Livet på Skogen

I går fikk vi Motor. Altså bladet Motor. Vi er nemlig NAF-medlemmer med veihjelp (noe vi har hatt god bruk for), og da følger abonnement på bladet Motor med.

På framsida sto det at bladets journalister hadde testet Norges bestselgende biler. Det var blant andre Tesla og Nissan Leaf. Samt en hybrid-Golf og Toyota.

Har noen fått med seg at jeg kjører Tesla og er blodfan? Ikke? Vel, vi har Tesla. Jeg er blodfan. Nå er det ikke slik at jeg ikke kan tåle noe som helst kritikk av den bilen, så sant det er saklig. Men jeg sitter likevel igjen med en følelse av at NAF har en eller agenda mot Tesla.

Nissan Leaf fikk kun positiv omtale, både på kjøreegenskaper og plass og det meste ellers. Tesla fikk også positiv omtale, men i slutten av hvert eneste avsnitt hadde de slengt på et “men”. Og der kom grumset. Lang rekkevidde, det er supert, blablbla, MEN det tar lang tid å lade. Hallo?

Når vi er på langtur kjører vi innom superladere. Der strekker vi litt på bena, går på do eller tar en matbit. Det tar fra fem til tjue minutter å lade opp, litt avhengig av hvor langt det er igjen til målet.

Når vi er på mindre lange turer, for eksempel hjem til mine foreldre, kjører vi til døra og setter i kontakta og lar den stå over natta. Faren min har en 10 amperes sikring ute, til motorvarmere. Da blir ladetiden lang, men bilen skal uansett bare stå der.

NAF har hele tiden vært negative til Tesla. Det virker som om de aldri kan si noe positivt uten å “balansere” det mot noe negativt.

Tidligere har jeg lagt merke til at spesielt en av bladets journalister, hvis navn ikke skal nevnes, har vært ekstremt negativt. Ved en tidligere test la han stor vekt på at dersom man ved et uhell kom borti og slo av traction control på vinterføre ville denne bilen bli livsfarlig. Jaha, dersom du ved et rent uhell skulle komme borti knappen Controls, deretter knappen Driving, Settings, Traction Control off (som for øvrig er en glidebryter, det holder ikke å komme borti, du må aktivt dra den til siden), for så bekrefte valget (bilen spør “Er du helt sikker?”), ja da ville du miste all kontroll på glatta.

Tidligere kjørte vi en Citröen. På den holdt det å trykke EN gang på en fysisk knapp, s slo du av traction Control. Du ble ikke engang bedt om å bekrefte valget. Det var aldri noen journalister som kommenterte dette.

Jeg sitter igjen og er litt lei meg, men mest irritert. Hvorfor i #&^% skal de være så konservative? Utslipp og forurensing tilsier at vi MÅ over på renere transport, og i Norge er elektrisiteten ren. Tesla er i tillegg verdens sikreste bil . Den er så sikker at den ødela krasjtesteutstyret… Skriver de om det? Niks. Skriver de om den gode følelsen du har av å kunne kjøre elektrisk, uten utslipp, i en bil med god nok rekkevidde til at en tur Folldal-Hamar-Folldal går helt uten å legge inn overnattinger og rekkeviddeangst? Nei.

Testens vinner? Golfen. En hybrid. Med en elmotor med rekkevidde på fire mil (på en god dag). Noe som fikk journalistene til å juble høyt over “ingen rekkeviddeangst” og “lave utslipp”.

Newsflash: Norge er et av de land i verden hvor det selges flest elbiler, i forhold til innbyggertallet. Det handler om de politiske insentivene. Altså lokkemidlene for å få folk til å velge elektrisk. NAF er medlemmenes organisasjon. De representerer ikke oss Teslaeiere så veldig godt, synes jeg.

