Livet på Skogen

Småtrinnet på skolen skal på tur. Vi skal gå – med ca 80 unger i alderen 6-10 år – fra bommen, via Storfurua til gamma ved Snyrillhustjønna (som jeg nå har lært at det skal skrives). Så jeg bestemte meg for å ta turen en kveld og se hvor lang tid det egentlig tar. Riska var med, ikke så veldig ivrig, men han rusla da med meg. Hadde Onkel tatt piffen ut av ham?

Vi gikk bortover veien. Jeg hadde tenkt å gå rolig, omtrent som om ungene var med. Men det ble for kaldt. Så jeg gikk på, og ble god og varm (og faktisk svett).

På vei ned igjen begynte det å mørkne. Og da oppstår problemet: Jeg er mørkredd. Og har livlig fantasi. Riska skar ut til høyre, opp i buskene og ble stående og stirre. Jeg så ikke noe, hørte ikke noe heller. Men jeg begynte straks å tenke på elg. Og ikke hyggelige tanker om elgstek og slikt, nei da, mer sånn om agressive elgkuer med nyfødte kalver som de vil forsvare med livet som innsats.

Ja, jeg VET det. Det er ikke så innmari mange nyfødte elgkalver i september. Men lell da gutt. Etter som vi gikk, ble det stadig mørkere. Og fantasiene mine tok en ny retning. Jeg så for meg avisoverskrifter. Og artikler. Noe slikt:

KVINNE (42) MALTRAKTERT AV ELG

Kvinnen var ute og gikk tur med sin hund da hun uten forvarsel ble angrepet av en rasende og mannevond elg. Elgen kom på henne bakfra. Kvinnen prøvde å løpe sin vei, men ble sinket av hunden, en finsk lapphund som var mer opptatt av å tisse på treleggene enn å redde sin eier fra elgen. Elgen stanget kvinnen slik at hun ble liggende nede, og etterpå sparket den henne gjentatte ganger til ryggen brakk.

Elgen forsvant etterpå, og kvinnen klarte med store smerter å slepe seg tilbake til bilen. Der ble hun liggende, mens hunden ruslet hjem.

-Jeg skjønte at noe var galt da hunden kom hjem alene, sier kvinnens mann. Han reiste for å lete etter sin kone, og fant henne bevisstløs ved siden av bilen. Han varslet luftambulansen.

Kvinnen er nå innlagt på Elverum sykehus og tilstanden beskrives som alvorlig, men stabil.

Ja, jeg vet. Jeg har ALTFOR livlig fantasi. Og jeg burde ikke skremme meg sjøl på denne måten.

Da har jeg syklet Birkebeinerrittet for første gang.
Var kanskje ikke heldigst med været ettersom det regna hele turen, men det blir fort glemt.

Det var utrolig artig å oppleve “sirkuset”. Ved startområdet yra det av folk.
– Stort telt med alt du kunne tenke deg av sykkelutstyr
– Egne provisoriske sykkelverksteder. Folk stod i kø for å få sjekka lufta, justert bremser og gir slik at det skulle bli perfekt til rittet.
– Eget oppvarmingstelt der de kjørte spinniungrunder for de som skulle starte.

Alt var lagt til rette for at dette skulle bli en super tur.

Vel av gårde gikk første del av turen etter asfalt oppover mot Skramstadsetra. Hadde egentlig frykta denne, men denne var ikke så bratt som jeg trodde. Her var det matstasjon, korpsmusikk, mye folk og flagg.

Så gikk det videre nedover Djuposet. Hadde hørt en del om denne. Bratt nedover, gjørme som man måtte vasse i og bratt oppatt.

Endelig over på grusvei igjen, gikk turen mot Bringbu og så til Kvarstad. Dette partiet gikk ganske greit.

Men fså begynte det å bli tyngre. Jevn stigning, gjennomvåt og tunge klær, girene begynte å klive, bytte gir av seg selv og tung å gire. Men når man endelig var forbi Rosinbakken og oppe ved Storåsen, var man omtrent i mål. Herfra var det bare nedover.
Bakbremsa begynte å svikte, selv om jeg hadde montert nye klosser før start. Måtte etterstramme, og ta det rolig nedover.

