Vi har to hester. Stødige, snille skapninger er de. De er mye ute, men om nettene om vinteren tar vi dem inn. Da står de i fjøset. Ikke sammen alle sauene, men i den nyeste påbygde delen av fjøset som vi stort sett bruker i lammingstida. Resten av året er den delen omdefinert som stall.
En sauebukk ble syk. Den kastet opp jevnlig. Ingen av de andre sauene i bingen ville stå ved siden av den ved måltidene (og det kan jeg forstå!) for de syntes han var så ekkel. Vi prøvde diverse kurer, men til sist fant vi ut at løsningen ble å sette ham på diett. Kun høy heretter.
Og dermed måtte han flyttes vekk fra de andre sauene. Løsningen ble å sette ham ut i stallen. Der trivdes han dårlig. Han likte ikke ensomheten. Han skrek og jamret seg en hel dag. Så, utpå ettermiddagen, fikk han plutselig to digre naboer i bingen ved siden av. Hestene kom inn.
Gjett om han ble glad! Så glad ble han at han hoppet over gjerdet mellom bingene. Det er en prestasjon, for gjerdet er høyere enn ham. Ikke mye, da, men likevel. Han hoppet altså over gjerdet og presset seg inn mellom hestene. De sto tett sammen,
Her må jeg bare skyte inn at hestene veier vel omtrent 400 kilo. Hver, altså. De er rundt 140 cm høye. Sauebukken veier kanskje 60 kilo (ren gjetting) og er godt under en meter. Han kan fint gå under magen på hestene. Uten å bøye seg.
Han presser seg inn mellom dem, han sniker til seg kraftforet deres og er i det hele tatt kjempefornøyd. Det endte med at min mann fjernet gjerdet mellom bingene, for det var til ingen nytte likevel.
Nå går de der, sammen, de tre. Om kveldene og nettene, da. På dagtid er han alene. Og det hører vi. Han skriker og bråker og roper på hestene. Han løper rundt og sparker i veggen.
Når vi skal ta hestene inn og ut må vi binde ham fast. Han hopper over alt som fins av gjerder i et desperat forsøk på å få bli med sine nye store venner.
Dyr er sosiale skapninger som trenger selskap, gjerne av sin egen art, men de må jo ikke være samme art for å trives i lag.
