Denne bloggen inneholder mye fjas og tull og tøys. Mest fordi jeg liker å se på verden med et lite skråblikk. Men innimellom har også jeg noen seriøse tanker om ting. Og dette er en av dem.
Jeg leste i avisa om sykefravær i en spesifikk kommune. Artikkelen ligger her: Økonomi og næringsliv, Ringsaker | Over 450 kommuneansatte syke hver dag men den krever abonnement.
Et kort sitat (og noe som virkelig fikk meg til å tenke): “Det er heller ingen vilje fra posisjonen til å kutte i årsverk, slik kommunestyret har bedt om, sier Lundberg til HA.” Og videre: “Vi må våge å stille høyere krav. Ansatte må følges tett opp. Det må stilles et par spørsmål ekstra når ansatte melder seg syke. Målet for oss som arbeidsgiver må være at folk skal trives så godt på jobb at de strekker litt ekstra for å være til stede. “
Litt lenger ut i artikkelen slås det fast at det er kvinnene som topper statistikken over sykefravær. Og da lurer jeg på: Er det ingen av disse (mannlige) kommunetoppene som har tenkt over årsakene til dette?
Kvinnedominerte yrker er gjerne yrker der det ikke er rom for hjemmekontor. Kommunalt ansatte kvinner er renholdere, barnehageansatte, lærere og skoleassistenter, sykepleiere og hjemmehjelpere. For å nevne noe. Det er ikke rom for hjemmekontor. Er du syk, må du være hjemme. I tillegg blir disse yrkene stadig nedprioritert på alle måter i kommunal sektor. For å nevne den store saken i flere lokalaviser fra forrige vinter: Ansatte i hjemmesykepleien som ikke fikk varme jakker av arbeidsgiver. De måtte gå ut og inn av folks boliger i tynne fleecejakker. De hjalp brukere å dusje (burde jeg sagt pasienter?), ble fuktige, måtte gå ut i mange kuldegrader og skrape is av bilrutene før de kunne sette seg inn og kjøre til neste bruker (pasient?). De frøs. svettet, frøs igjen. I tillegg får disse menneskene stadig strammere tidsfrister for å rekke alt. Er det rødt lys eller kø på veien oppstår det forsinkelser. Pauser? Glem det! Gå på do? Ikke sjans.
Og så sitter det noen på toppen og tenker at det er rart de blir syke.
Eller hva med barnehagene. De ansatte der smøres stadig tynnere ut over stadig lengre åpningstider. De får stadig større ansvar. Man vet at man aldri kan gå på jobb og yte 75% fordi man er halvskral. I tillegg er det et yrke hvor man er utsatt for stor smittefare.
Det samme gjelder ansatte i skolen, spesielt de som jobber med de yngste barna. Jeg har selv jobbet med de yngste i mange år, og jeg trives med det. Men jeg blir hostet og nyst på. Jeg blir spydd på. Jeg har sittet med barn i armkroken og trøstet dem etter at de har spydd, mens vi venter på at mamma eller pappa skal komme og hente. Og jeg vet at hvis jeg er dårlig kan jeg ikke gjemme meg på et cellekontor og yte 50%. Jeg må være der, tett på barn og kolleger, og gjerne smitte noen i samme slengen.
I dag hørte jeg en podkast mens jeg gikk tur. Etikketaten. Der snakket en filosof om dette med sykefravær. Han sa selv at han tilhørte de privilegerte i samfunnet, og at på hans arbeidsplass (universitetet) var sykefraværet lavt fordi folk gjerne tok hjemmekontor i stedet for sykedag. Men så, i stedet for å påpeke det jeg mener er åpenbart, begynte han å snakke om at folk må komme seg på jobb og ha høyere terskel for å bli hjemme. Han snakket om folk som har jobber som de ikke elsker, og at det er for lett å “sykmelde seg” i to uker og pusse opp huset.
Jeg mener det er arrogant. Det er folka på gulvet som får pekefingeren rettet mot seg. Det er de folka som ikke har noe valg. For det første kan du ikke ta hjemmekontor når du er ansatt i barnehage, hjemmesykepleien, renhold eller barneskolen (ikke ungdomsskolen heller, eller videregående). For det andre er dette de folka som alltid taper i alle sånne diskusjoner. La oss endre sykelønnsordningen, dere. Hva skjer? Jo, de folka som sitter på toppen og kan ta hjemmekontor, de med de høyeste lønningene, de taper ikke et øre. Hun som vasker bygningen og ikke kan ta hjemmekontor eller yte halvveis en dag, hun skal trekkes i lønn for at hun blir syk. og for det tredje har jeg til gode å oppleve at folk kan sykmelde seg. Du må til legen, og legen må være enig i at dette (hva det nå er du oppsøkte ham/henne for) er sykmeldingsgrunn. For det er legen som sykmelder, ikke pasienten selv.
