Januar nærmer seg slutten, og med det kommer årets (altså kalenderårets) første planleggingsdag. Naturligvis skal vi ikke være på skolen, men reise til det litt større distriktssentrumet en drøy times kjøring unna. Så jeg står opp enda tidligere enn vanlig, stabler meg inn på badet og får etterhvert spist litt frokost. Ettersom jeg er så tidlig ute kommer på at det kan være godt med litt niste, så jeg smører med meg en skive.

Jeg er kronisk og uhelbredelig B-menneske, så jeg er fortsatt trøtt da jeg subber ut til bilen. Det er kaldt, og jeg skal sitte på med en kollega, men på grunn av ankelskaden fra i sommer tar jeg bilen de omtrent 750 metrene ned til møtestedet. Den gamle bensinbilen, ikke den nye flotte elektriske. Jeg parkerer bilen hos svigers og rusler bort til busslommen der jeg skal stå.

Jeg gjør så godt jeg kan for å stå midt i buksa, kryper litt sammen i NATO-stilling og venter i omtrent et og et halvt minutt før kollegaen min kommer. Så tar jeg meg kraftig sammen for å våkne, og etterhvert som bilen fylles opp klarer vi å holde en høflig og blid konversasjon gående.

(Om selve kursopplegget er det lite å si. Det vil si, jeg kunne skrevet mye om denne dagen, men da ville dette blogginnlegget blitt så langt at ingen hadde giddet å lese det. Så jeg avstår.)

På tur hjem er vi slitne, men blide. Min kollega slipper meg av i den samme busslommen og jeg rusler bort til bilen min. Den er ikke superfornøyd med å starte i -21 grader, men den starter tross alt. Så jeg er glad og kjører hjem.

Der kommer Panikkanfall nummer en: Motorvarmerledningen henger ikke på sin vante krok i garasjen. Jeg saumfarer hukommelsen: Husket jeg å ta den ut av bilens kontakt i dag tidlig? Jeg klarer ikke å huske at jeg gjorde det, og begynner en panisk leting. Under bilen (av alle steder!), utenfor garasjen (kanskje jeg rygget ut med ledningen i, og så kjørte over den så den ble liggende igjen ute her), inne i bilen (slå den!).

Ingen ledning er å finne. Jeg gir opp prosjekt Finn Motorvarmerledning, og rusler inn. Jeg er temmelig fortvilet, og på vei mot husdøra stiger ikke humøret akkurat. For hva ser jeg?

Hestespor i snøen. Hestespor! Vi har to hester. De skal ikke rusle på gårdsplassen, men stå inngjerdet i en hamnehage. Jeg går inn, tvers gjennom huset og ut på verandaen. Derfra har jeg utsikt til grinda og deler av gjerdet. Grinda er lukket, men ingen hester er å se. Panikkanfall nummer to er nå godt i gang. Jeg tar av meg jakka og vinterskoene (i et eller annet idiotisk innfall) kommer meg ned i kjelleren og ut gjennom døra der. Og ganske riktig, i snøen er det masse hestespor.

Så kommer min mann kjørende hjem fra jobb. Og plutselig står hestene der, rett ved garasjen! Jeg hiver på meg en ullgenser og et par støvler og kommer meg ut. Jeg når dem igjen ved grinda, der han akkurat får hestene gjennom, og smekker grinda igjen bak dem. Så ser jeg at ti meter lenger ned ligger en del av gjerdet nede. Så min mann rusler tilbake med grimene mens jeg går ned og forsøker å lukke gjerdet ved å løfte opp den delen som ligger nede.

Det nytter lite. Den nederste planken sitter fast, enten i telen eller i snøen, og overdelen lener seg utover og faller overende hvis jeg går unna. Så jeg blir stående der jeg står, støtter opp gjerdet og håper at mannen snart kommer tilbake med 100 meter ståltråd eller hammer og spiker eller noe.

Det gjør han ikke, viser det seg. Jeg fryser. Snart går verandadøra på huset opp, og mannen min stikker hodet ut. Han roper til meg:
“Du må bare prøve å få støttet opp de plankene sånn at det henger. Jeg fryser på fingrene og orker ikke å fikse det nå.”

Jeg er frustrert. Jeg fryser jeg også, og det er ikke mulig å få støttet opp plankene på noen måte.
“Det går ikke,” sier jeg. “Det går ikke an å henge det opp fordi gjerdet har frosset fast og det lener seg utover og det faller ned så fort jeg flytter meg vekk.”

Han sukker og sier okei, han skal komme. Og det gjør han. Med ståltråd.

Etterpå vasser jeg gjennom snøen for å komme meg tilbake til huset. Jeg er på feil side av gjerdet, og å klatre over den provisoriske reparasjonen er helt utelukket. Støvlene mine fylles med snø og jeg er så kald at jeg lungene svir hver gang jeg puster inn.

Vel inne går jeg rett inn på badet og vrenger av meg dongeribukse og sokker. Så tar jeg på meg ullbukse og ullsokker og blir bare sittende på det varme badegulvet en stund, i et forsøk på å få kontroll over skjelvingene. Så vakler jeg ut til stua og stiller meg så tett inntil vedovnen som jeg kan komme.

Omsider stopper skjelvingene og jeg setter meg ved middagsbordet. Der bestemmer jeg meg for å tilstå motorvarmerledningsfadesen.
“Kjære,” sier jeg i håp om at denne innledningen vil gjøre min mann mildere stemt. Ikke at han er en hissig type, men menn og biler…

Han hever øyenbrynene lett og ser på meg. Jeg fortsetter tappert.
“Jeg lurer på om jeg kanskje muligens glemte å ta ut motorvarmerledningen da jeg skulle dra i dag tidlig, for da jeg kom hjem så var den ikke i garasjen.” Fortvilelsen sniker seg inn i stemmen min.
“Og jeg lette overalt, virkelig. Inne i garasjen, inne i bilen, utenfor garasjen…”

Jeg kommer ikke lenger. Han sitter der og ler.
“Det var jeg som tok den med,” sier han. “Jeg tenkte jeg kunne svinge innom og sette den i bilen din, hvis du hadde parkert foran garasjen. Men så sto du så langt unna at det ikke gikk. Jeg tenkte at du ikke kom til å legge merke til at den var borte en gang. Du er jo ikke verdens mest observante menneske.”

Og nå er det helg.