Livet på Skogen

Jeg kan rapportere om følgende framskritt:

Jeg har lært å dusje alene. Og nå trekker du sikkert litt på smilebåndet og tenker, jaha, ja, en voksen dame som kan dusje, det er ikke særlig imponerende.

Prøv selv da vel: Med ett bein som ikke kan settes ned, ikke engang for å støtte deg (tyngden av et bein er 20 kg, har jeg lært, og min maksimalt tillatte belastning er 0 kg. Og en walker som ikke får lov å bli våt. Jeg har kjøpt en dusjpose som tres over og som holder tett. Den er litt fiklete å dra på, men den gjør jobben. Jeg har en Ikeakrakk i dusjen og en stol rett utenfor. Så drar jeg meg fra stolen og inn i dusjkabinettet, dusjer sittende på Ikeakrakken og drar meg ut igjen. Litt logistikk, men jeg får det til.

Jeg har gått tur ute. Helt alene. Til garasjen. Og nå trekker du sikkert litt på smilebåndet og tenker at med mindre garasjen min er 4 km unna huset er heller ikke det særlig imponerende.

Prøv selv da vel: Med en fot som ikke skal settes ned, ikke engang for å støtte deg. På smale hageganger kantet av 75 cm løssnø på begge sider. Akkurat litt for smale til at det går greit å krykke bortover. Men jeg er sta og jeg gir meg ikke. Så jeg karrer meg framover, med pigger på krykkene og brodder under skoen. Jeg kommer til garasjen og tilbake. Det er ikke langt, men jeg blir faktisk sliten av det. Jeg håper at jeg på sikt kan utvide radiusen min til postkassa.

For en uke og en dag (eller åtte dager) siden ble jeg operert. Håpet er at denne operasjonen skulle fjerne smertene i ankelen. Nå tenkte jeg å legge ut et lite blogginnlegg om operasjonen og tiden som har gått etterpå.

(ADVARSEL! Hvis du er litt sart, ikke tåler å lese om blod og smerter og den type ting, så bør du slutte å lese her.)

(Jeg mener det. Ikke les videre hvis du er i tvil.)

(Okei, du ber om det. Men det er på eget ansvar.)

Under samtalen før operasjonen sa kirurgen at han planla å frese vekk siste rest av leddflate, for så å skru vristbeinet til ankelbeinet. På denne måten vil vristbeinet og ankelbeinet på sikt gro sammen og leddet blir stivt. Da blir også smertene borte. Jeg googlet ikke kirurgisk fres. Ikke før etterpå. Men det er tungt maskineri som nok hadde passet like godt hos en møbelsnekker.

Etter operasjonen fikk jeg en ny samtale med kirurgen. Han sa at de skruene som satt der fra før, på høyre side av leddet, måtte fjernes fordi de satt i veien for de nye skruene, men de hadde grodd fast i beinet så han måtte meisle dem ut. Jeg googlet kirurgisk meisel. Den hadde også sklidd fint inn hos før nevnte møbelsnekker.

Jeg ble innlagt torsdag ettermiddag. Jeg ble operert fredag formiddag. Jeg ble utskrevet lørdag formiddag. Dette gikk raskt og greit.

Nå er jeg hjemme. Jeg har ikke gips. Jeg har noe som heter Walker. Den ser ut som en slalåmstøvel med borrelås og den går helt opp til kneet og den er kjempetung. Men den kan tas av og på, noe som betyr at jeg for eksempel kan klø meg selv på leggen hvis det trengs. Jeg måtte love på tro og ære at jeg IKKE skulle belaste foten, overhodet, slett ikke, for å få denne og slippe gips.

Jeg gjør mitt beste, og hittil går det fint. Det er ikke vondt, i hvert fall ikke veldig. Det vil si at jeg nå, en drøy uke etter operasjonen, har mindre vondt enn jeg har hatt på noen år. Jeg visste datoen for operasjon i god tid på forhånd, så jeg øvde meg på krykker en stund. Det var lurt, for det er både tungt og litt vanskelig. Å gå på krykker er ikke vanskelig i seg selv, men alle de tingene man gjør helt automatisk er vanskelige: Å reise seg opp og sette seg ned for eksempel. Det må gjøres balanserende på ett bein. Så det krever litt tankevirksomhet. Men det går fint.

Jeg er ved godt mot, og jeg gleder meg til hvert et framskritt.