Livet på Skogen

Det andre jeg har sydd på sykurset er et rosa skjørt. Stoffet fant jeg i ei restekasse jeg har, og jeg aner ikke hvor jeg har fått det eller hvor gammelt det er. Men det var jo litt kult, og sånn ble resultatet:

Da har familiens yngste og jeg laget kort. Han har laget to, og jeg har laget ett. Han har laget dem selv, og det betyr fullstendig uten hjelp fra meg. Han fikset absolutt alt selv. Flink gutt!

Jeg vet det er lureri, men jeg kan ikke la være: Jeg nyter det. Det har vært varmegrader hele uka. På skolen er snøen i full oppløsning i skolegården. I akebakken er det nesten bare gjørme igjen. Og jeg digger det!

Jeg liker vinter. Jeg er et vintermenneske. Jeg liker snø, jeg liker å gå på ski og ake på akematter og bygge snømann og slikt. Og vinteren er så ren og hvit og det syns jeg er fint.

Men det er det at vinteren er så lang. Her i Bygda kommer den første snøen gjerne i slutten av september eller begynnelsen av oktober. Og så ligger den der, snøen, til april-mai en gang. Et år snødde det på bursdagen min. Det er 3. september. Et annet år kom det 15 cm snø natt til 6 juni.

Så vi har vinter her. Og det blir litt mye, liksom. Spesielt siden vi har hatt noen skikkelig dårlige sommere, flere år på rad. Ikke spesielt varmt og temmelig vått. Da får vi ikke ladet opp til vinteren. Og det trenger vi.

Men det var våren. Nå smelter snøen, hver dag er litt lenger og lysere enn den forrige. Og jeg koser meg! Innerst inne vet jeg at det snart blir kaldt igjen, at det kommer mer snø og at vinteren er langt fra over. Men enn så lenge nyter jeg våren.

Jeg har en hårføner. Den er eldgammel. Så gammel at jeg ikke husker når jeg fikk den, eller hvor lenge jeg har hatt den. Alle elektriske apparater burde ha en best-før-dato trykket på, slik som mat.

I vinterferien, etter en dusj, skulle jeg føne håret. Jeg må det, for jeg har litt tendens til krøller og hvis jeg ikke føner blir det bare krøll. Hår som bølger seg hit og dit og sårlig slik jeg ikke vil ha det. Jeg tok hårføneren ut av skapet, plugget i stikkontakten, og trykket på bryteren.

Min lille røde Braun durte fint et halvt sekund, så sa den poff! og det gnistret til. Jeg så det tydelig, en stor gnist, fordi det samtidig ble helt mørkt. Og det luktet svidd. Jeg slapp føneren som om jeg hadde brent meg. (Og det var ikke så langt fra sannheten heller.)

Så famlet jeg meg fram til baddøra. Jeg åpnet den og utenfor var det også stappmørkt. Jeg ropte på mannen min: “Jeg skulle bare føne håret…” Stemmen min varlitt tynn og unnskyldende. Han fant ei lommelykt og forsvant ned i kjelleren. Det er der sikringsskapet er. Da han kom opp igjen, sa han helt rolig:

“Nå tror jeg vi kaster denne føneren din. Den slo ut hovedbryteren.”

Det er fredag morgen. Jeg skal på jobb, og klokka drar seg mot åtte. Jeg sitter i bilen, bak meg kjører mannen min i sin bil. Ja, jeg vet at vi ikke er spesielt gode forbilder som kolonnekjører slik. Vi burde ha kjørt sammen, men så er det det at vi slutter ikke til samme tid og jeg syns det er kjipt å sitte å vente på at han skal bli ferdig. Spesielt på en fredag. Så vi kjører to biler.

Etter et lite stykke på veien kommer jeg ut av en sving, og foran meg ser jeg en Nortura-bil på vei inn til en gard. (En Nortura-bil er da en bil med Nortura-reklame på siden, og den skal med stor sannsynlighet hente sauer til slakting.) Bilen er stor og lang, og svingen opp til garden er krapp, så bilen tar hele veibredden på riksveien. Jeg må stoppe. Og det går fint, det, ikke noe dramatikk. For jeg har lang god bremsestrekning og veien er (nesten) helt bar og tørr.

