Livet på Skogen

Rett etter nyttår (det var vel sånn ca 2. januar, tror jeg) satt jeg og mannen og så på tv-programmet Puls. I beste NRK-stil er det et klassisk helseprogram, med gode råd og tips for en bedre livsstil og bedre helse. Og hva passer vel bedre i starten av januar enn slanking? Trim og trening?

Jeg pleier å holde en avmålt distanse til NRKs misjonsprogrammer. Jeg har ikke lett for å la meg rive med. Men denne gangen lot jeg meg rive med. Faktisk. Jeg gikk inn på nettsidene deres og klikket på linken. Denne linken:

http://nrk.no/helse-forbruk-og-livsstil/1.7923392

og skrev ut treningsprogrammet. Det ble øyeblikkelig hengt opp på kjøleskapet, uten tanke for konsekvensene. Både mannen og jeg bestemte at dette skal vi prøve! Vi skal kjøre dette treningsprogrammet i fire uker, vi skal bli spreke og sterke og sunne. Vi skal backe hverandre opp når det butter imot, for det kommer det til å gjøre sånn erfaringsmessig.

Jeg startet med “langkøyring”. Det betyr altså langkjøring, eller kondisjonstrening med forholdsvis lav intensitet over en lengre periode. (Det kommer fra NRK, naturligvis er det på nynorsk.) Dette gikk forholdsvis greit, sånn rent bortsett fra at jeg fikk bekreftet at jeg har fullstendig råtten kondis. Men, tenkte jeg, det er jo derfor jeg trenger dette så veldig!

Neste dag gikk jeg på styrketreningen. Nå har jeg drevet med styrketrening i mange år, sånn litt til og fra riktignok, på stuegulvet hjemme. Jeg er gymlærer og jeg mener selv at jeg kan mange gode styrkeøvelser. Disse som står på programmet til NRK var riktignok nye for meg, i hvert fall noen av dem, og det likte jeg godt. Det er jo morsomt å lære noe nytt.

Øvelsene var fullstendig drepende. For det første har jeg ikke spesielt tro på tunge styrkeøvelser. I min ungdom lærte jeg at tunge øvelser og få repetisjoner gir store muskler, lette øvelser og mange repetisjoner gir slanke muskler. Og jeg vil jo ikke se ut som en boler heller. (Det er mange rare unnskyldninger man kan lage seg, gitt!)

Vel, jeg hadde jo bestemt meg for å gi det en sjanse, så jeg satte i gang. Jeg passet på da mannen min var ute, for jeg ønsket ikke at noen skulle se på dette her. Min 8 år gamle sønn hang seg på, og gjennomførte øvelsene atskillig bedre enn meg. Og det var slett ikke verst, spesielt med tanke på at han hadde vært med faren på det samme kvelden før.

Jeg gjennomførte. Jeg døde, nesten, riktignok, men jeg gjennomførte. Dagen etter spurte en kollega meg om jeg hadde vondt i ryggen eller om jeg hadde gjort i buksa. Jeg gikk så stivt og rart. Men nei, jeg hadde ikke det. Jeg var støl. Såpass støl at jeg slet da jeg skulle ha timer i andre etasje. Jeg endte med å gå sidelengs opp trappa.

De sier at alt som ikke dreper deg, gjør deg sterkere. Det stemmer. Noen ganger tar det lang tid, men det stemmer faktisk. Nå er jeg inne i fjerde uke av treningsprogrammet. Jeg begynner å kjenne at styrkeøvelsene går lettere nå. Jeg er ikke død etterpå, ikke nesten en gang. Jeg har fått kondis. Når de fire ukene er omme skal jeg skrive ut et nytt ark og henge det på kjøleskapsdøra. For nå føles det bra!

Det er januar. Vinter i fedrelandet. Og denne fredagen blåser det. Og snør. Samtidig. Ikke akkurat snøstorm, men nok vind og snø til at ungene syns det er helt herlig! På jobb går det veldig fint. Ungene kan nesten ikke vente til friminuttene, de vil ut og leke i vinden og snøen og synes livet og vinteren er helt topp. Jeg er litt mer reservert, spesielt da skoledagen er slutt og jeg skal kjøre hjem.

Jeg starter med å koste snø av bilen min. Først frontruta. Svisj svisj sier kosten. Deretter høyre side av bilen, bakruta og så framover langs venstre side. Og så må jeg ta frontruta igjen.

Nevnte jeg at det snør?

Min kollega, som har parkert ved siden av, står og koster av sin bil. Vi veksler noen bemerkninger om dette været før jeg bestemmer at nå er det nok. Jeg hopper inn i bilen og setter på vindusviskerne. Da ser jeg med en gang at jeg må ut igjen. Jeg går ut av bilen og banker og skraper vindusviskerne fri for is og snø. Sånn, nå kan jeg dra.

Jeg kjører hjemover med friskt mot. Det er tross alt bare en mil. 13 km ifølge ungenes busskort. Og her oppdager jeg et problem. Jeg må ha vindusviskerne på, for det snør så tett. Men da legger det seg is på dem, fordi jeg har varm på i bilen. Hvis jeg slår av varmen legger det seg is på frontruta i stedet.

Som om ikke det er nok, føyker det såpass at det er vanskelig å se hvor veien går. Jeg kjører i 40 i 80-sona og myser for å se brøytestikkene. På veien passerer jeg et skilt som vanligvis er lukket, men som nå er åpnet. Skiltet forteller at veien er stengt. Jeg vet jo det, men jeg vet også at den er åpen så langt at jeg kommer meg hjem.

