Livet på Skogen

Eller: Et lite norskkurs. Hvis du er engelskspråklig, kan dette være nyttig. Ettersom jeg antar at jeg har svært få, om noen engelskspråklige lesere av denne bloggen, vinkler jeg det andre veien.

Vi nordmenn er et folkeslag av få ord. I motsetning til andre, som kanskje heller foretrekker litt mer blomstrende vendinger.

Engelsk: Excuse me, I didn’t quite catch what you were saying. Will you please repeat?

Norsk: Hæ?

Engelsk: Sorry for bumping into you like that. So terribly clumsy of me!

Norsk: Oi!

Engelsk: Oh, it’s you! How lovely to see you!

Norsk: Nei men!

Engelsk: And how are things with you and your family?

Norsk: Ellers?

Engelsk: Excuse me, may I disturb you for a second?

Norsk: Du?

Det er meg det. I hvert fall i dag.

Jeg var på vei hjem etter et legebesøk over en time unna. Bilen hadde lite strøm, jeg var sliten og litt lei meg. (Helt uten grunn, må sies, men nå er det nå en gang slik her i livet at når man er totalt på etterskudd og har mye å gjøre og er sliten så blir man litt lei seg også.)

På vei opp vår smale, snø- og isdekte vei, oppdaget jeg en trafikkork. En trafikkork! Her, hvor det knapt nok kjører biler. Trafikkorken besto av to biler og et menneske med spark. Sistnevnte hadde plassert seg selv og sparken strategisk midt i venstre fil (som jo er smal nok fra før, det er såvidt plass til at to biler kan møtes). Den forreste bilen hadde stoppet. Det var temmelig tydelig at bilføreren og sparkføreren (kan man si det?) sto og snakket sammen.

Bilen min hadde lite strøm (jeg nevnte visst det?) og jeg var sulten og jeg visste at jeg måtte vaske klær og jobbe litt og dra på butikken etter å ha fått ladet nevnte bil og jeg var i det hele tatt ikke i mitt mest tålmodige hjørne. Så jeg svingte elegant forbi bakerste bil (hvori satt mine svigerforeldre) og kjørte fram.

Sparkføreren hørte meg ikke. Ikke overraskende, jeg kjører som nevnt elektrisk bil, men jeg ble ikke noe blidere av det akkurat. Så jeg kjørte fram, så langt jeg turte, og håpet at enten sparkføreren skulle vri litt på hodet, eller at bilføreren skulle oppdage at vedkommende faktisk hadde sidespeil på bilen sin.

Sparkføreren oppdaget meg, og dro (motvillig, så det ut som) sparken ut til kanten. Fortsatt var det ikke plass til at jeg kunne kjøre forbi, fordi bilen var parkert nokså langt inn i veien og det sto et menneske med spark ikke så altfor langt ut på kanten.

Men nå ga bilføreren gass, spant litt riktignok, men fikk heldigvis feste og køen løste seg opp.

Svigerfar kjørte etter meg inn på vår gårdsplass. Jeg forberedte meg på å komme med en (falsk) beklagelse, men han smilte og sa: “Det var fint at du fikk løst opp det der. Jeg trodde nå de måtte se oss, men det gjorde de visst ikke.”

Eller: En dag på hålka.

Det har vært mildvær. Lenge. Ikke så lenge at det er bart her, men lenge nok til at det er hålke. Og nå er det kuldegrader, og det gjør at den hålka er knallhard. På vei inn igjen etter å ha foret hestene skulle jeg bare bortom postkassa. Jeg hadde brodder, og derfor slappet jeg litt av da jeg nesten var framme ved inngangsdøra. Det var dumt. Plutselig lå jeg så lang jeg var. Jeg vred ankelen, jepp, den med masse metall i. Men den er godt sammenskrudd så det gjorde nesten ikke vondt. Skulderen klasket i isen, og det var verre. Det er i hvert fall verre i dag.

Samme kveld var jeg alene hjemme. Jeg hadde bestemt meg for en fikse-meg-opp-kveld. Jeg installerte meg på badet med hårfarge og en bok. Etter angitt virketid gikk jeg i dusjen, skyllet ut fargen og hadde i rause mengder balsam. Det må man jo. Så skulle jeg bare slenge håret bak, slik at jeg kunne vaske meg foran på skulderen. Dessverre feilberegnet jeg hodeslengen og en hårlokk svingte helt rundt og traff meg i øyet. Med, som nevnt, rause mengder balsam.

Bare for å ha sagt det, balsam i øyet er ikke godt.