Litt nysgjerrig er jeg jo, så da Nortura-bilen har kommet seg opp avkjørselen til garden blir jeg sittende noen sekunder før jeg starter opp igjen. Og jeg kjører litt sakte sånn at jeg kan glo litt. Men så fokuserer jeg på veien igjen. Jeg skal på jobb, og har ikke tid til dette. Gasser på.

Da ser jeg det. En elg kommer løpende opp fra et jorde på nedsiden av veien (ja, jeg bor i en skråning. Hele bygda er en skråning!) og mot veien. Dette kommer ikke til å gå bra! Jeg sparker bremsene i bånn. Jeg har automatgir og ABS-bremser, veien er (nesten) helt bar og tørr. Jeg tråkker bremsen i bånn av alle mine krefter og bilen stopper.

Så går livet over i sakte film. Elgen kommer i lange kliv oppover mot veien, og er nesten ute i kjørebanen da noe digert kommer ut av svingen mot oss. Meg og elgen. Det er en lastebil av noe slag, jeg ser den men ser den ikke likevel. Jeg ser at den kommer til å treffe elgen, og kanskje kommer den til vingle over og treffe meg også. Jeg vet at jeg må gjøre noe, tute, blinke med lysene eller hva som helst, men det eneste jeg greier å gjøre er å skrike. Og jeg skriker. Jeg stapper knyttneven i munnen for å kvele skriket. På radioen kommer stemmen til reporteren i lokalradioen, han som alltid er så blid om morran, og elgen snur ikke. Den øker farten og løper mot døden.

Jeg maner den til snu, stemmen inni hodet mitt skriker til elgen: Snu! Snu! men elgen hører ikke stemmen i hodet mitt og fortsetter. For elger snur ikke.

Mannen i lastebilen har sett at jeg sto stille, og han har sett elgen og nå bremser han. Men det er for sent, eller kanskje ikke. Jeg har begge hendene over munnen for å kvele skriket og elgen løper videre. Og så, mirakel. så kommer den seg over veien, bykser over gjerdet og fortsetter opp i skogen på oversiden. Mannen i lastebilen fikk bremset akkurat nok til at elgen klarte seg og nå kjører han videre.

Jeg skjønner at jeg også må kjøre videre. Jeg tar hendene vekk fra munnen og hikster litt i det jeg trekker pusten. Så gir jeg gass og kjører i 60 i 80-sona hele veien til jobb. Da jeg kommer fram kjenner jeg at jeg trenger koffein. I solide doser, og med sukker. Masse sukker.

Da har jeg sydd ferdig kjolen. Jeg nevnte vel at jeg går på sykurs? Jeg ønsket meg fleecekjole, og her er den. Jeg er strålende fornøyd! Hette fikk jeg også til, selv om jeg fikk hetta da sykurs-læreren antydet at jeg burde fore den. Hetta altså. Nei da, det er ikke vanskelig, det greier du fint, sa hun. Og moren min var enig. Så da gjorde jeg det. Foret hetta. Fortsatt forvirret? Neida, bare se på bildene og beundre resultatet nå:

Nei det er ikke en feil Jeg har ikke caps lock’en på, og jeg glapp ikke på shift-tasten. Jeg skrev GÅ med store bokstaver med vilje.

Det var lørdag. Været var nydelig. Litt kaldt, men strålende sol fra skyfri himmel gnistret i hvit snø. Og jeg ville ut og gå på ski. Jeg gikk alene. Ingen av ungene ville være med, og mannen hadde ikke tid. Bikkja var på tur med noen andre. Så jeg sjekket termometeret og gikk og smurte skiene. Det var -12 grader. Nå har jeg lært å smøre ski. Jeg kikker på de små boksene (eller hva man skal kalle dem – fargede sylindere av mykt metall med voks inni blir litt langt liksom), og der står det hvilke temperaturer akkurat den smurningen passer for.

Noen generelle huskeregler er greie. Blått er det jeg bruker mest, og den eneste jeg hadde helt til en kollega tvang meg til å utvide med rødt. Rødt funker i litt varmere vær enn blått, naturligvis. Nå har vi masse smurning. Mannen min har greie på slikt.

Jeg valgte lyseblått, det sto at den gikk til -13 grader hvis jeg husker rett. Jeg smurte skiene og gned utover. Følte meg riktig proff. Så bar det inn i bilen og opp til løypa. I det jeg parkerte så jeg noen kjente legge i vei. De suste bortover, og jeg gledet meg til å følge etter. Slik gikk det ikke.