Endelig i mål. Det var godt.

Alt i alt var dette en artig opplevelse, alltid noen å sykle sammen med, mye folk i løypa.

Så det frister å kunne bli med neste år. (Men kanskje da med litt mer trening så det holder helt opp til Storåsen! … og kanskje litt bedre vær. Kan da ikke være 3 år på rad med regn…)
Innbitt sykling på litt for tungt gir.

Ja, da er Birken over for denne gang og jeg har lært masse. Blant annet at Birkebeinerrittet slett ikke er fem mil – det er over ni. Det er BirkebeinerRENNET som er på fem mil, det der de går på ski.

I følge mediene var det ca 18300 påmeldte til lørdagens birkebeinerritt. 3000 av disse henta aldri ut startnummeret sitt. Ytterligere 1100 brøt løpet underveis. Vi så på TV fra Kvarstaddammen at arrangørene strevde for å få fraktet folk ned igjen fra fjellet. De var så kalde og nedkjølte at de sto der og skalv.

Ingar hadde heldigvis hele hansker, lange bukser og lang genser. Regntøy i sekken. Rikelig med drikke og slikt som syklister trenger, energigel og sjokolade og slikt.

Jeg dro hjem til broren min for å spise middag – nydelig mat forresten, jeg spiste alt for mye. Marinert svinenakke (sitron, ingefær og chili – perfekt!) Pommes noisettes, stekte grønnsaker og rødvinssaus. Der opplyste han meg at det gikk an å abonnere på en sms-tjeneste hvor jeg fikk Ingars mellomtider rett på mobilen, så det gjorde jeg da. Så satt vi der, tørre og varme, og fulgte med ham i ånden.

Han kom i mål innsausa i gjørme og litt kald. Men etter en dusj var han glad igjen. Og nå sier han at det frister å prøve igjen, men forhåpentligvis i pent vær.

Fredag 27.8.

I morgen braker det løs: Ingar skal nemlig sykle Birkebeiner’n! For første gang. Han har ligget i hardtrening i sommer – kjørt traktor og måkt høy og silo. Og selvsagt sykla litt innimellom.

Vi som har sett værmeldinga er litt skeptiske til denne turen over fjellet, men Ingar er en hardhaus og gleder seg! (Ja, vi er jo alle forskjellige…)

Jeg skal være transporttjeneste og kjøre ham til start på Rena, og hente ham igjen i mål på Lillehammer. Jeg er en smule spent på dette, da jeg regner med det blir omtrent 15000 biler som skal til samme sted til samme tid. Dette blir finmanøvrering det.

Mens Ingar sykler, har jeg planer om å besøke foreldrene mine. Og vi alle tre er bedt på middag hos broren min. Så jeg skal gjøre det jeg er best på: Skravle og spise. Ingar skal sykle.

Vi ønsker deg lykke til, Ingar, og håper at du får en fin tur over fjellet. Så fin som det er mulig å få når man skal sykle fem mil på gjørmete underlag i øsende regnvær.

Jag har laget et kort i full fart, da Anja trengte en liten hilsen til noen som hadde bursdag.

Tirsdag 10. august var vi ferdige med høykjøringa fra Flåman. Da fant vi ut at vi skulle prøve å få til en tur i Rondane.

Astrid har snakket om dette siden vi gikk der for 3 år siden. Da var Astrid, Anja, Amire, bestemor, Riska og jeg i vei. Vi gikk Strømbu – Bjørnhollia – Rondvassbu – Dørålen.

Denne gangen tenkte vi å prøve Nysetra – Grimsdalshytta – Haverdalseter – Dørålen.

Dag 1. Nysetra – Grimsdalshytta
Tirsdag pakket vi sekker og kjørte til Nysetra. Det var Eivind, Astrid, Riska og jeg som dro. Mor har begynt på jobb igjen og Anja skulle jobbe litt på Gruvekroa.

