Det er fredag morgen. Jeg skal på jobb, og klokka drar seg mot åtte. Jeg sitter i bilen, bak meg kjører mannen min i sin bil. Ja, jeg vet at vi ikke er spesielt gode forbilder som kolonnekjører slik. Vi burde ha kjørt sammen, men så er det det at vi slutter ikke til samme tid og jeg syns det er kjipt å sitte å vente på at han skal bli ferdig. Spesielt på en fredag. Så vi kjører to biler.
Etter et lite stykke på veien kommer jeg ut av en sving, og foran meg ser jeg en Nortura-bil på vei inn til en gard. (En Nortura-bil er da en bil med Nortura-reklame på siden, og den skal med stor sannsynlighet hente sauer til slakting.) Bilen er stor og lang, og svingen opp til garden er krapp, så bilen tar hele veibredden på riksveien. Jeg må stoppe. Og det går fint, det, ikke noe dramatikk. For jeg har lang god bremsestrekning og veien er (nesten) helt bar og tørr.
Litt nysgjerrig er jeg jo, så da Nortura-bilen har kommet seg opp avkjørselen til garden blir jeg sittende noen sekunder før jeg starter opp igjen. Og jeg kjører litt sakte sånn at jeg kan glo litt. Men så fokuserer jeg på veien igjen. Jeg skal på jobb, og har ikke tid til dette. Gasser på.
Da ser jeg det. En elg kommer løpende opp fra et jorde på nedsiden av veien (ja, jeg bor i en skråning. Hele bygda er en skråning!) og mot veien. Dette kommer ikke til å gå bra! Jeg sparker bremsene i bånn. Jeg har automatgir og ABS-bremser, veien er (nesten) helt bar og tørr. Jeg tråkker bremsen i bånn av alle mine krefter og bilen stopper.
Så går livet over i sakte film. Elgen kommer i lange kliv oppover mot veien, og er nesten ute i kjørebanen da noe digert kommer ut av svingen mot oss. Meg og elgen. Det er en lastebil av noe slag, jeg ser den men ser den ikke likevel. Jeg ser at den kommer til å treffe elgen, og kanskje kommer den til vingle over og treffe meg også. Jeg vet at jeg må gjøre noe, tute, blinke med lysene eller hva som helst, men det eneste jeg greier å gjøre er å skrike. Og jeg skriker. Jeg stapper knyttneven i munnen for å kvele skriket. På radioen kommer stemmen til reporteren i lokalradioen, han som alltid er så blid om morran, og elgen snur ikke. Den øker farten og løper mot døden.
Jeg maner den til snu, stemmen inni hodet mitt skriker til elgen: Snu! Snu! men elgen hører ikke stemmen i hodet mitt og fortsetter. For elger snur ikke.
Mannen i lastebilen har sett at jeg sto stille, og han har sett elgen og nå bremser han. Men det er for sent, eller kanskje ikke. Jeg har begge hendene over munnen for å kvele skriket og elgen løper videre. Og så, mirakel. så kommer den seg over veien, bykser over gjerdet og fortsetter opp i skogen på oversiden. Mannen i lastebilen fikk bremset akkurat nok til at elgen klarte seg og nå kjører han videre.
Jeg skjønner at jeg også må kjøre videre. Jeg tar hendene vekk fra munnen og hikster litt i det jeg trekker pusten. Så gir jeg gass og kjører i 60 i 80-sona hele veien til jobb. Da jeg kommer fram kjenner jeg at jeg trenger koffein. I solide doser, og med sukker. Masse sukker.
