Livet på Skogen

Som mange vet har vi kjøpt oss elbil. Og læringskurven er bratt. Nå tenkte jeg at jeg skulle dele litt av min nyerfarte kunnskap med eventuelle lesere av denne bloggen.

I dag: Parkering og ladingsplasser.

Mange steder, ved for eksempel kjøpesentre, står det skilt på veggen med en sånn stor blå P og så et mindre skilt der det står elbil. Dette betyr IKKE at det er en parkeringsplass for elbiler. Det er en LADEPLASS med tilgang til strøm.

Ikke parker på slike plasser, ikke en gang om du har en elbil, med mindre du faktisk skal lade der. Plassene er reservert for folk som trenger å lade. Skiltingen er litt dum, det burde ikke stått parkeringsplass. Det burde stått ladeplass. Ofte er disse plassene nær inngangen, og det er dumt. For da blir de desto mer fristende for folk som ikke trenger dem.

Men du som kjører bensin- eller dieselbil: Hvor glad ville du blitt dersom jeg parkerte ved bensinpumpa på Statoil og gikk på shopping i to timer? Jo, det er faktisk samme sak. Sånn rent bortsett fra at Statoil har flere bendinpumper, så du ville sannsynligvis fått fylt drivstoff likevel. Det får ikke jeg, når du tar ladeplassen.

Vis hensyn, så går alt så mye bedre.

Jeg vil skrive ned noen av mine tanker rundt landbruksoppgjøret og bøndenes aksjoner.

Sånt rent umiddelbart rister jeg litt på huet av alle som hyler at vi slett ikke har bruk for norske bønder. Vi kan jo bare importere mat! Ja, kjære vene, Afrika har sikkert litt å avse… Jeg synes å huske at de hadde så fryktelig mye til overs i Sudan nå. Eller ikke. Men drit nå i dem, det viktigste er jo at VI får! Så da kan jo alle andre heller dø av sult. Har de ikke penger til å by over oss, vel, synd for dem.

Landbruket i Norge handler om matproduksjon, om kulturlandskapet og om distriktspolitikk. Etter hvert som det blir færre bønder, og landbruket blir mer sentralisert, vil kulturlandskapet gro igjen. Og dermed blir det mer kratt og skog, og enda mer flått. Var det noen som tenkte på det? Nei, i kampen for billigere mat tar vi ikke smålige hensyn.

Mange roper høyt om subsidier. Ja, skal vi snakke litt om subsidier kanskje? Jeg er subsidiert, og hvis du som leser dette har barn, er du også subsidiert. Barnetrygden har du vel hørt om. For øvrig er pressen den næringen i Norge som mottar mest subsidier, så jeg sliter litt med å skjønne at de, pressen altså, velger å henge ut bøndene som subsidiesnyltende latsekker. Hurtigruten mottar visst også rikelig med subsidier. Og skipsrederne.

Også klager mange på at norsk mat er så dyr. Dyr? Ikke snakk om. Ingen må jobbe så lite for maten som oss nordmenn. Man sammenlikner seg med Sverige. Det er så billig mat i Sverige. Jo da, men sammenlikne lønninger med det samme da, vær så snill. Svenske lønninger ligger godt under de norske, nemlig. Tar man det med i regnestykket er svensk mat dyrere en norsk.

(Nå er det for øvrig ikke bøndene som stikker av med mesteparten av fortjenesten på norsk mat heller. Da må du vel kanskje kikke litt på Rimi-Hagen og Rema-Reitan.)

Men uansett: Synes du norsk mat er dyr og dårlig? Vel, ta deg en snartur over grensa og kjøp deg billig saltvannsfilet med kyllingsmak. Ønsk bøndene dit pepperen gror, importer mat fra en sultende verden og klapp deg selv på magen.

Jeg har nevnt det allerede: Våren er kommet. Snøen har smeltet (nåja, nesten i hvert fall) og jeg har begynt å gå tur i skogen igjen. Med joggesko, ikke støvler eller truger. Etter hvert blir jo bikkja litt lei av å gå den samme stien igjen og igjen og igjen, så i går fant jeg ut at jeg skulle ta en annen sti. Jeg er full av gode ideer, og det er slett ikke alltid at jeg tar meg tid til å tenke helt igjennom alle disse ideene og konsekvensene av dem.

