Livet på Skogen

Man gjør seg noen erfaringer i desember. Nå er jeg veldig sliten. Elevene mine er slitne. Kollegene mine (i hvert fall noen av dem) er slitne. Barna mine er slitne. Mulig at mannen min også er sliten, det regner jeg med.

Når man er veldig sliten kan det noen ganger bikke over. Som en kveld i desember. Jeg gikk og la meg tidlig, men fikk ikke sove. Jeg frøs og var trøtt, men jeg fikk ikke sove. Så da sto jeg opp, satte meg ved ovnen (ja, jeg fyrte) og drakk cola.

Cola må jo være det ultimate middelet mot søvnløshet, ikke sant? Fullt av sukker. Og masse koffein. Joa… Jeg reagerer veldig på sukker. Det er noe bortimot et rusmiddel og jeg er avhengig. Så er det jo det at det er fullstendig lovlig. Det er lett å få tak i, uansett hvor du er.

Innimellom slutter jeg. Da kutter jeg ut alt sukker. ALT ja. Bruker ikke syltetøy på brødskiva en gang, selv om det er laget av bær og derfor bør være sunt. Men det er heller ikke lett. For eksempel er det jo tilsatt i sukker leverpostei. Den gule, du vet. Og når jeg kutter det ut så kjenner jeg at jeg er jo ikke sånn veldig avhengig lell. Etter knapt en uke savner jeg det ikke en gang.

Nå spora jeg av. Det skjer innimellom. Det var cola mot søvnløshet jeg skulle skrive om. Konklusjonen er: Det fungerer ikke. Nå slo klokka halv tolv på kvelden, 23.30, og jeg skal gå og legge meg.

Må bare drikke opp colaen min først…

Nå er det ikke lenge igjen til sola snur. Jeg gleder meg! Jeg satt på jobb mandag denne uka. Vi jobbet til klokka fire. Og da jeg skulle hente sjuåringen på SFO var det mørkt ute gitt. Og den ene lampa ute i skolegården har sluknet, så det var veldig mørkt. Jeg så så vidt refleksstripene på dressen hans.

I dag hadde jeg inspeksjon før første time, og jammen var det mørkt da også. Og jeg syntes vinteren i fjor var så lang og kald og mørk. Denne blir visst ikke kortere eller varmere, denne…

Nok klaging. Jeg er i gang med et strikkeprosjekt (vel, egentlig flere) som skal bli julegave. Og nå burde jeg rive meg løs fra pc’en og strikke ferdig den siste (hemmelig hemmelig i tilfelle de som skal få leser bloggen).

Det er 13. desember. Selveste Luciadagen, gitt! Dagen for lysfest og glede. Men også Lussi, den mørke. Lussi som tar ubevoktede barn og gjerne dyr også. Pass dere for Lussi! Men feire gjerne Lucia.

Det er to sider av samme sak. Lys og mørke. Uten mørket ville vi ikke kunne sette pris på lyset. Uten kulda (som jeg klager fælt over), kunne vi ikke sette pris på varmen.

Nå sitter jeg her, inne i huset mitt, hvor jeg har både lys og varme (takk til Nord-Østerdal kraftlag) og koser meg med en kopp te. Ute er det mørkt, helt mørkt. Snart skal jeg gå ut i mørket og kulden og måke i stallen og ta inn hestene, så kan de også få litt lys og varme.

Men tilbake til Lucia og Lussi, lys og mørke, varme og kulde. Motsetningene. for jeg har tenkt en del på det at takket være motsetningene lærer vi å sette desto mer pris på det vi liker. Jeg satte veldig stor pris på sommeren 2010, fordi vinteren 2009-2010 var så inmari kald, mørk og lang. Lyset og varmen i sommer ble så mye mer verdifullt.

Og sånn er det vel med Lucia og Lussi også. Uten Lussi, trusselen, hadde vi kanskje ikke satt like stor pris på Lucia med lyset og freden.

Eller: Mer om kulde. Jeg var litt usikker på hva jeg skulle kalle dette. Men så ble det den litt humoristiske varianten: Outfit. Det er jo det den yngre garde kaller det når de skriver om klær og antrekk og slikt.

Det er fortsatt kaldt. I dag var det -28,2 grader på skolen. Ja, jeg vet det såpass nøyaktig fordi klassa mi fører oversikt over temperaturene. En kjekk liten innføring i negative tall. Og jeg skulle ha inspeksjon.

Så jeg reiste meg fra stolen min på lærerrommet 8 minutter før jeg skulle ut, selv om det betydde at jeg bare fikk 12 minutter til å spise. Så gikk jeg for å kle på meg. Her er en beskrivelse av dagens outfit, nedenfra og opp:

Tynne ullsokker med tykke ullsokker utenpå.

Ullstillongs og dongeribukse.

T-skjorte (bare bomull, ja), tynn fleecegenser og tykk ullgenser.