Det heller slakt nedover fra parkeringsplassen, men skiene mine hadde fryktelig dårlig glid. Så dårlig at de ikke gled. Jeg gikk – bokstavelig talt.

Da jeg var barn og skulle lære å gå på ski, var min bestefar velidg nøye på at jeg måtte gå “pent” på ski. Det vil si med parallelle ski, og en god glifase. Ikke noe skøyting, og ikke løfte bena og skiene.

Vel, skøyting ble det ikke noe av nå heller, men løfte bena, det måtte jeg. Trøsten var at motbakkene – som det er flest av langs denne løypa – gikk veldig greit. Jeg trengte nesten ikke staver en gang. Så jeg gikk på med friskt mot og håpet smurningen ville slites av til jeg skulle ned igjen. Jeg tvang skiene mine bortover snøen, gned dem ned i løypa for å få av det *^#& stoffet. Forgjeves, viste det seg.

Nedoverbakkene, min favoritt, måtte jeg rusle. På det aller bratteste pleier jeg å måtte kjøre utenom sporet for å ploge litt. Det var helt unødvendig nå. Akkurat der gled det faktisk litt, men ellers gikk jeg hele veien tilbake til bilen. Ned alle bakkene.

En mann jeg kjenner anbefaler skifeller på det varmeste. Han har rett. Nå skal jeg rense skiene mine og heretter går jeg kun på feller. Minn meg på det!

Jeg har blitt en sniker. Det er en lang historie, og jeg elsker å skrive. Så her serverer jeg historien.

På jobben min abonneres det på diverse fagblader. Og noen til. I en av kategoriene kommer SyMagasinet og StrikkeMagasinet. Jeg pleier å kaste meg over sistnevnte når et nytt nummer kommer, men det første har jeg holdt meg unna. Til nå.

En venninne sendte meg en sms for et par uker siden: Bli med på sykurs! Vær så snill!

Det viste seg at det manglet en deltaker for at de skulle sette i gang kurset, og i fjor ble det også avlyst på grunn av for få deltakere. Så hun var litt desperat. Og jeg sa tja, men egentlig passet det ikke for meg før uka etter. Det fikser vi, sa min venninne. Nevnte jeg at hun er typen som ser på alle problemer som en utfordring, og det umulige som noe som kan ta litt lenger tid å fikse? Nå. De utsatte kursstart en uke. For min skyld.

Forrige uke, uke 5, startet kurset. Uten meg, fordi jeg hadde influensa. Men denne uka, uke 6, dro jeg på kurs. Med to poser med nyinnkjøpt fleecestoff, tråd som passet i fargen og en helt klar tanke om hva jeg ville lage. En fleecekjole. Ikke noen avansert kjole, en enkel kjole med god passform. Behagelig som en joggedress å ha på, men litt finere hvis man må åpne døra. Jo, det er alltid noen som ringer på hvis jeg har lånt tenåringens onepiece og spiser potetgull i godstolen. Aldri ellers, men da kimer dørklokka.

Vel, kurset var morsomt. Kjempegøy. Jeg ble helt inspirert. Og i dag, fridagen min, tråklet jeg den sammen. Nå sydde jeg riktignok det ene ermet i halsåpningen, men det er en annen historie. Jeg oppdaget fadesen, sprettet det av og fikk satt det der det skulle være. Og så dro jeg på jobb.

Her kommer bladene inn. Det slo meg plutselig at vi har jo alle disse SyMagasinene, kanskje det finnes noen ideer der? Jeg har mer fleecestoff og fem kurskvelder til. Så jeg gikk på formingsrommet, men fant bare gamle blader. Da ble jeg sur og skuffet og gikk på personalrommet og tok en kopp te. Så kom en kollega, og hun pleier å ha litt oversikt. Jeg spurte.

Ja, jeg har sett noen sånne blader inne på møterommet, sa hun og pekte. På møterommet? Jeg gikk dit, overbevist om at hun tok feil. Det gjorde hun ikke. På møterommet, av alle steder, lå en svær bunke med SyMagasinet og StrikkeMagasinet. Jeg så meg kjapt rundt. Ingen. Jeg tok alle SyMagasinet som lå der og bar med meg bunken ut på arbeidsrommet. Der puttet jeg dem i en plastpose og tok dem med hjem.

Jeg skal levere dem igjen. Snart. Jeg fant ingen fleecekjole-mønstre, men jeg fikk noen knallideer til påskepynt som jeg vil lage med elevene mine.