I dag var det -23 grader på jobb, så jeg satte i motorvarmeren da jeg kom dit. Jepp, jeg kjørte gammel Honda. Og nå har jeg kjørt Honda såpass mye at jeg har sluttet å skru på vindusviskerne i stedet for å sette bilen i gir. Men med en slik Honda skjer det av og til at bensinmåleren kryper ned mot null. Eller E, som det står. I dag, på vei hjem, innså jeg at jeg måtte fylle bensin.
Elbilen må fylles oftere, men den fyller vi hjemme. Da setter vi i kontakta når vi har parkert i garasjen, og så fikser bilen resten selv. Jeg kan for eksempel spise middag, rette mattebøker eller sove mens bilen fylles opp. Helt alene.
Jeg svingte inn på vår lokale bensinstasjon og stoppet Hondaen. Gradestokken viste -20,4. Juhu. Men jeg hadde boblejakke og hjemmestrikkede ullvotter, og jeg har til og med lappet hullet på tommelen så jeg regnet med at dette ville gå fint.
Det var en kald opplevelse. Finnes det egentlig noe kaldere enn pistolen på en bensinpumpe? Jeg vet ikke om noe, i hvert fall. Kulden krøp inn i fingrene gjennom vottene og jeg frøs så jeg skalv. Bilen svelget unna bensin, men omsider var den full. Jeg gikk litt stivt inn for å betale. Stivt fordi buksa var blitt iskald og det gjorde vondt når den kom innpå huden på beina.
Jeg skalv sånn på fingrene at jeg hadde problemer med å taste koden på kortautomaten. Men jeg fikk det da til. Jeg prøvde hardt å ikke fokusere på alt de selger inne på en bensinstasjon som er akk-så-fristende men samtidig fryktelig-usunt-og-dyrt. Sjokolade, potetgull og brus.
Jeg festet blikket i gulvet og beveget meg ut igjen. Bilen hadde rukket å bli iskald, for det er nemlig sånn at varmeapparatet ikke kan gå når motoren er avslått. Og jepp, motoren må slås av når man fyller bensin.
Nå er jeg hjemme igjen og sitter like ved vedovnen. I garasjen står en liten gammel Honda med full tank.
