Det var
en gang en fattig familie som hadde tre døtre. De het Pia, Petra og Ester. Pia,
den eldste, var en suksessrik forretningskvinne. Hun eide et parfymeri, og hun
var både flink og rik, men aldri ville hun dele pengene med foreldrene sine.
Petra, den nest eldste, var også en suksessrik forretningskvinne. Hun eide en
klesbutikk, og hun var både flink og rik, men aldri ville hun dele pengene med
foreldrene sine. Ester, den yngste, likte best å programmere datamaskiner, men
med nedgangstidene i IT-bransjen var det vanskelig for henne å få jobb. Derfor
satt hun for det meste på peisen med en pc i fanget, og så kalte de henne Ester
Askeladd.

En dag
satt Pia og Petra i sofaen og så på Dagsrevyen. Ester satt i peisen, og derfra
kunne hun både se og høre. Damen på TV fortalte at det hadde dukket opp et
datavirus som spredde seg med fryktelig hastighet, og nå truet med å ødelegge
alle datamaskiner i hele verden. Mange hadde prøvd å lage et antivirusprogram
for å knekke det, men ingen hadde lykkes. Og hver gang noen prøvde, ble viruset
sterkere og raskere. Nå hadde kongen lovet ut at den som greide å knekke
viruset, skulle få gifte seg med prinsen og dessuten få et betydelig
skattelette resten av sitt liv. Men hvis de ikke klarte det, måtte de spise en
hel gammelost uten brød og uten drikke.

«Dette må
vi prøve!» sa Pia og Petra til hverandre.

«Jeg
bruker pc hele tiden på jobb, jeg fører regnskap og setter opp arbeidslister på
den,» sa Pia.

«Jeg
bruker pc hele tiden på jobb, jeg holder oversikt over varebeholdningen og
bestillinger med den,» sa Petra.

«Jeg vil
også prøve. Jeg har ingen jobb, men jeg sitter her med en pc hele tiden,» sa
Ester.

«Du!» sa
søstrene hånlig. «Du sitter bare der og spiller data og roter i asken. Du har
ingen kvalifikasjoner til å gifte deg med en prins!»

«Nei, men
kanskje jeg har noen kvalifikasjoner til å knekke dette viruset,» sa Ester.

Så ble
det bestemt at de alle tre skulle få prøve, Pia først, siden hun var eldst.
Foreldrene ville sende med henne mat, men Pia ville ikke ha.

«Jeg kan
ikke ta med matpakke til slottet! Dessuten har jeg ikke plass i Mulberryveska
mi. Jeg kjøper en salat på veien,» sa Pia. Og slik ble det.

Etter å
ha spist en grønn salat uten dressing kom Pia til slottet.

«Deres
Majestet, jeg heter Pia og jeg har kommet for å knekke dataviruset,» sa Pia.

«Hm,» sa
kongen. Han så på Pia. Hun hadde en skreddersydd drakt og blanke pumps, og en
dyr håndveske som matchet antrekket. Han syntes hun så overbevisende flink ut.

«Da må du
klare å skrive inn 7 koder i dette antivirusprogrammet, og alt sammen må være
helt feilfritt og det uten at du får teste det på forhånd!» forklarte kongen.

Pia gikk
i gang, men da hun var ferdig var det ikke mindre enn 12 bugs i programmet, og
dermed ble viruset sterkere, raskere og hissigere enn noen gang. Kongens vakter
slepte med seg Pia og tvang henne til å spise en hel gammelost. Det likte ikke
Pia, så da hun hadde tvunget ned den siste biten var hun helt blek.

Så skulle
Petra i vei. Foreldrene ville sende med henne litt mat, men Petra ville ikke
ha.

«Jeg kan
da ikke ta med matpakke til slottet! Dessuten har jeg ikke plass i Louis
Vuittonveska mi. Jeg kjøper med litt sushi på veien,» sa Petra. Og slik ble
det.

Etter å
ha spist litt sushi kom Petra til slottet. Hun neide dypt for kongen.

«Deres
majestet, jeg heter Petra og jeg har kommet for å ta knekken på dataviruset,»
sa Petra.

«Hm, hm,»
sa kongen. Han så på Petra. Hun hadde en dyr kjole fra sin egen butikk,
blankpussede pene sko og en matchende håndveske. Kongen syntes hun så dyktig og
tillitvekkende ut.

«Da må du
klare å skrive inn 7 koder i dette antivirusprogrammet, og alt sammen må være
helt feilfritt og det uten at du får teste det på forhånd!» forklarte kongen.

