Det gjør jeg ofte, men denne gjorde sterkt inntrykk på meg.
Boka heter Kjærlighet og andre trøstepremier og er skrevet av Jamie Ford.

Den veksler mellom “nåtid” som er i 1962, og fortid, som er i starten av 1900-talet. Hovedpersonen er Ernest Young. Som barn ble han sendt (eller kanskje solgt) av sin fattige kinesiske mor og sendt på en båt til USA. Ernest er halvt hvit, og derfor blir han ikke adoptert. Han er for kinesisk for hvite familier, og for hvit for kinesiske familier.

Han får etter hvert en “velgjører”, en rik kvinne ved navn fru Irvine. Hun betaler skolepenger for ham på en pensjonatskole. Der har han det ikke spesielt bra. Ettersom han er en blanding står han aller nederst på rangstigen og blir behandlet dårlig.

Som tolvåring våger han seg til å være litt uenig med fru Irvine en gang hun er innom på et av sine sjeldne besøk. Hun spør ham etterpå om han ikke har lyst til å besøke verdensutstillingen i Seattle. Ernest blir kjempeglad og drar lykkelig avgårde sammen med fru Irvine.

På verdensutstillingen oppdager han at han er premien i et lotteri. Fru Irvine, samfunnsstøtten og moralens vokter, har funnet ut at hun skal lodde ham ut. Og til hennes store forskrekkelse blir han vunnet av bordellmammaen fru Flora.

Til å begynne med skjønner ikke Ernest hva slags sted han har havnet på. Men det han skjønner, er at han for første gang får venner, han får nok mat og han blir behandlet med respekt. Derfor trives han godt, selv etter at han oppdager hva slags sted han bor på.

Fru Irvine dukker jevnlig opp. Hun går i demonstrasjonstog og hun kommer med politiet på døra til bordellen for å få den stengt. Hver gang forsikrer hun Ernest om at hun har tilgitt ham og er villig til å ta ham tilbake. Men Ernest tenker at hun solgte ham, like mye som fru Flora selger jentene sine, og vil ikke tilbake.

I 1962 har Ernest to voksne døtre. Den ene, Juju, er journalist og har fått snusen i en historie om en gutt som ble loddet ut på verdensutstillingen i 1909. Etter hvert oppdager hun at dette var hennes egen far. Nå vil hun gjerne skrive denne historien, men Ernest er ikke spesielt ivrig etter at historien skal bli kjent. Han har også kona Gracie å ta hensyn til. Hun er ikke frisk, og vi forstår etter hvert at sykdommen har røtter tilbake i fortiden.

Boka er bitter og søt samtidig. Jeg likte den godt, spesielt på grunn av måten den satte søkelyset på dobbeltmoralen (eller skal jeg si umoralen) hos de selvutnevnte moralens voktere på.

Vekslingen mellom fortid og nåtid irriterte meg litt. Den er helt nødvendig for historien, men for meg var det slik at da jeg hadde kommet godt inn i historien i en tid og ville lese mer om dette, så byttet boka.