Facebook pleier å spørre meg hva jeg tenker på. Det er slett ikke alltid at jeg gidder å svare. Jeg synes ikke Facebook og alle jeg kjenner har noe med tankene mine. Ikke alle tanker egner seg for offentligheten. Nå høres jo dette litt ille ut, men det er ikke nødvendigvis det. Jeg tenker ikke så stygge tanker, men noen ganger blir det jo litt på kanten. For eksempel når du skal slå inn en spiker og treffer tommelen i stedet.
Andre tanker er bare kjedelige. Jeg gidder ikke legge ut mine planer for middagen i dag, for eksempel. Jeg tar ikke bilde av råvarene, tilberedningen og det ferdige resultatet heller. Ikke fordi jeg blir provosert eller irritert på de som faktisk gjør det, men jeg tenker at det kan da umulig være særlig interessant for andre.
Nå sporer jeg helt av. Jeg hadde opprinnelig en plan for dette blogginnlegget. Jeg skulle innlede med at nå tenker jeg på noe som er pinlig. Jeg tilhører ikke de tandre sjeler som rødmer når hun kjøper feminine hygieneprodukter. (Jeg kan til og med skrive “tamponger” uten å rødme.) Toalettpapir plager meg heller ikke. Ikke potetgull og sjokolade heller, selv om jeg er noen kilo for tung.
Men å kjøpe øl, det er pinlig! Ingenting er så ille som å kjøpe øl på butikken. Jeg rødmer og gjemmer meg, og kjenner tærne krølle seg av skam i skoene. Nå hører det med til historien at jeg ikke liker øl, og ellers drikker veldig lite alkohol. Derfor er det uhyre sjelden at jeg kjøper øl. Men det hender min mann ber meg om å kjøpe med en flaske eller to, og det synes jeg er ille.
Sånn paradoksalt nok plager det meg slett ikke å gå på Polet og kjøpe vin, likør eller øl. Det er helt greit for meg. Jeg drikker som nevnt svært lite, så å troppe opp der en gang i året eller så gjør meg ingenting.
Det aller flaueste jeg har opplevd hendte for noen år siden. Jeg hadde komponert den perfekte julekalender til min far. En stor kurv med 24 flasker øl, med nummerlapper på. Det aller meste var lettøl og alkoholfritt øl, siden det jo tross alt er flest hverdager også i desember. Men da jeg handlet inn angret jeg på hele ideen. Det var så forferdelig pinlig! Og det gikk lenge før jeg turte å vise meg på Prix etterpå.