Og siden jeg er så godt i gang med å tømme ut irritasjonen (og det sikkert er omtrent null lesere på denne bloggen), så vil jeg ta med en ting til. I kommentarfeltet på Facebook (ikke min Facebookkonto, men en FB-venns) leste jeg de rareste påstander. “Styr unna elbil, for snart er det nok slutt på disse fordelene og hvordan blir det da?” Hæ? Hvordan blir hva? Selv om du plutselig skulle måtte betale bompenger eller ikke får kjøre i kollektivfeltet (som ikke finnes der disse folka bor uansett), så har du fortsatt en bil som er god å kjøre og er rimelig i drift. En annen kommentar lød “styr unna elbil, for du vil vel ha en bil som er varm om vinteren”. Jeg visste ikke om jeg skulle le eller gråte. Hva med å sette seg inn i sakene før de uttaler seg? Elbiler, i hvert fall Tesla, varmes opp av en varmepumpe. Det er enkelt forklart, men omtrent riktig. Den er ikke avhengig av en motor som drives av fossilt drivstoff og må bli varm først. Den avgir varme fra første sekund. I tillegg kan du legge inn en app på telefonen, og med et par tastetrykk kan du starte varmeapparatet ti minutter før du går fra jobb. Da kommer du ut til en varm og isfri bil. Det gjorde jeg i vinter, og fikk misunnelige blikk fra mine kolleger.

Som en avslutning vil jeg komme med en oppfordring til meg selv, der jeg vrir på ordene til en kjent mann som levde for omtrent to tusen år siden: Tilgi dem, de vet ikke hva de snakker om.

Jeg skal prøve.

Jeg bor på bygda. Ja, jeg vet at jeg gjentar det til det kjedsommelige, men sånn er det nå engang. Da jeg flyttet hit, på begynnelsen av 1990-tallet, var riksveien litt dårlig. Så Statens vegvesen skulle utbedre den. Det i seg selv er jo nesten utrolig, men på den tiden hendte det faktisk at de fikset opp en hel vei, og ikke bare delstrekninger eller lappet hull. Et eller annet sted på veien (hehe) ble det samtidig bestemt at veien skulle gjøres smalere. Den mistet gulstripa og de heltrukne hvite kantlinjene. Vi endte opp med en riksvei (som etter hvert ble fylkesvei)uten gulstripe og med stiplede kantlinjer.

Det kjører stadig mer tungtrafikk gjennom bygda vår. Sjåfører på vei nordover, spesielt de utenlandske, kjører etter GPS. Veien gjennom bygda vår er kortere enn å følge E6 hele veien. Dessverre havner de da samtidig i bratte bakker, både opp og ned, og på smale, dårlige veier. Som stadig blir dårligere, fordi de ikke er dimensjonert for tungtrafikken.

Jeg skulle ikke snakke om tungtrafikken. Jeg ville snakke om alle de andre. De som kjører personbil. Ikke de som bor her, de er kjent på veien og vet godt hvor de kan kjøre forbi. (Ikke minst hvor de ikke kan kjøre forbi.) Og nøyaktig hvor langt ut mot grøfta de kan og må legge seg for å gi møtende trafikk plass.

Turistene forstår ikke dette. Verken de som er på gjennomreise eller de som er på ferie her.

Jeg har begynt på jobb igjen. På vei hjem møtte jeg en og annen bil. Dette er helt normalt. To av dem lå omtrent midt i veien. Den ene gjorde ikke mine til å vike ut til siden. (Og når jeg lenger oppe skriver at veien vår er SMAL, da overdrev jeg ikke.) Bilen lå godt over en halvmeter fra grøftekanten, og det innebar at den var godt over på min side av veien.

Jeg blir redd av slikt. Jeg tenker på mine valgmuligheter. I dette tilfellet fant jeg ut at jeg hadde to: Enten kjøre i grøfta eller frontkollidere.

Folkens, når dere kjører på landevei, smal og svingete landevei. Legg dere ut til siden. La møtende trafikk få litt plass! Halve veien er passe.

Hva jeg gjorde?

Jeg valgte ingen av alternativene. Jeg bremset hardt, og i sakte fart krøp jeg sålangt ut på kanten som overhodet mulig. Den møtende bilen vek omtrent ti centimeter, så det gikk med et nødskrik.

Sommeren 2015 har vært våt og kald. Her er noen av mine tankerrundt dette.

Du vet det har vært en dårlig sommer når du går tur med hunden, iført foret Bergansbukse, ulltrøye og ullgenser under allværsjakka, ullsokker i joggeskoene, og likevel fryser fordi du ikke tok på lue og votter.