Buff, hekla skjerf av alpakkaull, strikket hals av ull. Ullue med fleecefor. Jeg trakk den strikkede halsen helt opp til øynene og trakk lua ned til øynene, så jeg hadde en to centimeters sprekk å se ut igjennom.

Utenpå det hele: Varmedress fra Bekken&Strøm (ja, jeg vet, men dressen er god og jeg kjøpte den før alle fikk vite hvor dårlig de lønner arbeiderne sine).

Tynne, hjemmestrikkede ullvotter med tykke, hjemmestrikkede, tova ullvotter utenpå.

Sorelsko (hundekjørertypen).

For å avslutte det hele: Refleksvest som vi er pålagt å ha på når vi ha inspeksjon. Det er selvsagt for at elevene skal kunne identifisere oss i flokken.

Jeje. Rektor antyda noe om Michelinmannen, men jeg var så innpakket at jeg ikke helt hørte hva han sa. Det handla uansett ikke om meg for jeg er ikke mann.

Og apropos mann: En mann her i bygda har visstnok vært på Internett og funnet ut at dette skal bli den kaldeste vinteren på 1000 år. Tenk det, tusen år! Det jeg er mest imponert over her, det er at de faktisk har værstatistikk over de siste tusen årene, slik at de kan sammenlikne det! Ikke verst, det.

Kulda har kommet, og den ser ikke ut til å slippe taket med det første. Og da jeg skullle kjøre hjem fra jobb i dag, kom jeg til å tenke på en dag i januar-februar, jeg husker ikke akkurat når det var.

Gradestokken lå og vippet rundt -35 til -40 grader, kaldt med andre ord. Fiaten hadde stått med motorvarmer hele dagen, men vi har ikke lov å bruke kupevarmer så bilen var bunnfrossen. Setene var harde som stein. Jeg fikk seksåringen min inn i bilen, startet opp. Og det var bare så vidt, den var kald. Jeg lot den gå på tomgang mens jeg gikk inn igjen.

Min kollega Arild hadde sagt at han kanskje ville sitte på hjem. Men etter ti minutters resultatløs leting ga jeg opp og gikk ut i bilen igjen. Den var fortsatt ikke varm inni, men temperaturmåleren hadde steget betydelig. Jeg ble glad. Da er det snart varmt og godt inni her, tenkte jeg og kjørte avgårde.

Den stakkars seksåringen satt og halvsov i setet, sliten og trøtt. Ute var det mørkt. Sånn er det i Norge i januar. Termometeret viste -40. Temperaturmåleren (den som viser motorens temperatur, altså) steg og steg. Snart var den på rødt, og bilen var fortsatt iskald inni. Det kom ikke noe varmluft.

Jeg stoppet. Åpnet panseret. Dampen veltet ut. Bilen kokte. Jeg skjønte plutselig det jeg burde ha skjønt for lengst: Radiatoren hadde frosset. Jeg satte meg inn i bilen igjen og satte på nødblinklysene. Dere vet, de som blinker rundt hele bilen og betyr at man trenger hjelp. En bil kom. Jeg så lysene i speilet. Men den suste forbi. Det syns jeg var dårlig gjort i -40. Jeg gravde fram mobilen fra lomma. Heldigvis virket den.

Jeg ringte ikke til faren min. For en gangs skyld. Jeg ringte mannen min. Han har samme gode egenskap som min far: Han tar alle kriser på strak arm og forholder seg rolig.

“Jeg er der om 30 sekunder,” sa han. Det stemte. Jeg kunne grått av lettelse da jeg så frontlysene på bilen hans svinge inn bak meg. Jeg fikk seksåringen ut av fiaten og inn i den andre bilen. Den var god og varm. Han skalv, stakkars liten.

“Kjør hjem, du,” sa mannen min. “Jeg kommer etter i fiaten.” Jeg protesterte og argumenterte. Han var urokkelig. Det var ikke farlig. Han skulle greie dette. Nei da, ingen fare. Jeg trengte ikke å kjøre bak ham.

Så jeg kjørte hjem med ungene. Han kom en stund etter oss. Og fra den dagen av tok jeg skolebussen til jobb, helt til kuldeperioden var over.

Det er november. Vi har begynt å ta hestene inn om natta. Nå er det kanskje litt vel pretensiøst å kalle det en stall, de står i fjøset, men de får nå komme inn. Og det er fint. Da får de varmet seg litt, de får vann, vi får stelt litt med dem.

Det er mandag, og jeg går for å ta inn hestene. Skjønt ta inn, det er en del ting som må gjøres først. Aller først måker jeg. Jeg kjører inn ei trillebår, og fyller den. Så tømmer jeg alt sammen i møkkjelleren. Etterpå henter jeg høy og fyller vann. Så gjør jeg i stand kraftfor. Til sist tar jeg ei grime og går for å hente hestene.