Men. Vi ruslet i vei, bikkja og jeg. Oppover veien, og videre oppover. Oppover og oppover. Til det stedet der favorittstien min tar av fra veien. Jeg så jo forsåvidt at det lå litt snø der, men jeg tenkte at stien begynner med en oppoverbakke. På skyggesida. Det blir sikkert fint bare jeg kommer opp den første kneika, for da kommer vi inn i sola og der er det nok tørt og fint å gå. Tenkte jeg.

(Nå må jeg bare skyte inn at i fjor sommer tørket ikke denne stien opp før uti august, sånn omtrent. Så sånn egentlig forstår jeg ikke helt hvorfor jeg trodde at det skulle være tørt og fint i begynnelsen av mai. Men som sagt, jeg tenker ikke alltid helt igjennom konsekvensene.)

Jeg begynte å gå. Snøen lå hovedsaklig akkurat på stien, så jeg gikk ved siden av stien. Litt kjerringris var det jo, og temmelig vått mellom tuene var det også. Jeg hadde joggesko og bomullssokker. Så jeg ble litt våt og kald. Men jeg tenkte at nå er jeg snart oppe, nå er det snart tørt og fint.

Det var det ikke. Jeg kom opp, men det ble bare mer snø. Og snart var det så mye snø at det ikke gikk an å gå utenom, fordi det lå snø utenom også. Så jeg trakk inn magen og prøvde å gå så lett som mulig, sånn at jeg skulle gå oppå skaren. Skare, liksom. Jeg datt selvsagt rett gjennom, for snøen var råtten. Og under snøen var det vann. Så temmelig snart var skoene mine fylt med snø og vann.

Det var iskaldt og vått. Det eneste fornuftige var å snu. Gjorde jeg det? Nei, selvsagt ikke. Jeg tenkte at nå er jeg over det verste. Det stemte ikke. Hele resten av stien var råtten snø og iskaldt smeltevann. Bortsettt fra omtrent ti meter med skikkelig skareføre.

Bikkja var lykkelig, selvsagt. Han elsker snø. Elsker, virkelig elsker snø. Så hver gang jeg stoppet for å tømme snø og vann ut av skoene, passet han på å rulle seg. Hipp hurra.

Jeg skal ikke gå den stien igjen før i august, tror jeg.

I år kom våren tidlig. Det er 27. april nå, og snøen er så og si borte. Vi fant geitfrivil som vi pyntet med til mysteriemiddagen på skjærtorsdag, og i dag så jeg noen små, blå klokkelignende blomster i bedet.

Jeg har allerede gått tur med hunden gjennom skogen. Ok, det var igjen litt (mye) snø noen steder. Og skogsbilveien var vekslende våt leire, snø og is.

På onsdag skal jeg til Gjøvik for å se en musikal, Vinterfolket, av og med elever ved Rønningen folkehøgskole. Anja har en danserolle, og jeg gleder meg skikkelig til dette! Min mor, min tante, min bror, Ingars bror, Ingar, Astrid og Eivind skal også dit.

Og så har jeg fått garnet jeg bestilte, så nå er jeg i gang med å strikke Islandsgenser igjen. Jeg bestilte fra www.birgirsdottir.no . Hun har godt utvalg av garn, og jeg får dessverre ikke betalt for å skrive dette.

En kjapp oppsummering av høydepunktene i påsken:

Anja og Ari kom hjem og ble i 10 dager
Masse besøk, til og med av venner vi ikke har sett på et år og barna deres som vi ikke har sett på enda lenger.
Mord og mysterier til middag i meget hyggelig samspill med naboene skjærtorsdag.
Turer til fots og på hesteryggen.
God tid og avslappet stemning, masse latter, spøk og glede.

Jeg har hatt den beste påsken i manns minne, og nå gleder jeg meg til å ta fatt på jobben igjen.

En kjapp liten oppsummering av høydepunktene i jula 2013:

Anja kom hjem.

Julefrokost 1. dag. Denne gangen kom det mange!

Juletrefest 4. dag, etterfulgt av middag hos venner. De serverte den beste elggryta jeg noensinne har smakt! Nydelig! Bare så synd jeg ble mett, for jeg kunne gjerne ha spist mer.

