Nok et barneselskap står for døren. Ved litt hjelp fra familiens yngste har jeg laget et minecraft-kort. (Og hvis noen lurer på hva i all verden minecraft er, så kan jeg fortelle at det er det hotteste dataspillet for tiden. Et slags legoklosspill hvor du bygger og alt er firkantet. Selv solen er kubisk i minecraft.)
Det er dette med å hilse. Hvem skal man hilse på? Her i Norge er reglene egentlig ganske så klare, tenker vi, men er de nå egentlig det?
Da jeg kjørte til jobben i dag møtte jeg en hvit bil. Jeg kjenner opptil flere som har hvit biler, så jeg gjorde hilsehånden klar, men det viste seg at dette var en fremmed, hvit bil. Jeg hadde bommet.
Og det er greia: Når du bommer og hilser på noen du ikke skulle hilst på, da har du tapt ansikt og bevist for hele verden at du har dårlig sosial kompetanse. Jeg rødmer helt opp til hårrøttene her jeg sitter. Jeg hilste på noen jeg ikke skulle ha hilst på.
Og så har du den motsatte muligheten: Neste gang jeg møter en hvit bil, kommer jeg til å huske denne tabben. Hva om jeg ikke tør å hilse, og så er det noen jeg kjenner? Da har jeg demonstrert at jeg ikke vil hilse på dem, i hvert fall ikke i dag. Og hva kan det bety? Det kan jo bli nabofeider av slikt.
De uskrevne reglene for hilsing er ikke enkle. På veien må du kjenne igjen folk på bilmerke, -modell og farge. Det er jeg dårlig på. Ikke farge da, den greier jeg å identifisere, men bilmerker sliter jeg med å se forskjell på. Og dessuten: Motorsyklister hilser på andre motorsyklister, enten de kjenner dem eller ei. Bortsett fra dem som kjører Harley, for noen av dem hilser bare på andre Harley-kjørere.
Hva med meg som kjører Citroen? Burde jeg hilse på andre Citroen-sjåfører? Eventuelt bare dem med samme modell som meg? Eller samme farge?
Når jeg går tur med bikkja etter veien hilser jeg på kjentfolk jeg møter, men ikke fremmede. Men hvis jeg går i fjellet da må jeg hilse på alle. Men gjelder dette også hvis du går Besseggen, i en lang kø og møter en ustoppelig kø av andre, vilt fremmede fotturister? Eller gjelder det bare der det går få fotturister? Hvor mange er grensa for når du skal hilse eller ikke? Er det greit å hilse hvis du møter ett menneske i kvarteret? Enn om du møter ett hvert femte minutt? Ett i minuttet?
Og hva om jeg møter andre hundeeiere? Skal jeg hilse på dem? Mange hundeeiere hilser på alle andre hundeeiere. Eller bør jeg nøye meg med å hilse på dem som har samme rase som meg? Eller hund av samme størrelse? Hunden min liker ikke andre hanhunder, bør jeg bare hilse på de som har tisper kanskje?
Hvis jeg er ute og rir er det svært mange som hilser. De beundrer hesten og vil gjerne prate. Men kan jeg hilse først, når jeg rir? Og hvis de har med seg barn, de jeg møter, bør jeg da stige av og tilby barnet å klappe hesten? Bør jeg presentere meg? Hvor hjertelig skal jeg bli?
Dette er et minefelt. Du risikerer å trå feil, uansett hva du gjør. Reglene er uskrevne, og ingen er egentlig helt sikre. Vi velger derfor å gjemme oss i hver vår lille boble, og hilser kun på dem vi helt sikkert kjenner.
Er det egentlig så farlig å hilse på folk du ikke kjenner? Jeg gjør det rett som det er. Jo da, det finnes dem som ville si at jeg har mangelfulle sosiale evner, men det tar jeg ikke så tungt. Jeg er ganske blid og glad av meg, og liker å være i kontakt med folk.
Jeg hilser ofte først når jeg er ute og rir. Spesielt hvis folk har med seg sykler, barnevogner eller ski. Hestene blir litt usikre ved synet av slike ting, men hvis folk snakker til meg skjønner hestene at det er mennesker der. Da blir de ikke redde lenger.
Jeg vinker og veiver når jeg møter folk i bil. Jeg er utrolig dårlig til å identifisere biler, så jeg hilser heller en gang for mye enn en for lite. Likevel hender det nok hver eneste dag at jeg kjører forbi kjente uten å hilse.
