Livet på Skogen

Katten er veldig rastløs for tiden. Han vil veldig gjerne være ute, men dessverre er han ikke helt fornøyd med været. I dag, for eksempel, snør det tett (i skrivende stund) og dette misliker han intenst. Men så er han ikke så glad i å være inne heller.

Han gikk til verandadøra og mjauet tynt og pipende. Jeg reiste meg fra hjemmekontoret (spisestuebordet) og gikk for å slippe ham ut. I det jeg åpnet døra blunket han flere ganger og ristet på hodet. Så satte han seg ned og viste tydelig at han ikke hadde noen planer om å gå ut.

Jeg lukket døra og gikk tilbake til hjemmekontoret.

Katten mjauet tynt og pipende ved verandadøra. Jeg gikk for å slippe ham ut. Han pleier å klatre i gardinene, bokstavelig talt, hvis vi ikke gjør det. Derfor klarte jeg ikke å ignorere ham. Han nektet igjen å gå ut. Jeg hadde ikke slått av snøværet, nemlig. Selv om det hadde gått minst et minutt siden sist jeg åpnet døra.

Jeg gikk tilbake til hjemmekontoret.

Katten skiftet strategi: Han gikk til ytterdøra og mjauet tynt og pipende. Jeg sukket og reiste meg fra hjemmekontoret. jeg åpnet ytterdøra.

Noen sier at katter er uutgrunnelige og ikke viser følelser. Det stemmer ikke. Kattens ansikt viste at han var sjokkert. Hæ! Snør det på denne siden av huset også?

Jeg var drittlei. Det er vanskelig å jobbe når man må åpne og lukke dører annethvert minutt. Jeg ga ham et forsiktig lite puff i rompa og skjøv ham ut. Så gikk jeg tilbake til hjemmekontoret.

Jeg kokte meg prim til lunsj. Jeg lærte det i forrige årtusen, da jeg jobbet i en barnehage: Jeg tar en liten brunostrest, brekker den i biter i en kjele og tilsetter litt melk. Så koker jeg det hele opp til brunostbitene smelter. Det blir kjempegodt! Varm prim på hjemmebakt brød, nam!

Dessverre spiste jeg litt fort, og før jeg visste ordet av det fikk jeg noen brødsmuler i vrangstrupen. Og jeg bare sier det: Dette er ikke tiden for ukontrollerte hosteanfall.

Heldigvis var jeg alene.

Da jeg var ung tenåring lånte jeg en haug med Evi Bøgenæs-bøker på biblioteket og pløyde gjennom dem. Og av en eller annen grunn kom jeg til å huske på disse bøkene her om dagen.

Så jeg tok en tur innom Nasjonalbibliotekets nettsider, gjorde et kjapt søk (vel, nesten da. Jeg stavet forfatterens navn feil, og databasen på Nasjonalbiblioteket er ikke like tilgivende som Google der. Så jeg måtte til Google og google Evi Høgenæs og da oppdaget jeg at hun slett ikke het Evy, som jeg trodde, men Evi.) og vips – der lå en haug med bøker! Så nå er jeg i gang med tredje bok om Tove og hennes opplevelser under krigen.

Alt er stengt og jeg blir litt brakkesjuk. Dette går, selvsagt, ut over sønnen min. Som elev på videregående er han hjemme om dagen, og jeg følger nøye med på timeplanen hans. Så fort det er noen minutter til overs er jeg der: Vil du spille et spill? Vil du gå en tur? Skal vi ta en sparktur?

I dag introduserte jeg ham for sparktog. Jeg er helt overbevist om at vi drev med dette da han var liten, men han sier selv at det kan han slett ikke huske. Så jeg ga ham valget: Stå bakerst eller sitte på. Han valgte å sitte på.

Sparktog er kjempegøy, men kanskje aller morsomst for den som står bak. For det er den som kontrollerer farten. Og jeg følte slett ikke at det gikk fort, men det var kanskje verre for han som satt på. Uansett, selv om jeg har hjemmekontor og jeg (selvsagt!) gjør så godt jeg kan for å holde en timeplan og jeg jobber timene mine, så var og er det helt nødvendig og fantastisk deilig med et friminutt i sola.

Å komme seg ut, få litt frisk luft, bevege seg litt – det er den beste medisinen mot brakkesjuke.

Etter anbefaling fra Janne Stigen Drangsholt i podkasten Kjente bøker på fire minutter kjøpte jeg boka The sleeper and the spindle av Neil Gaiman.

Kort oppsummering av innholdet (sitert mer eller mindre ordrett fra podkasten): Snøhvit og Tornerose slår seg sammen og tar knekken på heksa, og så gifter de seg ikke med noen.

Det er en temmelig unøyaktig oppsummering, må sies. ADVARSEL: Resten av denne bloggposten inneholder spoilere, så hvis du vil lese boka og ikke vite noe om innholdet må du slutte å lese nå.

Boken handler om tre dverger og en dronning. Etterhvert forstår vi at dronningen er Snøhvit, men det sies aldri. For å sitere fra boka: Names are in short supply in this telling. Det er ikke mange navn i denne fortellingen.

Det sprer seg en mystisk sovesykdom i naboriket til dronningen. Sammen med de tre dvergene drar hun ut for å finne ut hva som skjer, og om dette også kan berøre hennes rike etter hvert. Hun tar temmelig nonsjalant farvel med forloveden sin, som heller ikke er navngitt.

Det kule med denne boka er at du tror du vet hvilke eventyr du leser. (Jeg skrev hvilke med vilje, for man tenker at dette er historien om Snøhvit og historien om Tornerose. To eventyr.) Men så vet du egentlig ikke det. Og så tror du at du vet hvem som er ond og står bak den svarte magien, men så vet du ikke det heller.

Boka er tynn og har mange bilder. Gode og fine bilder, må sies. 66 sider. Den bør være overkommelig. Men den finnes ikke på norsk, så du må lese den på engelsk. Og den er så absolutt verdt å kjøpe!

Så har tiltakene nådd oss. Skolen er stengt, barnehagen er stengt, kinoen er stengt, bassenget er stengt, biblioteket er stengt. Politistasjonen er stengt for ikke livsnødvendige besøk. Aldershjemmet (det heter ikke det lenger) er stengt for besøk. NAV er stengt for besøk.

Og hyttefolkene strømmer til, slår seg ned her, går på butikken og tømmer hyllene.

Når jeg går hjemmefra så låser jeg ytterdøra. Deretter putter jeg nøkkelen i lomma og kjenner etter om døra er låst.

Det er den alltid.

Fordi jeg akkurat har låst den.

Vi har en lapphund. Lapphunder er kjent for en praktfull, dobbel pels med myk underull og lage dekkhår.

Lapphunden vår liker å være der vi er, og spesielt godt liker han å ligge ved siden av salongbordet, på det (nokså nye) myke, hvite, langflossete teppet vårt. Det gjorde han også denne kvelden.

Min mann hadde skjenket seg et glass rødvin. På en eller annen måte greide han å velte glasset. Det var ikke mye rødvin så lenge det var i glasset, men da det rant utover bordet tok det jammen meg stor plass. Det flommet over bordet og rant ned på den andre siden, og min første tanke var: “Å nei! Det nye hvite teppet!”

Det gikk veldig fint med det nye hvite teppet. For der lå lapphunden med sin praktfulle, doble pels og tok i mot rødvinen. Han kikket forvirret på oss, reiste seg og gikk sin vei. Det dryppet rødvin etter ham. Det så ut som blodspor. Men heldigvis mest på parketten.

Nå er pelsen hans litt seig ved høyre skulder, og han lukter rødvin.