Kulda har kommet, og den ser ikke ut til å slippe taket med det første. Og da jeg skullle kjøre hjem fra jobb i dag, kom jeg til å tenke på en dag i januar-februar, jeg husker ikke akkurat når det var.

Gradestokken lå og vippet rundt -35 til -40 grader, kaldt med andre ord. Fiaten hadde stått med motorvarmer hele dagen, men vi har ikke lov å bruke kupevarmer så bilen var bunnfrossen. Setene var harde som stein. Jeg fikk seksåringen min inn i bilen, startet opp. Og det var bare så vidt, den var kald. Jeg lot den gå på tomgang mens jeg gikk inn igjen.

Min kollega Arild hadde sagt at han kanskje ville sitte på hjem. Men etter ti minutters resultatløs leting ga jeg opp og gikk ut i bilen igjen. Den var fortsatt ikke varm inni, men temperaturmåleren hadde steget betydelig. Jeg ble glad. Da er det snart varmt og godt inni her, tenkte jeg og kjørte avgårde.

Den stakkars seksåringen satt og halvsov i setet, sliten og trøtt. Ute var det mørkt. Sånn er det i Norge i januar. Termometeret viste -40. Temperaturmåleren (den som viser motorens temperatur, altså) steg og steg. Snart var den på rødt, og bilen var fortsatt iskald inni. Det kom ikke noe varmluft.

Jeg stoppet. Åpnet panseret. Dampen veltet ut. Bilen kokte. Jeg skjønte plutselig det jeg burde ha skjønt for lengst: Radiatoren hadde frosset. Jeg satte meg inn i bilen igjen og satte på nødblinklysene. Dere vet, de som blinker rundt hele bilen og betyr at man trenger hjelp. En bil kom. Jeg så lysene i speilet. Men den suste forbi. Det syns jeg var dårlig gjort i -40. Jeg gravde fram mobilen fra lomma. Heldigvis virket den.

Jeg ringte ikke til faren min. For en gangs skyld. Jeg ringte mannen min. Han har samme gode egenskap som min far: Han tar alle kriser på strak arm og forholder seg rolig.

“Jeg er der om 30 sekunder,” sa han. Det stemte. Jeg kunne grått av lettelse da jeg så frontlysene på bilen hans svinge inn bak meg. Jeg fikk seksåringen ut av fiaten og inn i den andre bilen. Den var god og varm. Han skalv, stakkars liten.

“Kjør hjem, du,” sa mannen min. “Jeg kommer etter i fiaten.” Jeg protesterte og argumenterte. Han var urokkelig. Det var ikke farlig. Han skulle greie dette. Nei da, ingen fare. Jeg trengte ikke å kjøre bak ham.

Så jeg kjørte hjem med ungene. Han kom en stund etter oss. Og fra den dagen av tok jeg skolebussen til jobb, helt til kuldeperioden var over.