Beklager, alle venner og bekjente. Dere skal vite at jeg gjør mitt beste!
Da er marihønegenseren ferdig. Den er strikket til min tenåringsdatter, i Alfa. Oppskriften er delvis egenkomponert. Jeg har en bok med babyoppskrifter og der var det en meget fargerik genser med marihøner. Hun ønsket seg slik. Jeg strikket derfor en genser i Alfa, i stor størrelse, etter mønsteret fra babygenseren. 
Tolvåringen har stilt velvillig opp som modell, på betingelse av at jeg redigerte vekk hodet hennes.
Følte for å skrive litt, for det å ha mistet en klassevenninne … det er så rart. Alt blir så tomt og uansett hvor mye eller lite kontakt man har med hverandre så føles det ikke riktig når noen blir borte. Jeg står igjen her og tenker på hvor heldig jeg er, som fortsatt er her. Hun hadde hele livet foran seg, alt forsvant i det øyeblikket ulykken inntraff. Jeg står her med mange muligheter, mange venner og familie som jeg kan tilbringe tid med når som helst. Jeg brukte torsdagen på å gråte. Det var så ufattelig trist. Da avdelingsleder kom inn i klasserommet med et alvorlig uttrykk og fortalte nyheten. Jeg kom i sjokktilstand, og ante ikke hva jeg skulle si eller gjøre. Mattelæreren avsluttet timen og vi gikk ut i gangen, jeg ringte mor… og da kom tårene. Jeg gikk på informasjonsmøte i auditoriet sammen med noen venninner. Alle gråt, salen var fylt med sorg. Det er godt vi er sammen tenker jeg… Det var et minutts stillhet, folk gråt, gråt og klemte. Det er utrolig hvor liten man føler seg i en sånn situasjon. Man skulle liksom ønske det var noe man kunne gjøre, noe som virkelig ville hjelpe. Men ord kan ikke ta tilbake noen ting. Jeg gikk videre til sosiologi-timen min, det føltes som jeg var i en slags transe… alt som foregikk i hodet mitt var en utydelig tåke og tilbakeblikk på timene og ordene vi hadde delt. Jeg klarte ikke fokusere og læreren sendte oss ut. Jeg gikk, ringte Espen og han kom med en gang. Det var godt♥ Jeg gråt og klemte helt til det ikke var igjen noen tårer. Jeg vet ikke hvorfor, vi var jo ikke veldig nære venninner, men allikevel. Bare det å ha vært sammen i en klasse, fem timer i uken setter spor i en. Det å se flere hundre medelever på skolen stå samlet i gangen å gråte… Jeg vet ikke men hele dagen har vært så uvirkelig. Man tenker jo alltid at: dette skjer ikke med meg… men så gjør det det! Også er det så uvirkelig og fælt at man ikke klarer å fatte det.
Jeg sitter igjen her, gruer meg litt til psykologi-timen, fordi det kommer til å bli tomt og rart… Tenker på hvor heldig jeg faktisk er som har livet foran meg. Hvor mye jeg vil slutte å klage over småting, være i dårlig humør og krangle på ting. Jeg ser mye i et nytt perspektiv akkurat nå… Jeg prøver å trøste meg selv, jeg har Espen her til å trøste meg. Det hjelper veldig, han er fantastisk!
Jeg fortsetter å si at jeg skjønner ingenting, ingenting. Det gir ikke mening at mennesker skal forsvinne fra oss på denne måten. Jeg vet ikke hva jeg skal si eller gjøre, hva jeg skal tenke eller skrive. Det føles som dette er en slags syk og ekkel drøm som jeg snart kommer til å våkne fra. Det har nok ikke slått meg helt at virkeligheten faktisk er så brutal og det skremmer meg litt. Jeg liker å tenke at det er noe mer, noe større! Og jeg håper virkelig vår kjære klassevenninne har kommet til et bedre sted.
Jeg vet ikke… jeg har ikke noe mer å si. Tenk at alt kan forsvinne så fort… så uten videre. Ingen fortjener det her…
– Anja Eide, 17 år
Vi har to hester. Stødige, snille skapninger er de. De er mye ute, men om nettene om vinteren tar vi dem inn. Da står de i fjøset. Ikke sammen alle sauene, men i den nyeste påbygde delen av fjøset som vi stort sett bruker i lammingstida. Resten av året er den delen omdefinert som stall.