Vi har to hester. En brun nordlandshest og en hvit islandshest. Den brune er yngst og mest rampete. En ordentlig skøyer. Den hvite er gammel og adstadig. Så er det dilemmaet: Hestene står langt nedpå jordet, det er kaldt og mørkt. Jeg må enten gå to turer, eller leie en hest og satse på at den andre følger etter. Jeg velger alternativ to, og da setter jeg grime på nordlandshesten.

Vi går. Jeg hører at den hvite følger etter, så jeg snur meg og ser. Og da ser jeg det. Det er litt Harry Pottersk, nesten. For i måneskinnet og mot snøen er hesten usynlig. Jeg hører skrittene hans, og jeg ser skyggen hans. Jeg ser ikke hesten.

Jeg er den stolte eier av en usynlig islandshest.

Jeg skal på sykehuset jeg. Ikke for å legges inn, da. Jeg hadde en liten operasjon for tre år siden. Vel, legene sa at det var en liten operasjon og alle syntes det var helt udramatisk og rutinemessig – alle unntatt meg. Jeg mener, jeg skulle legges i NARKOSE og SKJÆRES OPP og etterpå SYS sammen igjen. Men det gikk jo bra. Og for et par uker siden fikk jeg brev om at jeg skal komme på kontroll. Og det er jo fint. At de vil følge med og kontrollere og slikt. Tenk om jeg gikk her, tvekroket av arrvev og med store smerter. Da hadde jeg vel kanskje oppsøkt lege litt før, forresten, jeg er såpass pysete at jeg ikke ville he ventet tre år med det…

Men så vil jeg tenke litt på avstander. Vi bor jo i et nokså langstrakt land, der det er langt til det meste. Og jeg bor på Bygda, det vil si at det er enda lenger til veldig mye. Og sykehuset, det jeg skal til kontroll på, det ligger drøye tre timers kjøring unna. Og så presterer de å gi meg time klokka elleve på formiddagen. Det betyr at jeg må ta meg en hel dag fri fra jobb. For jeg må uansett dra senest halv åtte om morgenen. Det er fornuftig å beregne litt god tid når man skal kjøre 23 mil. Og hvis jeg er ferdig halv tolv og reiser umiddelbart, kan jeg tidligst være tilbake litt over halv tre. Og når slutter skolen? Halv tre…

Jeg var på kontroll ca 6 måneder etter operasjonen også. Da hadde jeg time halv tolv. Les: En hel dag fri fra jobben. Og den kontrollen var jo en vits. Jeg mener, de kunne satt legen (eller for den saks skyld en ufaglært vikar) til å ringe meg. Så kunne jeg tatt ti minutter fri fra jobb.

Neida. Jeg har ikke lyst til å dra på denne kontrollen. Overhodet ikke. Men jeg er en pliktoppfyllende person som selvsagt skal gjøre det. Og så håper jeg den inneholder litt mer enn den forrige kontrollen.

Og så ønsker jeg at leger og sykepleiere og de som setter opp timer, kunne tenke litt på geografi også. Se litt an hvor pasientene bor da folkens!

Det er så in med interiørblogger nå, så jeg tenkte jeg også ville prøve. Da starter jeg med å beskrive vårt interiør.

Husets største rom er et digert lekeareal. Innimellom legoklosser, togbane, traktorer og rulleskøyter står det også et tørkestativ. Jeg har ikke vaskerom så jeg tørker klær på dette rommet. Vi har også en TV og et stereoanlegg der, og noen møbler. Faktisk. I det daglige kaller vi rommet for “stua”. Parkettgulvet er noe medtatt og slitt, og tapeten henger i lange frynser i det ene hjørnet takket være tre generasjoner av katter som har lagt sin elsk på akkurat det stedet til å kvesse klørne. Møbleringen er noe tilfeldig, med noe arvet, noe kjøpt brukt og noe kjøpt nytt. Stilen kan vel best beskrives som “hjemlig” – for å si det pent.

Jeg glemte å nevne at dette også er dyrenes rom. Vi har to marsvin, i hvert sitt bur (STORE bur), og poser med høy, flis og kornblanding. Som selvfølgelig drysser litt utover gulvet.

De tre barnas rom hopper jeg over her. De har hver sin seng, selvfølgelig, og litt møbler ellers også. Jeg hopper over foreldresoverommet også, når jeg tenker meg om.

Badet er jeg nokså fornøyd med. Vi pusset opp der da vi flyttet inn. Det er stort og lyst. Ikke bestandig helt ryddig, dog.

Gangen er også bra. Laminatgulv som jeg har valgt (ja, det fikk jeg bestemme). Stor skyvedørsgarderobe med speildører.

Kjøkkenet er det beste og nyeste. Det pusset vi opp i påsken. Gjennomført stilig hvis vi bare kunne få gjort det ferdig snart. Induksjonskoketopp. Rålekker oppvaskbenk (likevel er det nå ikke der man har lyst til å stå, dessverre).