Du vet det har vært en dårlig sommer når du fyrer i ovnen, sitter inne med en kopp te og et pledd og titter ut på sju grader og regn.

Du vet det har vært en dårlig sommer når du kikker på gradestokken, ser at det er tolv grader og forter deg å skifte til shorts. For det er jo tross alt et tosifret antall grader.

Du vet det har vært en dårlig sommer når du larvarmeapparatet på bilen gå mens du er en snartur innom butikken. Og nei, jeg mener ikke aircondition for å holdebilen kjølig.

Du vet det har vært en dårlig sommer når du har en rutine på å knuse isen på drikkevannsbøtta til lammet det første du gjør hver morgen. I juli.

Du vet det har vært en dårlig sommer når du ikke har lagt bort ullundertøyet, ja ikke engang stappet det bakerst i skapet.

Denne sommeren har vært litt rar. Den begynte sent, for våren var iskald og nærmest ikke-eksisterende. Det tok lang tid før gresset ble grønt og snøen smeltet, og dermed ble det sent før vi kunne slippe sauene til fjells.

Vi pleier ofte å slippe sauene før skolen tar sommerferie, og så reiser vi på ferie. I år gikk ikke det. Nå er sauene sluppet, men onna er i gang og vi kan ikke reise bort.

Likevel har sommeren sine lyspunkter. Jeg er sosial og glad i å være sammen med folk, og vi har hatt masse besøk. Det er alltid hyggelig!

Denne helga har vi hatt folk ut og inn her hele tiden, og det har vært sene kvelder og tidlige morgener med prat og latter, kaffe og kaker. Hurra for sommeren! Da gjør det ikke så mye at regnet bøtter ned og gradestokken viser ti grader.

Jeg har fundert litt på om jeg skulle finne meg et nytt bloggnavn, for eksempel “bondekone” (men det er visst opptatt) eller kanskje “ingeniørfrue”, og så lage bloggen temmelig rosa, utlevere ungene mine og interiøret mitt og tjene en formue. Men så innser jeg at jeg ikke er en spesielt aktiv blogger, jeg er ikke god på utlevering heller. For jeg tenker alt for mye på hva ungene vil mene og føle hvis jeg tar bilder av dem når de er lei seg eller syke, og legger det ut på nett for all verden til å se.

Når det gjelder interiør er jeg temmelig håpløs. Hos oss er det litt arvet og mye Ikea. Pynteputene i sofaen matcher ikke ungenes og mitt antrekk, nei, de matcher ikke engang hverandre. En av putene er arv fra mannens bestemor. En annen har et av barna sydd til meg på skolen, omhyggelig håndsydd lappeteknikk med sekskanter. Resten sydde jeg selv i min “sy puter”-periode for, tja, femten, tjue år siden.

Et annet hinder er at jeg blander virkelighet og løgn når jeg skriver. Jeg har god fantasi, og brått kommer alle tankene ut gjennom fingrene og rett ned på tastaturet. Innimellom blir det jo litt morsomt, for jeg synes selv at jeg har god humor.

Dette innlegget skulle handle om bilkjøring. Jeg har hatt en uke bak rattet, og jeg kjenner at jeg er lykkelig over at jeg ikke jobber som yrkessjåfør. Her er en kort oversikt:

Fredag. Dalholen – Hamar, ca 23 mil

Lørdag: Hamar – Gardermoen – Hamar, ca 20 mil. (10 mil en vei, sa GPSen):

Søndag: Hamar – Dalholen, ca 23 mil.

Mandag: Dalholen – Trondheim – Dalholen, ca 40 mil.

Tirsdag: Dalholen – Hamar, samt litt kjøring til og fra byen, ca 27 mil.

Onsdag: Hamar – Dalholen, ca 23 mil.

Når jeg legger sammen dette får jeg ca 156mil. På 6 dager. Og jeg har en veldig god bil, men likevel er jeg glad jeg ikke er yrkessjåfør.

