Livet på Skogen

Mandag. Fem dager igjen på jobb. Dagens visdomsord:

Hvis du alltid forsøker å bli den beste versjonen av deg selv, alltid gjør ditt beste og aldri gir opp, da finnes det ingen grenser for hvor utslitt og deprimert du kan bli.

Jeg har laget en førstehjelpspakke til kollegene mine (og litt meg også, da). Vi er ganske kjørt nå, hele gjengen. Dette er laget etter inspirasjon fra en gave jeg laget til en venninne for noen år siden. Her er innholdet:

Sterk-som-en-løve-bar: Når du trenger mer styrke (Lion sjokolade).

Jeg-har-alltid-rett-piller: Inntas når du vet at du har rett, alle andre tar feil og de har ikke vett til å skjønne det (Smarties).

Ungdomskilden: Når du trenger å bli som et barn igjen (Kinder sjokolade).

Mars one: Når du helst vil rømme fra alt og bosette deg på Mars (Mars sjokolade).

Tålmodighetspiller: Påfyll av tålmodighet i en travel hverdag når alle andre kjaser og maser (Smurfedrops).

Vitaminkick: Gir deg et kick av energi til å gå løs på en time til, litt mer jobb, en ekstra ukeplan eller bare stå oppreist ut dagen. (Kick lakris)

Anti-mase-kuler: Gi en til folk som maser for å få dem til å tie stille en stund (sjokolade-påskeegg).

Jeg har alltid sagt – og trodd på . at jeg er dårlig til å juge. Så oppdager jeg dette:

Bytte flaggstangsnor – Livet på Skogen

Jeg har selv skrevet det. Det er riktignok noen år siden, men likevel. I dette innlegget har jeg skrevet svart på hvitt: “Jeg er en planlegger. Livet blir lettere sånn.”

De som kjenner vil le litt, riste på hodet, kanskje fnyse hånlig av disse to setningene. Spesielt mine barn. De har jo vokst opp med meg, og er vel mer eller mindre traumatisert av uplanlagte ferier og reiser og idetheletatt. De har konfrontert oss med dette etter at de ble voksne: De ble dratt med på ferieturer uten noen klar plan, uten at vi hadde bestilt overnattinger og egentlig uten at noen visste hvor vi skulle.

Livet var mer sånn: Skal vi ta til høyre eller venstre i neste kryss? Vi kunne like gjerne kastet mynt og kron, eller terning. I mitt hode er det gode minner, dette. Vi fant oss alltid ei campinghytte, og vi oppdaget mange mer eller mindre godt skjulte perler. Med NAF veibok og en kartbok over Sverige tok vi oss fram.

Jeg husker spesielt en campingplass. Den lå så idyllisk til, i en skog, like ved ei stille elv. Inne på campingplassen var et lite bakeri der de bakte brød i en gammeldags steinovn.

Vi kunne sikkert hatt fine ferier hvis vi hadde planlagt litt også. Men fortsatt tenker jeg på disse turene med glede.

Denne bloggen inneholder mye fjas og tull og tøys. Mest fordi jeg liker å se på verden med et lite skråblikk. Men innimellom har også jeg noen seriøse tanker om ting. Og dette er en av dem.

Jeg leste i avisa om sykefravær i en spesifikk kommune. Artikkelen ligger her: Økonomi og næringsliv, Ringsaker | Over 450 kommuneansatte syke hver dag men den krever abonnement.

Et kort sitat (og noe som virkelig fikk meg til å tenke): “Det er heller ingen vilje fra posisjonen til å kutte i årsverk, slik kommunestyret har bedt om, sier Lundberg til HA.” Og videre: “Vi må våge å stille høyere krav. Ansatte må følges tett opp. Det må stilles et par spørsmål ekstra når ansatte melder seg syke. Målet for oss som arbeidsgiver må være at folk skal trives så godt på jobb at de strekker litt ekstra for å være til stede. “

Litt lenger ut i artikkelen slås det fast at det er kvinnene som topper statistikken over sykefravær. Og da lurer jeg på: Er det ingen av disse (mannlige) kommunetoppene som har tenkt over årsakene til dette?

Kvinnedominerte yrker er gjerne yrker der det ikke er rom for hjemmekontor. Kommunalt ansatte kvinner er renholdere, barnehageansatte, lærere og skoleassistenter, sykepleiere og hjemmehjelpere. For å nevne noe. Det er ikke rom for hjemmekontor. Er du syk, må du være hjemme. I tillegg blir disse yrkene stadig nedprioritert på alle måter i kommunal sektor. For å nevne den store saken i flere lokalaviser fra forrige vinter: Ansatte i hjemmesykepleien som ikke fikk varme jakker av arbeidsgiver. De måtte gå ut og inn av folks boliger i tynne fleecejakker. De hjalp brukere å dusje (burde jeg sagt pasienter?), ble fuktige, måtte gå ut i mange kuldegrader og skrape is av bilrutene før de kunne sette seg inn og kjøre til neste bruker (pasient?). De frøs. svettet, frøs igjen. I tillegg får disse menneskene stadig strammere tidsfrister for å rekke alt. Er det rødt lys eller kø på veien oppstår det forsinkelser. Pauser? Glem det! Gå på do? Ikke sjans.

Og så sitter det noen på toppen og tenker at det er rart de blir syke.

Eller hva med barnehagene. De ansatte der smøres stadig tynnere ut over stadig lengre åpningstider. De får stadig større ansvar. Man vet at man aldri kan gå på jobb og yte 75% fordi man er halvskral. I tillegg er det et yrke hvor man er utsatt for stor smittefare.