Det var litt overskya, men temperaturen var god. Vi gikk ikke turistløypa til Grimsdalshytta, men la veien om Eiemåsåbua, videre mellom Pikothø og Veslekollen, forbi Magnehuset, langs med Tverrbekken og ned på turistløypa ved Nyseterhøa.
Så gikk det nedover i Grimsdalen og opp til Grimsdalshytta.

Vel framme fikk vi hytte for oss og Riska. Da tenkte jeg at nå trenger vi å slappe av. Men avslapning for ungene var visst hopping på trampoline og husking.

Kl 1900 var det middag. Godt å sette seg til bords med tre retters middag. Og jammen hadde dem vafler for han som ikke var så begeistra for middagen også.

Dag 2. Grimsdalshytta – Haverdalsetra
Vi stod opp til litt regn. Spiste god frokost og smurte niste. Vel på med regnklær og klar til å gå så letna regnet og det skein opp. Jippi.

Vi la i vei med friskt mot. Astrid hadde litt ømme føtter pga nye fjellsko, så ho bytta ut dem med joggesko. På tur opp fra Grimsdalen, langs med Gravhøe gikk vi gjennom
regnskogen. Dvs Astrid og Eivind slost om å få banke litt i treleggene slik at vatnet silte ned fra dem. Vi ble våte, men det gjorde ingenting da temperaturen var så god og sola skein.

Høgt oppe i Gravhøe gikk stien rett forbi ei dyregrav. Bygd i stein med ledegjerder rundt. Deretter gikk vi videre mot Storrvatnet. Der tok vi oss ei lang matpause. Fint her. Så var det siste biten langs med Gravåe mot Haverdalsetra.

Vel framme på Haverdalssetra tok Knut Ståle og Daeng vel i mot oss og vi fikk rom for oss alle sammen. Det var bare 5 andre utenom oss der.
Etter middagen måtte vi rusle oss en tur rundt setra. Ungene sprang rundt og plukka blåbær.

Etterpå slappa vi av sammen med de andre som satt og spilte kort. Astrid og Evinid bygde korthus.

Dag 3. Haverdalseter – Dørålen
Siste etappe var til Dørålen gjennom Dørålglupen. Dette var nok den tyngste ruta så vi starta rett etter frokost. De andre var litt usikre på om de skulle gå gjennom glupen eller heller ta turen tilbake til Grimsdalshytta.

Dagen starta med fint vær. Det var nokså vått nedover Haverdalen, men vi kom oss da nokså tørrskodd over alle “sumpene”. Vi og de andre kryssa hverandre flere ganger nedover. De hadde også med seg en hund, Tussi, som var en “Labradoodle”. Motiverende å kunne gå stien etter en annen hund. Og for å ikke snakke om et Lemen. Eivind gikk med bandet til Riska festet i rumpetaska. Plutselig forsvant de to i en superfart. Jeg og Astrid skjønte ingenting. Men da var det Riska som hadde fått ferten av et Lemen. Og da var det bare for Eivind å prøve å holde seg på bena

Da vi kom til stikrysset mot Grimsdalshytta, returnerte Tussi og co til Grimsdalen. Vi ville fortsette til Dørålen. Eivind hadde gledet seg til fjellklatring, så dette måtte vi få med oss.

Opp til glupen er det både bratt oppover og bratt ned om elva, så her kan man ikke ha høyde skrekk.
I selve Dørålglupen er det om ikke fjellklatring, så er det steinklatring til gangs. Ungene klatret og balangserte på store steinen den lange veien gjennom. Og motivasjonen var på topp, selv om vi hadde vært ute i mange timer. Vi fikk litt regn på slutten, men nå begynte det å bikke nedover mot Dørålen, så det gjorde ikke så mye.

Når vi vel framme ringte til mor for å hente oss, så var hun nesten allerede ved Dørålen. Godt å komme hjem att også etter en slik tur.

Men det var en super tur med imponerende flinke unger. Vi har kost oss og snakka sammen masse og diktet og fortalt eventyr til hverandre.

Se bilder fra turen her.

Takk for en flott tur Eivind og Astrid!