Jeg skyllet og skyllet med rause mengder vann. Det sved, men litt mindre. Så gikk jeg ut av dusjen, tørket og kledde på meg, før jeg skulle smøre meg inn med fuktighetskrem i ansiktet. Jeg har akkurat kjøpt ny, en veldig god en, og så frem til dette. Dessverre hadde jeg litt dårlig konsentrasjon så jeg klarte å smøre rause mengder fuktighetskrem på øyet. Det samme som hadde fått en kur med balsam.

Bare for å ha sagt det, ansiktskrem i øyet er heller ikke godt. Særlig ikke når det er sårt fra før.

Nye runder med skylling.

Jeg avsluttet kvelden i sofaen med Mesternes Mester på TV, litt uklart var det riktignok, mens jeg syntes litt synd på meg selv.

I dag er støl i skulderen etter fallet på isen, og ankelen er enda litt stivere enn vanlig.

Eller: Mye kjøring på få dager.

Bilen vår skulle ha en liten reparasjon. Det var 12 voltsbatteriet som måtte skiftes. Vi fikk feilmeldingen like før jul, og har kjørt med den noen uker. Ettersom jeg har fri hver onsdag i år, så ble det min jobb.

Nærmeste verksted er sånn omtrent 20 mil unna. Ja, vi bruker merkeverksted. Jeg tenkte litt på saken, før jeg bestemte meg for at jeg ville dra dagen før og overnatte hos foreldrene mine. De bor en halvtimes kjøring unna nevnte verksted.

Men nå sporer dette helt av: Det jeg egentlig skulle skrive om, var min opplevelse på verkstedet. Tesla har fått mye dritt i det siste, både på grunn av feil på bilene og dårlig service på verkstedene.

Det er ikke min opplevelse. Jeg kom litt før avtalt tid, og ble møtt av en meget hyggelig dame. Hun smilte og var blid. Jeg sa: “Jeg har litt dårlig samvittighet, for jeg parkerte foran en port rett rundt hjørnet her. Det var så vanskelig å finne en parkeringsplass.”

Hun smilte og sa: “Det går HELT fint. Da tar de nok bilen din ganske snart.” Så føyde hun til: “Bytte av 12 voltsbatteri går fort, så det kan du bare vente på her. Det er kaffemaskin rett rundt hjørnet der.”

Jeg gikk og satte meg og dro fram strikketøyet. Det satt tre andre og ventet også. Jeg var den eneste kvinnen, og den eneste som strikket (utrolig men sant).

Det gikk litt over 20 minutter, så tikket det inn en melding på telefonen: Bilen var ferdig. Jeg pakket sammen strikketøyet og gikk for å betale. Den hyggelige damen var like smilende og blid nå. Vi småpratet litt og så dro jeg.

De får full pott for kundeservice av meg. Og behandlingen jeg fikk står i grell kontrast til den jeg fikk av merkeverkstedet til VW den gangen vi kjørte Sharan.

Men jeg ble ikke ferdig med ermet til genseren som jeg strikket på.

… å gi Maria Mena skyss hjem denne julen?

Nei. Det var ikke det. Skjær i denne sammenhengen betyr ren.

Likevel kan alt skjære seg på en torsdag, som ikke er skjærtorsdag.

Jeg er på vei hjem fra jobb. Det snør kraftig, det er 0 grader og det har vært varmegrader i to døgn. Det siste betyr hålkeføre. Derfor er jeg glad for snøen, for jeg tenker at det betyr at den fester seg så det ikke blir så glatt etterpå.

Jeg stopper bilen nede på flata hjemme, mens jeg venter på at den automatiske porten skal åpne. Dette gjør jeg fordi det i dag tidlig var speilblank is utenfor garasjen, og jeg tenker at hvis jeg stopper der, rett utenfor porten, må jeg ta bakkestart i nysnø oppå speilhålke.

Porten er åpen og jeg kjører. Da ser bilen sitt snitt til å sende ut et signal til, og porten begynner å lukke seg. Jeg banner innvendig, kjører så nær jeg tør og trykker febrilsk på displayet. Endelig får jeg stoppet porten og kjørt den opp igjen. Nå gjenstår det bare å komme i gang på glatta.

Jeg klarer det, fordi jeg later som om jeg har et rått egg mellom foten og gasspedalen og sniker bilen forsiktig inn. Puh! Så åpner jeg ladeporten, samler sammen poser, bager og vesker og setter bilen på lading. Jeg låser bilen og trykker på knappen for å lukke garasjeporten i det jeg går ut.

Jeg rekker ikke å oppfatte hva som skjer før jeg ligger langflat på bakken. Veska mi er full av snø, det samme er posene. Både utenpå og inni. Selv er jeg våt og kald, men det er i stoltheten jeg har mest vondt.

Jeg glemte broddene i bilen. Urutinert.