Det samme gjelder ansatte i skolen, spesielt de som jobber med de yngste barna. Jeg har selv jobbet med de yngste i mange år, og jeg trives med det. Men jeg blir hostet og nyst på. Jeg blir spydd på. Jeg har sittet med barn i armkroken og trøstet dem etter at de har spydd, mens vi venter på at mamma eller pappa skal komme og hente. Og jeg vet at hvis jeg er dårlig kan jeg ikke gjemme meg på et cellekontor og yte 50%. Jeg må være der, tett på barn og kolleger, og gjerne smitte noen i samme slengen.

I dag hørte jeg en podkast mens jeg gikk tur. Etikketaten. Der snakket en filosof om dette med sykefravær. Han sa selv at han tilhørte de privilegerte i samfunnet, og at på hans arbeidsplass (universitetet) var sykefraværet lavt fordi folk gjerne tok hjemmekontor i stedet for sykedag. Men så, i stedet for å påpeke det jeg mener er åpenbart, begynte han å snakke om at folk må komme seg på jobb og ha høyere terskel for å bli hjemme. Han snakket om folk som har jobber som de ikke elsker, og at det er for lett å “sykmelde seg” i to uker og pusse opp huset.

Jeg mener det er arrogant. Det er folka på gulvet som får pekefingeren rettet mot seg. Det er de folka som ikke har noe valg. For det første kan du ikke ta hjemmekontor når du er ansatt i barnehage, hjemmesykepleien, renhold eller barneskolen (ikke ungdomsskolen heller, eller videregående). For det andre er dette de folka som alltid taper i alle sånne diskusjoner. La oss endre sykelønnsordningen, dere. Hva skjer? Jo, de folka som sitter på toppen og kan ta hjemmekontor, de med de høyeste lønningene, de taper ikke et øre. Hun som vasker bygningen og ikke kan ta hjemmekontor eller yte halvveis en dag, hun skal trekkes i lønn for at hun blir syk. og for det tredje har jeg til gode å oppleve at folk kan sykmelde seg. Du må til legen, og legen må være enig i at dette (hva det nå er du oppsøkte ham/henne for) er sykmeldingsgrunn. For det er legen som sykmelder, ikke pasienten selv.

Jeg sto og snakket med en kollega. Han satte meg på en ide. Jeg kan ikke si at det var utelukkende hans ide, for jeg hadde tenkt på det selv, men vi var vel omtrent like entusiastiske begge to.

Jeg følte at jeg trengte innspill fra en voksen, så jeg ringte min nest eldste datter.

(Det var ikke tilfeldig at jeg valgte nettopp henne. Jeg vet jo hvem jeg skal snakke med for å få de svarene jeg vil ha.)

“Kjør på,” sa hun. “Jeg hadde gjort det! Kom igjen!”

Jeg googlet. Kollegaen sendte meg link til en youtube-video. Jeg så på den. Jeg googlet litt mer.

Så gjorde jeg det. Jeg gikk inn på nettet og bestilte meg ny telefon. Nå sitter jeg her og er den stolte eier av en ny iPhone 16e. Og det føles veldig bra. Den litt overfladiske lykkefølelsen man får av å eie en helt ny, nyeste utgave, av en teknologisk dings. Etter seks dager er følelsen like sterk.

Vi har tre katter. Vi har etablert strenge regler for deres oppdragelse.

1. Kattene får ikke være i møblene.
2. Ok, kattene kan være i møblene, men bare der vi har lagt et teppe.
3. Ok, kattene kan være i alle møbler, men ikke på bordet.
4. Ja vel da, kattene kan gå på bordet.
5. Kattene får mat to ganger om dagen, morgen og kveld.
6. Ok, så kattene kan spise når de vil. Vi fyller på når det er tomt.
7. Kattene får ikke lov å vekke oss for å bli sluppet ut klokka fire om morgenen.’
8. Ok, kattene slippes ut klokka fire om morgenen.

… er det en som spør: “Hva synes du om disse gardinene?” (Eller denne stolen, denne planten, denne duken.) Og en som svarer: “Kjempefint!” Mens han scroller på telefonen og egentlig ikke hører hva som ble sagt.

Det var natt. Vi sov. Alt var stille og rolig. Jeg bråvåknet av et brak. Noe forvirret og temmelig skremt la jeg hånden på skulderen til min mann og sa: “Hva var det?” Svaret jeg fikk var et søvnig “hm?”

“Jeg må jo se etter,” sa jeg og sto opp. Jeg gikk ut på stua der måneskinnet flommet inn gjennom vinduene. Det var mer enn lyst nok til å se bestefarsklokka som lå veltet oppå spisebordet. En forskrekket katt sto stiv som en statue i sofaen og stirret på meg. De gule øynene lyste i mørket. En annen katt sto rett ved siden av kat(t)astrofen og så minst like forskrekket ut.

Jeg gikk tilbake til soverommet. “klokka har bikket!” nesten ropte jeg. “Hm?” sa han forvirret. “Hvilken klokke?” “Bestefarsklokka!” insisterte jeg og ristet ham. Omsider gikk det visst opp for ham at et eller annet sto på. Han sto opp.

Vi fikk stablet klokka opp igjen. Ingen av oss skjønner hvordan en katt kunne klare å velte den. Spisebordet var skadet.

Og sånn går no dagan.