Det er tirsdag ettermiddag. Jeg har kommet inn etter å ha gitt hestene kveldsmaten sin, og setter meg i sofaen. Som jeg sitter der, hører jeg lyd. Det er min manns radio som står på, den på det lille bordet i lesekroken i stua. Jeg rusler bort for å slå den av.
På et eller annet vis klarer jeg å snuble i teppet under bordet. I det jeg vrir meg og slenger fram den andre foten for å gjenvinne balansen, streifer hånda mi bort i antenna til radioen. Og der smeller det! Det gnistrer skikkelig, og jeg får meg et skikkelig støt. Omtrent som å ta på et strømgjerde.
Og radioen blir stille. Helt mørk og stille. Uten at jeg har rørt av-og-på-knappen. Jeg blir stående, usikker. Hva skal jeg gjøre nå?
Jeg bestemmer meg for at det er helt uaktuelt å røre den noe mer. Jeg har gjort nok skade med mine elektriske hender. Så jeg lar det ligge, og tilstår for mannen når han kommer inn. Jeg ber om unnskyldning. Det var jo ikke med vilje!
Mannen tar det hele med godt humør, og setter seg ned med skrutrekker og lommelykt og hva-han-nå-brukte. Etter en stund kommer gladmeldingen: Radioen er ikke ødelagt. Strømadapteret er ødelagt.
Jeg har gnistret i stykker strømadapteret til radioen.