Jeg stabler meg på bena, forsiktig nå, før jeg trykker inn koden for å åpne ladeporten igjen. Låser opp bilen, får tak i broddene og setter dem på. Nå kommer jeg meg trygt inn.

I dag er jeg litt sen hjem, og det visste jeg om, så jeg har planlagt for dette: Dagens middag er suppe på boks og ferdigkjøpte rundstykker. Jeg setter på stekeovnen og finner fram en kjele. Så tar jeg fram suppeboksen.

De har utviklet konseptet siden sist jeg varmet opp slik suppe: Nå er det en sånn brusboksring på toppen til å åpne med, så jeg slipper å dra fram boksåpneren. (Nå LIKER jeg tilfeldigvis å bruke boksåpner, men det kan jo umulig suppeprodusenten vite så jeg tilgir dem.)

Jeg bøyer ringen litt opp for å få tak, og drar for å åpne, og vips! det spruter suppe. Utover komfyren, kjøkkenbenken, kjøkkenskapet under benken, gulvet og buksa mi. Den buksa jeg hadde overtalt meg selv til å tenke at ikke var våt, selv om jeg datt litt i snø. Nå er den definitivt våt!

Jeg banner inni meg, tørker opp det verste og går for å skifte. Etterpå vasker jeg suppe fra komfyr, kjøkkenbenk, kjøkkenskap og gulv.

Nå skal jeg skru på plata, så kryss fingrene for at det går bra!

Eller: Fridagen min.

Det er onsdag. Jeg har fri. Jeg har mange planer for denne dagen. Fridagen strekker seg ut foran meg, uendelig langt og forlokkende. Jeg begynner med en kopp te etter frokost, før jeg går i gang med en grundig (og da mener jeg grundig) ryddeaksjon på stua, kombinert med skifte av duker (nå er det lilla som gjelder!) og støvtørring. Ja, ikke nødvendigvis i den rekkefølgen da.

Så kommer jeg på at jeg ikke har satt på klesvask, så jeg tar støvekluten ligge og rusler ut på badet. Etterpå vender jeg tilbake til støvtørkinga. Innimellom skriver jeg handleliste, for jeg må på butikken også. Dette kombinerer jeg med å ta ut søpla.

Vel framme på butikken oppdager jeg at jeg har glemt handlelista. Det er bare å snu. Så får jeg da handlet omsider.

Vel hjemme er vaskemaskina ferdig, men døra tar seg ikke åpne. Så jeg setter på en sentrifugering og håper at et program til skal fikse det.

Det gjør det heldigvis.

Så baker jeg sjokoladekake til syklubben i morgen. Nam!

Så henger jeg opp klesvask og setter på mer klesvask, før jeg vasker badet. Og plutselig er det på tide å begynne på middagen, så jeg setter på stekeovnen, tar fiskeformen opp fra fryseren og går for å hente poteter. Jeg kommer tilbake, skreller poteter og setter dem på mens jeg nynner for meg selv. Jeg tenker at denne middagen lager seg sjøl, så jeg kan jo fint stryke noen skjorter i mellomtida.

Mens jeg står og stryker, oppdager jeg at potetene fosskoker, så jeg rusler ut på kjøkkenet og skrur ned plata. Så går jeg på toalettet, og da jeg kommer tilbake slår det meg: Det lukter mistenkelig lite fisk på kjøkkenet.

Jeg iler inn på kjøkkenet og oppdager at jeg har slett ikke satt formen inn i ovnen. Det har gått 20 minutter, potetene er nesten ferdig kokt og fisken står fortsatt på kjøkkenbenken.

Jeg setter den inn i ovnen og krysser fingrene for at mannen min er forsinket i dag. Det er han heldigvis.

Katten min sto rett nedenfor skapet og mjauet. Jeg forsto hva han ville. Det er der vi oppbevarer godbitene. Kattesnopet.

Jeg er bløthjertet og litt dum, så jeg reiste meg og ruslet bort, tok fram noen godbiter og la dem på gulvet rett foran pusegutten. Han spiste med synlig glede.

Det oppdaget bikkja, så han kom slentrende bort, liksom tilfeldig, men i overraskende høyt tempo. Og like tilfeldig jafset han i seg kattegodbitene. Katten har respekt for hunden, men nå sendte han sistnevnte et drepende blikk.

Jeg fortet meg å finne fram en hundegodbit, og mens hunden spiste den ga jeg katten enda noen flere kattegodbiter. Katten spiste dem, hele tiden med (sure) blikk bort på bikkja.

Da de begge var ferdige med å spise, slentret bikkja bort og snuste på katten. Da fikk pusegutten nok. Han skjøt rygg, viste tenner og freste.

Et sted må grensen gå!