Vi har en katt. En omplasseringskatt som vi skaffet oss fra Dyrebeskyttelsen for et og et halvt år siden. Ingen vet nøyaktig hvor gammel han er eller hva han har opplevd før han kom hit. Han var en livredd liten fyr som tilbrakte sine første uker hos oss under sofaen. Gradvis har han blitt tøffere, og nå kan han la seg klappe, sitte på fanget og det hender til og med at han maler når vi stryker ham over ryggen.

Det eneste som ikke helt imponerer oss er kattens jaktferdigheter. Hittil har vi ikke sett at han har tatt noe som helst. Og litt av poenget med å ha en katt er at den skal drepe mus. Vi bor jo tross alt på en gård, og vi vil ikke ha mus i saueforet.

Min mann bestemte seg for å lære ham musefangstens edle kunst. Han fant en mus i silokummen og greide å fange den. Katten var ute, så mannen slapp musa rett foran nesa på ham. Katten skvatt unna, og musa skjønte at her hadde den en sjanse. Sitt livs sjanse! Den løp sin vei. Katten ble sittende bak en snøfonn og lure på hva som hadde skjedd.

Musa var nok en smule desorientert og retningsvill, så den løp i sirkel og plutselig hadde den løpt rett i gapet på katten. Jepp, den tok en runde rundt snøfonna, feil snøfonn sett fra musas perspektiv, og løp rett i løvens gap. Eller kattens. Og nå gjorde katten det den skulle og drepte musa.

Vi håper at dette fungerer som opplæring, og at vi fra nå av har en effektiv musejeger i hus.

Godt nyttår!

Det var snøvær i bygda. Tett, med vind, så det føk snø rundt i alle retninger. Mannen og jeg var på butikken, og jeg hadde bestemt meg for å gå innom stedets sportsbutikk. Jeg hadde nemlig fått to gavekort derfra til jul, og jeg trengte virkelig en ny skibukse. Som tenkt så gjort.

Jeg tråkket rundt i butikken en god stund uten å se en eneste skibukse. Til slutt henvendte jeg meg til mannen bak disken: “Har dere noen skibukser jeg kunne se på? Hvor henger de?”
Han så smilende på meg og pekte på stativet rett ved siden av meg. “Noe sånt som de som henger der kanskje…?”

Joda, det var sånne jeg mente. Litt pinlig, spesielt med tanke på at jeg hadde sirklet rundt akkurat det stativet en stund, men pytt pytt. Jeg fant en skibukse som så akkurat ut som jeg hadde tenkt meg. Selv prislappen likte jeg. Gledesstrålende tok jeg den med inn i prøverommet.

Prøverommet var bittelite. Ca 1 kvadratmeter gulvflate. I hjørnet hadde de satt en stol, riktignok en liten stol, og dette reduserte den tilgjengelige gulvflaten enda mer. Jeg hengte skibuksa på en knagg på veggen og tok av meg jakka. Den hengte jeg over stolen, for det var ikke andre plasser å gjøre av den. Så tok jeg av meg skoene, det må man jo når man skal bukser av og på.

Dermed oppdaget jeg problemet. Snøen som fortsatt hang på skoene mine falt av litt og litt. Gilvet i prøverommet var dekket av små snøflekker og vann. Ikke hele gulvet, men flekkene var over alt. Og den tilgjengelige gulvflaten var ikke stor nok til at jeg kunne klare å unngå å tørke opp. Med sokkene mine. Jeg stilte meg så lamgt inn i hjørnet jeg kunne komme, på tå for å minimere den plassen føttene mine trengte på gulvet, og strakte meg etter skibuksen. Med mye strev fikk jeg den på.

Prøv selv: Still deg i et hjørne, så tett inntil veggen du kan komme. Du må stå på tå med føttene lamgt inn i hjørnet. Så bøyer du deg litt fra og vrir kroppen nitti grader mot høyre mens du strekker hånda opp for å ta tak i en bukse som henger der. Hvis du fortsatt står oppreist, kan du nå prøve å ta buksa på deg mens du står der i hjørnet. På tå.

Jeg fikk det til. Men jeg ble våt på sokkene og endte med å stå midt i prøverommet og tørke gulvet med føttene. Og ja, jeg har kjøpt meg ny skibukse.

God jul til alle som måtte snuble innom denne bloggen!