Petra
gikk i gang, men da hun var ferdig var det hele 7 bugs i programmet. Og dermed
ble dataviruset enda sterkere og hissigere, og kongens vakter slepte med seg
Petra for å tvinge henne til å spise en hel gammelost. Petra likte ikke
gammelosten, og da hun hadde spist var hun helt grønn i ansiktet.

Så skulle
Ester i vei. Foreldrene ville sende med henne litt mat, og Ester takket ja.

«Det er
en lang reise, og jeg har ikke råd til å kjøpe salat og sushi på veien. Det er
dyrt,» sa Ester og stappet matpakka og pc’en ned i den gamle, slitte pc-veska
si.

Da Ester
kom til slottet, satte hun seg ned i trappa utenfor og spiste nista si. En ung
mann i slitte klær kom forbi.

«Å,
snille deg, gi en slant til en fattig stakkar,» sa mannen.

«Penger
har jeg ikke,» sa Ester. «Men litt mat kan du alltids få, hvis du vil ta til
takke!» og så ga Ester ham halvparten av brødskivene sine.

«Takk og
takk,» sa den unge mannen. «Dette skal du ikke angre på!» Så tok han frem en
trådløs mus og ga den til Ester.

«Hm,»
tenkte Ester og tok fram eplet sitt. Da sto plutselig den unge mannen foran
henne igjen.

«Jeg har
ikke spist et eple på det jeg kan huske,» sa den unge mannen. «Deler du med
meg, skal du aldri angre!»

«Ja,
penger har jeg ikke, men epler har jeg nok av for vi har et epletre i hagen,»
sa Ester og ga ham hele eplet. Mannen takket, og så ga han Ester et tastatur.

«Nå skal
du gå inn til kongen,» sa mannen. «Og når du skal legge inn kodene, må du bruke
musa og tastaturet du fikk av meg. Jeg er en arbeidsløs seniorutvikler, så
dette har jeg god greie på. Lykke til!» Og så gikk han.

Ester var
fortsatt litt sulten, men hun tenkte hun fikk forsøke. Så hun gikk inn til
kongen og neide dypt for ham.

«Deres
Majestet, jeg heter Ester og jeg har kommet for å ta knekken på dataviruset,»
sa Ester.

«Hm, hm,
hm,» sa kongen. Han så på Ester og tenkte at hun så ikke særlig dyktig ut der
hun sto med møkkete dongeribukser på seg.

«Jeg tror
ikke det er en god ide,» sa kongen. «Dette viruset blir verre for hver gang
noen prøver seg. Kanskje du skulle gå rett ut til vaktene mine og spise litt
gammelost med en gang.»

Men Ester
holdt på sitt, hadde andre fått lov å forsøke ville også hun. Så måtte kongen
gi seg. Og Ester koblet tastaturet og musa hun hadde fått av den unge mannen
til pc’en sin og gikk i gang. Og da hun var ferdig, hadde hun lagt inn 7 koder
i antivirusprogrammet og det var ikke en eneste bug i det. Kongen var
takknemlig, men han hadde ikke mye lyst til å gi henne prinsen. Hun var ikke så
mye å se på der hun sto, med hull i joggeskoene og bustet hår.

«Kunne du
tenke deg… Fem millioner kroner i belønning?» sa kongen forsiktig. Helst ville
han jo at prinsen skulle gifte seg med en ekte prinsesse og ikke denne møkkete
dama.

«Hva med
prinsen og skattelettet du lovet?» sa Ester og så på kongen med smale øyne. Hun
visste ikke om hun hadde lyst til å gifte seg med prinsen, men et løfte var et
løfte, mente hun. Kongen vred litt på seg.

«Nå skal
du høre… Altså… Tja… Dronningen og jeg….» sa kongen.

«Det der
skjønte jeg ikke noe av,» sa Ester. «Kan det være sånn at prinsen allerede har
en kjæreste? Og at hun kanskje er en ekte prinsesse? Og kan det også kanskje
hende at konger ikke har makt til å gi skattelette, for det er det
Finansdepartementet som må gjøre?»

Kongen
nikket beskjemmet.

«Det er
helt greit,» sa Ester. «Gi meg de fem millionene. Det burde klare seg til jeg
får jobb igjen. Og jeg vil heller gifte meg med den unge mannen jeg møtte på
slottstrappa!»

Så reiste
Ester hjem fra slottet med den ungen mannen, og så turet de bryllup i tre dager
til ende. Sammen startet de et helt nytt firma som utviklet dataspill for
ungdom og de ble uforskammet rike og levde lykkelig alle sine dager.