Julaften med svigers. Og bildeframvisning fra Sør-Afrika-turen til Anja.

Oppdal 2.dag. Kjørte jentegjengen på kino og spiste på Peppes med mann og to barn.

Besøk av slektninger med barn som bare stakk innom (riktignok etter invitasjon fra Anja). Kjempehyggelig!

Nyttårsaften med familie, utendørs, med bål ved gapahuken.

Ryggen min ble veldig mye bedre!

Jeg synes 2013 har vært et bra år, med julen som et av høydepunktene. Ønsker dere alle et herlig 2014!

Jeg ytrer meg på nett. Jeg har en blogg og jeg bruker Facebook. I tillegg deltar jeg i noe så gammeldags som diskusjonsforum. Så joda, jeg skriver for offentligheten.

Jeg er lærer. Det faget som står mitt hjerte nærmest, det er norsk. Jeg jobber i småtrinnet så jeg underviser i alt som trengs, men norsk er liksom mitt fag. Og det hender jeg får vondt i rødblyantnervene.

Tilfeldige tastefeil er ikke så ille synes jeg. Alle har vel en gang skrevet “ikek” i stedet for “ikke”. Det er skjærer meg ikke i hjertet, for jeg skjønner at det ikke var meningen. Fingrene fløy litt for raskt over tastaturet.

Det jeg derimot har store problemer med, det er særskrivingsfeil. At folk deler sammensatte ord. Norsk er, som min norsklærer på videregående sa det, et bendelormsspråk. Vi setter ordene sammen for å lage nye ord. Det heter for eksempel “fotball”, ikke “fot ball”. Nå har jeg aldri sett noen dele akkurat det ordet, men svært mange andre ord deles. Og det selv om meningen da forandres. Vil du ha gode eksempler på dette, se Facebooksiden “Bilder i kampen mot særskriving”. Se for eksempel for deg forskjellen på “leie bil” og “leiebil”.

En annen ting jeg reagerer på, er folk som skriver konsekvent feil og sier: “Jeg kan det egentlig, men jeg gidder ikke bruke det her.” Nå pleier ikke jeg å påpeke folks skrivefeil uansett hvilken kategori det kommer i, men jeg har sett at andre har gjort det. Og dette lurer jeg veldig på: Hvis man kan å skrive det riktig, hvorfor velger man å skrive det feil da? Hvilken glede får man av det? Egentlig tror jeg ikke på dem som sier det slik. For hvis man virkelig kan det, da skriver man det riktig uten å tenke over det. Og når man konsekvent skriver det feil, da kan man det ikke. Ikke egentlig en gang.

Noen ganger leser jeg på et diskusjonforum. Enkelte innlegg har så dårlig rettskriving og grammatikk at jeg gir opp å forstå hva forfatteren mener. Som sagt, jeg gidder ikke å gå rundt å påpeke skrivefeil og dårlig norsk. Jeg velger å overse det. Det hender jo at noen tar opp temaer jeg egentlig synes er interessante, men jeg forstår ikke hva forfatteren mener og jeg velger derfor å hoppe over. Jeg lar være å svare. Kanskje ikke verdens undergang, det, men jeg tenker at dersom man skriver såpass bra norsk at folk skjønner hva man vil fram til, så får man flere svar og mer respons. Og er det ikke det folk prøver å oppnå, når de skriver på internett? Eller er selve skrivingen et mål i seg selv? Har man et så stort behov for å uttrykke seg at selve skrivingen blir et mål, ikke et middel?

Er det å få se teksten sin på nett nok? Skriver ikke folk for å kommunisere? For det er jo det som til syvende og sist er skrivingens hensikt, kommunikasjon. Og jeg lærte på skolen at kommunikasjon krever minst to parter: En sender, den som skriver, og en mottaker, den som leser. Men kanskje man glemmer mottakeren? Eller er mottakeren blitt uvesentlig?

I dag tenkte jeg å skrive litt om telefonen. Da jeg var barn (og ungdom) satt alle telefoner fast i en vegg. Vel, ikke selve telefonen kanskje, men alle telefoner hadde ledning og den måtte plugges i en spesiell kontakt. Dette var ikke vanlig strømkontakt, det var en spesiell telefonkontakt som koblet telefonapparatet til telefontrådene.

