I går spurte en kollega meg om jeg noen gang pustet skikkelig ut. Jeg sa ja, det gjør jeg når jeg sitter på en hest. Og som en følge av det, og på grunn av nysgjerrighet, tok jeg ut hesten min i dag. Salte opp og red meg en tur. Opp i hyttefeltet.
Og det er helt sant, det jeg sa til min kollega: På hesteryggen går det ikke an å puste bare med aller øverste del av lungene. På hesteryggen går det ikke an å tenke på alle problemer og vanskeligheter og alle “hvis bare” og “hvis bare ikke”.
På hesteryggen er du tvunget til å være i nået, til å konsentrere deg om det som skjer her og nå, om din egen kropp og hestens kropp. Og det er helt fantastisk!
Da gjør det faktisk ikke noe at vinden er iskald selv om sola skinner. Eller at det fortsatt ligger igjen masse snø. Eller at finværet fra tidligere i uka bare er et fjernt minne.
For da får jeg pustet ordentlig ut, og hvilt hodet mitt.
