Livet på Skogen

Jeg har begynt med noe det er lenge siden jeg drev med: Jeg går på biblioteket og låner bøker. Og jeg opplever, som jeg skrev om i et tidligere innlegg en gang, at noen bøker drar meg inn. Personene blir nesten virkelige. Jeg kan lukte og smake og høre og føle det som beskrives i boka.

Ikke alle bøker, langt i fra. Men de gode bøkene. De drar deg inn i handlingen. Du føler at du blir kjent med hovedpersonene.

(Nå gjør jeg noe som irriterer meg voldsomt: Jeg bruker det personlige pronomenet DU som upersonlig pronomen.)

Denne uka har jeg vært i Sverige, sammen med Bror, Tessan og Jane. Boka heter Rosenlund neste.

Her er et lite sammendrag (tatt fra baksiden):

Bror er 13 år og frankofil. Han kler seg i vintagedresser og har uendelig mange plater med Serge Gainsbourg, men ingen venner. Om natta krangler foreldrene. Bror iscenesetter derfor en en måned lang seilerleir som han skal tilbringe sommeren på, slik at foreldrene kan reise alene på ferie og finne tilbake til hverandre. Spørsmålet er bare hvor han skal gjøre av seg denne måneden…

Jeg hadde invitert noen barn på besøk. To stykker, de skulle ri. Den ene sa hun hadde ridd før, sånn i barnehagealder, så jeg avgjorde kjapt at hun fikk ta nordlandshesten og ri sjøl bakerst, mens jeg leide den andre på islandshesten foran.

Islandshesten min er hvit og ei lita jente kalte ham “Prinsessehesten” en gang. Prinsessehesten er gammel rideskolehest, og han er ikke dum. Han vurderte rytteren og konkluderte kjapt med at her kunne han bestemme sjøl.

Jeg hadde lovet barna at de skulle få ri sjøl. Kanskje jeg var litt dum der. Så da vi kom ned til gården, så jeg at nå tar jeg av tauet, så rir dere bort til enden av fjøset der vi salet. Bli bare sittende på hestene, så kommer jeg så fort jeg har stengt grinda.

Da jeg gikk til side satte Prinsessehesten avgårde i galopp. Jeg skrek: “Hold deg fast!” Nordlandshesten, den brune som jobber så lite han kan, satte etter. Heldigvis uten altfor store bukkesprang.

Jeg løp sist, med hjertet i halsen.

Men jentene hang på. Da jeg kom fram, satt de på hver sin hest. De smilte og var strålende fornøyde. “Det var gøy!” sa de. “Kan vi gjøre det igjen?”