Jeg sitter alene i stua en lørdagsmorgen og drikker te og leser avisa. Og der dukker den jammen meg opp, den artikkelen som jeg har lest så mange steder på nettet de siste dagene: Artikkelen om at det norske folk bruker alt for mye penger på adventskalender og at ungene våre blir bortskjemte og at dette ødelegger gleden ved jula for dem.
Så kaster jeg et blikk bort på sønnens pakkekalender og kjenner den dårlige samvittigheten presse på. Men jeg tvinger den tilbake.
Det norske folk bruker tilsammen nesten en milliard kroner på adventskalendre, står det i artikkelen. Ganske tidlig i artikkelen, slik at alle får det med seg. I den jeg leste i dag står det riktignok at hver familie i gjennomsnitt bruker 427 kroner (tror jeg det var). Dette tallet sto litt mer gjemt, naturlig nok. Det har ikke helt den samme slagkraften å hyle opp om at det norske folk bruker firehundre kroner på adventskalendre som nesten en milliard.
Så sitter jeg her og tenker. På mine barn. De har nesten alltid fått adventskalender med pakker, bortsett fra de årene da de har bedt om noe annet. Men for meg er det ikke noe pes og jeg føler ikke at jeg må kjempe for å finne på dyre nok og fine nok ting. De har ikke fått nye ski og Playstation i kalenderen, som jeg leste om i artikkelen. De har fått småting som en magisk klut fra Nille, en sånn som ser ut som en liten kube og så legger du den i kaldt vann og vips, folder den seg ut til en vaskeklut. De har fått litt godterier innimellom. De har fått ting de trenger og ville fått uansett, som ullsokker. Det trenger ikke bli så dyrt, men for meg er det to ting som er viktig med adventskalender:
Den skal være en synlig nedtelling til jul, altså slik at ungene ser at det blir en pakke mindre for hver dag og antall pakker som er igjen, representerer antall dager som er igjen til jul.
Og den skal glede ungene. Dette betyr for min del, at en sjokoladekalender til ti kroner utgår. For ingen liker den sjokoladen, og ingen blir glade for det.
I tillegg så har jeg kost meg med pakking av kalendergaver. Her i huset gjøres det enkelt. Vi bruker poser fra Nille. I år har jeg brukt litt mer solide tøyposer, faktisk.
Og jeg nekter å ha dårlig samvittighet for dette.