En sauebukk ble syk. Den kastet opp jevnlig. Ingen av de andre sauene i bingen ville stå ved siden av den ved måltidene (og det kan jeg forstå!) for de syntes han var så ekkel. Vi prøvde diverse kurer, men til sist fant vi ut at løsningen ble å sette ham på diett. Kun høy heretter.
Og dermed måtte han flyttes vekk fra de andre sauene. Løsningen ble å sette ham ut i stallen. Der trivdes han dårlig. Han likte ikke ensomheten. Han skrek og jamret seg en hel dag. Så, utpå ettermiddagen, fikk han plutselig to digre naboer i bingen ved siden av. Hestene kom inn.
Gjett om han ble glad! Så glad ble han at han hoppet over gjerdet mellom bingene. Det er en prestasjon, for gjerdet er høyere enn ham. Ikke mye, da, men likevel. Han hoppet altså over gjerdet og presset seg inn mellom hestene. De sto tett sammen,
Her må jeg bare skyte inn at hestene veier vel omtrent 400 kilo. Hver, altså. De er rundt 140 cm høye. Sauebukken veier kanskje 60 kilo (ren gjetting) og er godt under en meter. Han kan fint gå under magen på hestene. Uten å bøye seg.
Han presser seg inn mellom dem, han sniker til seg kraftforet deres og er i det hele tatt kjempefornøyd. Det endte med at min mann fjernet gjerdet mellom bingene, for det var til ingen nytte likevel.
Nå går de der, sammen, de tre. Om kveldene og nettene, da. På dagtid er han alene. Og det hører vi. Han skriker og bråker og roper på hestene. Han løper rundt og sparker i veggen.
Når vi skal ta hestene inn og ut må vi binde ham fast. Han hopper over alt som fins av gjerder i et desperat forsøk på å få bli med sine nye store venner.
Dyr er sosiale skapninger som trenger selskap, gjerne av sin egen art, men de må jo ikke være samme art for å trives i lag.
Familiens yngste er bedt i bursdag, og vi har laget kort sammen. Dette ble ganske fint, synes jeg. Inni kortet har vi stanset ut puslespillbiter til pynt. Teksten “Gratulerer med dagen” er embosset i gull, og det synes jo ungene er kjempegøy. Å se det matte pulveret smelte til “ekte” gull er stilig.
 |
 |
Jeg har kommet meg litt, så jeg slipper å ligge helt flatt i senga. Nå kan jeg ligge i stolen på stua (ja, den kan legges ned) og se på tv. Og jeg har oppdaget at man faktisk kan strikke mens man ligger på rygg, spesielt hvis strikketøyet ikke er for stort.
Så det har blitt eggvarmere til påske. Ikke helt påskefarge, sier du? Vel, jeg måtte ta det garnet jeg hadde (og som min 12 år gamle datter hentet til meg fordi jeg ikke greide å gå ned trappa og bøye meg etter posene med garn som ligger i kjelleren, så det er hun som har bestemt farger). Og så slår det meg at disse ligner veldig på nisseluer så i desember skal jeg kanskje strikke masse røde…
Hvis du ikke ble advart av overskriften, så blir du det hermed: Dette er et syteinnlegg fullt av selvmedlidenhet.
Jeg har vondt i ryggen. og jeg blir så utrolig handikappet av å ha vondt i ryggen! Dessuten er det kjedelig. Jeg ligger i senga, flatt på ryggen. Jeg kan jo lese, naturligvis, men jeg har ingen bøker jeg ikke har lest før. Biblioteket, sier du? Jeg kommer meg jo ikke dit!
Jeg ligger med en laptop i fanget, støtter den opp med puter så jeg skal se skjermen, og skriver sakte med to finger for det er så krøkkete å nå til tastaturet.
Jeg ligger litt i en hvilestol på stua, men den blir ikke flat nok så jeg greier ikke det lenge av gangen. Men mens jeg er der kan jeg se litt på tv. Og du verden så mye tanketomme programmer det går på tv på dagtid.
Jeg har vært hos legen og fått medisiner. Jeg fikk 1 grams (!) paracet og Voltaren. Selvsagt fikk jeg ikke Voltaren. Da medisinene kom fikk jeg noe helt annet med et langt og vanskelig navn, og det sto “tilsvarer Voltaren”. Paraceten kom som stikkpiller. Og det krever noen virkelige c-momenter.
Medfølende kommentarer mottas med takk.
