Det er meg det. I hvert fall i dag.

Jeg var på vei hjem etter et legebesøk over en time unna. Bilen hadde lite strøm, jeg var sliten og litt lei meg. (Helt uten grunn, må sies, men nå er det nå en gang slik her i livet at når man er totalt på etterskudd og har mye å gjøre og er sliten så blir man litt lei seg også.)

På vei opp vår smale, snø- og isdekte vei, oppdaget jeg en trafikkork. En trafikkork! Her, hvor det knapt nok kjører biler. Trafikkorken besto av to biler og et menneske med spark. Sistnevnte hadde plassert seg selv og sparken strategisk midt i venstre fil (som jo er smal nok fra før, det er såvidt plass til at to biler kan møtes). Den forreste bilen hadde stoppet. Det var temmelig tydelig at bilføreren og sparkføreren (kan man si det?) sto og snakket sammen.

Bilen min hadde lite strøm (jeg nevnte visst det?) og jeg var sulten og jeg visste at jeg måtte vaske klær og jobbe litt og dra på butikken etter å ha fått ladet nevnte bil og jeg var i det hele tatt ikke i mitt mest tålmodige hjørne. Så jeg svingte elegant forbi bakerste bil (hvori satt mine svigerforeldre) og kjørte fram.

Sparkføreren hørte meg ikke. Ikke overraskende, jeg kjører som nevnt elektrisk bil, men jeg ble ikke noe blidere av det akkurat. Så jeg kjørte fram, så langt jeg turte, og håpet at enten sparkføreren skulle vri litt på hodet, eller at bilføreren skulle oppdage at vedkommende faktisk hadde sidespeil på bilen sin.

Sparkføreren oppdaget meg, og dro (motvillig, så det ut som) sparken ut til kanten. Fortsatt var det ikke plass til at jeg kunne kjøre forbi, fordi bilen var parkert nokså langt inn i veien og det sto et menneske med spark ikke så altfor langt ut på kanten.

Men nå ga bilføreren gass, spant litt riktignok, men fikk heldigvis feste og køen løste seg opp.

Svigerfar kjørte etter meg inn på vår gårdsplass. Jeg forberedte meg på å komme med en (falsk) beklagelse, men han smilte og sa: “Det var fint at du fikk løst opp det der. Jeg trodde nå de måtte se oss, men det gjorde de visst ikke.”