Jeg hadde invitert noen barn på besøk. To stykker, de skulle ri. Den ene sa hun hadde ridd før, sånn i barnehagealder, så jeg avgjorde kjapt at hun fikk ta nordlandshesten og ri sjøl bakerst, mens jeg leide den andre på islandshesten foran.
Islandshesten min er hvit og ei lita jente kalte ham “Prinsessehesten” en gang. Prinsessehesten er gammel rideskolehest, og han er ikke dum. Han vurderte rytteren og konkluderte kjapt med at her kunne han bestemme sjøl.
Jeg hadde lovet barna at de skulle få ri sjøl. Kanskje jeg var litt dum der. Så da vi kom ned til gården, så jeg at nå tar jeg av tauet, så rir dere bort til enden av fjøset der vi salet. Bli bare sittende på hestene, så kommer jeg så fort jeg har stengt grinda.
Da jeg gikk til side satte Prinsessehesten avgårde i galopp. Jeg skrek: “Hold deg fast!” Nordlandshesten, den brune som jobber så lite han kan, satte etter. Heldigvis uten altfor store bukkesprang.
Jeg løp sist, med hjertet i halsen.
Men jentene hang på. Da jeg kom fram, satt de på hver sin hest. De smilte og var strålende fornøyde. “Det var gøy!” sa de. “Kan vi gjøre det igjen?”