I min barndom fikk man ikke velge utseende på telefonen sin. Det var monopol på telefontjenester i Norge, Televerket hadde all makt og de distribuerte en type telefoner. Grå, med pipete ringetone og dreieskive med tall.

Vi hadde ikke telefon hjemme hos oss, men mine besteforeldre i nabohuset hadde telefon. Og de hadde en eldre modell. Den var svart, også med dreieskive, og en veldig ringende ringelyd. Det hørtes godt, når den ringte.

Alle telefoner måtte være koblet i for å fungere. Tok man ut kontakten, virket ikke telefonen. Mobiliteten var derfor begrenset til ledningens lengde, ca 1,5 meter. Hjemme hos en venninne av meg hadde de en grå telefon med kjempelang ledning. Min venninne kunne faktisk ta med seg telefonen inn i rommet ved siden av stua når hun snakket i telefonen. Jeg var dødsimponert. En flyttbar telefon!

Jeg var vel omtrent 17 år da vi fikk installert telefon hjemme hos oss. På den tiden hadde utviklingen gått enda et skritt videre, og man kunne nå få det som Televerket kalte TASTAFON. Alle tastafonene så like ut, men to ting var nye i forhold til de gamle grå telefonene med dreieskive: Telefonen hadde taster med tallene OG man kunne velge farge på telefonen. Helt selv! Kunden fikk velge farge på sin nye tastafon. Det var bortimot overveldende for oss å få sånn frihet.

Telefoner var ikke til for å holde kontakten med venner. Telefonen var til for de voksne, først og fremst. Ville vi treffe venner måtte vi ut og sykle, eller gå. Jeg syklet gjerne fem kilometer hjem til min bestevenninne, ringte på døra og spurte om hun var hjemme. Noen ganger svarte moren eller faren hennes nei, dessverre. Da sa jeg greit, ha det, og satte meg på sykkelen og syklet hjem.

I min barndom var det mange forord i telefonkatalogen. Det sto blant annet at telefonen ikke måtte brukes for lenge, man skulle gjøre beskjedene så korte som mulig. Skrev Televerket.

Jeg var vel omtrent 17 år da faren min fikk en fantastisk nyvinning fra sin arbeidsgiver: En mobiltelefon. En telefon som IKKE måtte kobles til telefontrådene via en ledning og en kontakt i veggen. Han kunne ta med telefonen i BILEN, kjøre rundt og ringe samtidig. Vi trodde det nesten ikke.

Nå var ikke dette en liten og nett Samsung, Iphone eller Nokia som min far kunne putte i lommen. Å nei, det var ei diger kasse i en veske av brunt lær. Med et telefonrør som var festet til telefonen med en krøllete ledning. Akkurat som på en ordentlig telefon. Tekstmeldinger, MMS, GPS, kamera og kalkulator var ikke et tema en gang. Med den telefonen kunne man ringe og bli ringt til. Punktum.

Man måtte for øvrig ha muskulaturen i orden for å kunne bære med seg den mobiltelefonen. Den veide vel omtrent femten kilo. Tror jeg, vor vi ungene fikk absolutt ikke lov å røre den. Fremdeles var ikke telefonen til for å holde kontakten med venner. Den var til for helt nødvendige beskjeder, helst så korte som overhodet mulig.

Min far fikk forresten den telefonen til odel og eie da han gikk av med pensjon. Den står hjemme hos foreldrene mine, og mine barn har fått se den. De var ikke spesielt imponert, de ristet litt på hodet og lo.

Nå for tiden er det omtrent ingen som har fasttelefon lenger. Selv barn under ti år har sin egen mobiltelefon, og det er ikke bare en telefon. Det er også kamera, musikkavspiller, GPS og kalkulator. Det er også en datamaskin så man kan surfe på nettet, være pålogget Facebook, Instagram og Twitter. Den kan automatisk fortelle alle i hele verden hvor du er.

Og det finnes vel ikke den tenåring som ville sykle fem kilometer og ringe på døra til bestevennen og spørre om hun er hjemme, for så å snu og sykle hjem med et smil dersom foreldrene hennes svarer nei.