Jeg må stoppe for å få av isen av vindusviskerne. Jeg ser en busslome, men ettersom den er dekket av en halv meter med snø tør jeg ikke kjøre inn på den. Jeg kryper sammen i setet og myser ut gjennom den stadig mindre åpningen som viskerne greier å holde fri for snø og is.

Ut av en sidevei kommer brøytebilen. Jeg slakker av og blunker med lysene så han skal forstå at han skal kjøre før meg. Det gjør han, og dermed forsvinner verden enda mer i et hvitt kav av snø. Jeg slakker enda mer av på farten og kryper hjemover mens jeg banner inni meg. Jeg skulle ha tatt bussen i dag.

Endelig er jeg framme ved veien vår, der jeg skal svinge av fra riksveien. Det står en traktor der med snøfreser. Det er naboen, og jeg har vel aldri vært så glad for å se ham. Dette betyr at veien er nybrøytet helt opp til oss. Jeg stopper, midt i riksveien, og hopper ut og får av isen fra vindusviskerne. Naboen sitter inni traktoren og bare venter, antagelig på at jeg skal kjøre forbi ham. Og det gjør jeg. Jeg tar fart og freser meg inn på veien vår.

Det er omtrent en og en halv meter som ikke er brøytet, mellom riksveien og naboens traktor. Men jeg har firehjulstrekk og kommer gjennom. Så kjører jeg opp, og det går helt fint. Fordi den snille naboen akkurat har brøytet. Perfekt timing! (Hvis du leser dette, nabo, skal du vite at jeg er takknemlig. Veldig takknemlig!)

I gården vår er det masse masse snø, men jeg har firehjulstrekk som nevnt. Jeg tar fart og kommer meg inn i garasjen. Så må vi vasse, ungene og jeg. Trappa vår, den ahr tre tinn, er helt borte under snøen. Det ligger tjue centimeter oppover ytterdøra og videre rett utover. Vi vasser og kommer oss gjennom. Jeg sier til ungene at jeg er nødt til å koste før vi åpner for jeg vil ikke ha all den snøen inn i gangen. De aksepterer det. Jeg koster og koster, og omsider kan vi åpne.

Det er en herlig vinterdag.

Jeg har strikket sokker til meg selv. I sukkertøyfarger, og med snøring. Dette er helt min egen ide, det vil si at jeg har ikke sett det noe sted, hverken på nett eller “på ordentlig”.

Sokkene er strikket i alpakkaull, og etterpå heklet jeg på en kant oppover på begge sider av midten. Der la jeg inn åpninger for å tre snoren gjennom.

Ved middagsbordet i dag falt følgende replikkveksling mellom meg og elleve-åringen:

Hun: Jeg tror ikke på vampyrer, men jeg liker å se på Twilight-filmene.
Jeg (erter): Ååh, er det på grunn av Robert Pattinson det da?
Hun (sukker temmelig oppgitt): Gi deg da, mor. Robert Pattinson er bare SÅ 2011 ass!

Av restegarnet fra lua ble det et pannebånd. Dette er modell som elevene mine skal få strikke utover etterjulsvinteren.

Jeg har strikket og tovet lue til meg selv. Denne er strikket i fargeskiftende Fritidsgarn. Jeg liker fargeskiftende garn veldig godt, da blir det striper eller andre mønstre uten at jeg trenger å feste masse tråder etterpå .

Jeg har strikket et par tova votter til meg selv. Jeg var på juletrefest 4. dag, og det syns jeg er såpass langtekkelig at jeg måtte ha med et strikkeprosjekt. Så jeg tok med garn og pinner, og ble ferdig med den første votten. Da måttte jeg jo strikke en vott til, og vips!

Disse er strikket etter oppskriften jeg la ut her, i Fritidsgarn.

Vi har en hund og en katt (og flere dyr, men det er litt utenfor temaet her, så jeg nevner dem ikke). Hunden var ganske stor da vi fikk katten, 6 år, men vi har hatt katt før så den er vant til den slags dyr. De har et greit forhold, katten er sjefen for det meste. Når hunden får mat kommer katten og forsyner seg først. Hunden tar da to skritt tilbake og lar katten spise ferdig. Unntaket er hvis hunden får noe spesielt godt, for eksempel vaffel eller leverpostei. Da knurrer den til katten og katten må vike.

En dag i romjula var jeg ute en tur. Jeg gikk ut med noe søppel, og jeg var nedom hestene en tur med noen brødskalker og så skulle jeg hente avisa. Tre ting på en gang. Hunden pep og knistret da jeg kom ut. Den hoppet rundt meg. Jeg tenkte det var best å drepe gleden med en gang, så jeg fortalte den at jeg bare skulle hente avisa. Ikke noe tur her nå, nei.

Hunden gikk og satte seg ved garasjedøra. Den bjeffet. Jeg hysjet på den. Den fortsatte å bjeffe. Jeg ble litt irritert, for hva var vitsen med dette? Hunden min er egentlig ikke noen gneldrebikkje, den er forholdsvis rolig og bråker lite. Nå bråkte den mye.

Jeg gikk opp til den. Den fortsatte å bjeffe, mens den stirret vekselvis på garasjedøra og på meg. Jeg skjønner et hint, i hvert fall av og til. Jeg åpnet garasjedøra, og ut smatt en liten pus. Katten hadde vært innestengt i garasjen siden kvelden før.