Jeg bor på bygda. Ja, jeg vet at jeg gjentar det til det kjedsommelige, men sånn er det nå engang. Da jeg flyttet hit, på begynnelsen av 1990-tallet, var riksveien litt dårlig. Så Statens vegvesen skulle utbedre den. Det i seg selv er jo nesten utrolig, men på den tiden hendte det faktisk at de fikset opp en hel vei, og ikke bare delstrekninger eller lappet hull. Et eller annet sted på veien (hehe) ble det samtidig bestemt at veien skulle gjøres smalere. Den mistet gulstripa og de heltrukne hvite kantlinjene. Vi endte opp med en riksvei (som etter hvert ble fylkesvei)uten gulstripe og med stiplede kantlinjer.

Det kjører stadig mer tungtrafikk gjennom bygda vår. Sjåfører på vei nordover, spesielt de utenlandske, kjører etter GPS. Veien gjennom bygda vår er kortere enn å følge E6 hele veien. Dessverre havner de da samtidig i bratte bakker, både opp og ned, og på smale, dårlige veier. Som stadig blir dårligere, fordi de ikke er dimensjonert for tungtrafikken.

Jeg skulle ikke snakke om tungtrafikken. Jeg ville snakke om alle de andre. De som kjører personbil. Ikke de som bor her, de er kjent på veien og vet godt hvor de kan kjøre forbi. (Ikke minst hvor de ikke kan kjøre forbi.) Og nøyaktig hvor langt ut mot grøfta de kan og må legge seg for å gi møtende trafikk plass.

Turistene forstår ikke dette. Verken de som er på gjennomreise eller de som er på ferie her.

Jeg har begynt på jobb igjen. På vei hjem møtte jeg en og annen bil. Dette er helt normalt. To av dem lå omtrent midt i veien. Den ene gjorde ikke mine til å vike ut til siden. (Og når jeg lenger oppe skriver at veien vår er SMAL, da overdrev jeg ikke.) Bilen lå godt over en halvmeter fra grøftekanten, og det innebar at den var godt over på min side av veien.

Jeg blir redd av slikt. Jeg tenker på mine valgmuligheter. I dette tilfellet fant jeg ut at jeg hadde to: Enten kjøre i grøfta eller frontkollidere.

Folkens, når dere kjører på landevei, smal og svingete landevei. Legg dere ut til siden. La møtende trafikk få litt plass! Halve veien er passe.

Hva jeg gjorde?

Jeg valgte ingen av alternativene. Jeg bremset hardt, og i sakte fart krøp jeg sålangt ut på kanten som overhodet mulig. Den møtende bilen vek omtrent ti centimeter, så det gikk med et nødskrik.