Livet på Skogen

Jeg har begynt med noe det er lenge siden jeg drev med: Jeg går på biblioteket og låner bøker. Og jeg opplever, som jeg skrev om i et tidligere innlegg en gang, at noen bøker drar meg inn. Personene blir nesten virkelige. Jeg kan lukte og smake og høre og føle det som beskrives i boka.

Ikke alle bøker, langt i fra. Men de gode bøkene. De drar deg inn i handlingen. Du føler at du blir kjent med hovedpersonene.

(Nå gjør jeg noe som irriterer meg voldsomt: Jeg bruker det personlige pronomenet DU som upersonlig pronomen.)

Denne uka har jeg vært i Sverige, sammen med Bror, Tessan og Jane. Boka heter Rosenlund neste.

Her er et lite sammendrag (tatt fra baksiden):

Bror er 13 år og frankofil. Han kler seg i vintagedresser og har uendelig mange plater med Serge Gainsbourg, men ingen venner. Om natta krangler foreldrene. Bror iscenesetter derfor en en måned lang seilerleir som han skal tilbringe sommeren på, slik at foreldrene kan reise alene på ferie og finne tilbake til hverandre. Spørsmålet er bare hvor han skal gjøre av seg denne måneden…

Jeg hadde invitert noen barn på besøk. To stykker, de skulle ri. Den ene sa hun hadde ridd før, sånn i barnehagealder, så jeg avgjorde kjapt at hun fikk ta nordlandshesten og ri sjøl bakerst, mens jeg leide den andre på islandshesten foran.

Islandshesten min er hvit og ei lita jente kalte ham “Prinsessehesten” en gang. Prinsessehesten er gammel rideskolehest, og han er ikke dum. Han vurderte rytteren og konkluderte kjapt med at her kunne han bestemme sjøl.

Jeg hadde lovet barna at de skulle få ri sjøl. Kanskje jeg var litt dum der. Så da vi kom ned til gården, så jeg at nå tar jeg av tauet, så rir dere bort til enden av fjøset der vi salet. Bli bare sittende på hestene, så kommer jeg så fort jeg har stengt grinda.

Da jeg gikk til side satte Prinsessehesten avgårde i galopp. Jeg skrek: “Hold deg fast!” Nordlandshesten, den brune som jobber så lite han kan, satte etter. Heldigvis uten altfor store bukkesprang.

Jeg løp sist, med hjertet i halsen.

Men jentene hang på. Da jeg kom fram, satt de på hver sin hest. De smilte og var strålende fornøyde. “Det var gøy!” sa de. “Kan vi gjøre det igjen?”

…går galt når man stresser.

I dag var en slik dag. Egentlig en nokså normal mandag: Jeg skulle på jobb, og på kveldstid skulle jeg ha foreldremøte. Men resten av familien var bortreist, fordi sønnen hadde time hos kjeveortoped.

Når du bor på Bygda, er det lang vei til kjeveortopeden. Til alt annet også, for så vidt, men det er nå så. Vi bruker en hel dag på å komme oss dit. Totalt 6 timers kjøring tur retur. Så vi tar hver sine ganger.

Vel. Siden alle var bortreist, tenkte jeg at jeg hadde god tid. Ingen å vekke bortsett fra meg selv. Jeg trengte ikke lage middag, i hvert fall ikke noe avansert.

Jeg dro fra jobb klokka fire. Stakk innom butikken og kjøpte meg en frossenpizza. Jepp, Grandiosa. Det gikk nesten helt smertefritt. Jeg kjørte handlevogna inn i hyllekanten med et brak, men det er sånt man må regne med.

Vel hjemme satte jeg på stekeovnen før jeg tok av meg yttertøyet. Bikkja sto ute i bånd, og ville ikke inn. Men så fort jeg hadde kommet inn ville den inn likevel. Så da ble det en tur ut igjen.

Jeg fikk stekt pizzaen min, og oppdaget at jeg kunne unne meg 25 minutter i sofaen før jeg måtte dra tilbake på jobb. Jeg kokte vann for å lage en kopp te, og da hørte jeg underlige lyder fra stua. Da teen var klar gikk jeg for å sette meg i sofaen og oppdaget at lydene var bikkja som kastet opp foran verandadøra.

Jeg satte teen fra meg på stuebordet og gikk i gang med å vaske. Da gulvet var rent og bikkja kastet ut, satte jeg meg i sofaen.

De 25 minuttene hadde krympet til 18. Teen var kruttsterk.

Jeg tok tekoppen for å drikke. Teen var varmere enn jeg trodde, og jeg rykket til. Dermed skvulpet teen ned over meg. Genseren og buksa var plutselig klissvåte. Og veldig veldig varme. I hvert fall på noen flekker.

Jeg kastet et blikk på klokka og tømte i meg teen. Jeg kan være ganske trassig noen ganger. Så gikk jeg ut på badet for å skifte. Jeg var fortsatt våt, litt her og der, men nå kaldt våt.

Med tørre klær dro jeg på jobb. Pausen i sofaen endte på ca ti minutter eller deromkring.

Nabojenta og en venninne tok med to av hestene ut på ridetur. Jeg bestemte meg for å ta med den siste. Innen jeg kom meg i vei, hadde jentene og hestene kommet tilbake så nordlandshesten var ikke veldig fornøyd. Han hadde endelig fått tilbake vennene sine, og så måtte han forlate dem.

Vi ruslet opp i skogen. Han skritter vanligvis sakte, men nå gikk det enda saktere. Jeg har ikke tålmodighet til slikt. Jeg satte ham i trav. Han virket litt overrasket, og etter omtrent fem meter prøvde han å slakke på farten. Men jeg drev ham fram, og da var det som om han våknet. Vi travet gjennom skogen, helt til det ble litt for ulendt. Da tok jeg ham ned i skritt igjen, men nå hadde han våknet og skrittet med framdrift.

Jeg hadde funnet startknappen.

Ps. Da vi kom ut av skogen og ut på skogsbilveien, slo vi over i galopp. Og han galopperte villig og bød framover.

Jeg fikk en forespørsel om å ta med to jenter ut på ridetur. En av dem var voksen, den andre går fortsatt i barneskolen. Hun er så stille og beskjeden så jeg tenkte at dette må vi ta litt forsiktig.

Vi hentet hestene og jeg hjalp den yngste med å sale på. Så kom vi oss opp på hesteryggen, og dermed satte hun hælene i sida på islandshesten og fikk ham i galopp. De to andre hestene kastet seg etter, og vi galopperte oppover veien. Selv min nokså flegmatiske, stødige nordlandshest (“jeg jobber så lite jeg kan”) fikk litt veddeløpshest-tendenser. Tok bittet og satte avgårde.

Den eldste av de to jentene mestret den yngste islandshestens sprell og bukkesprang med smilende eleganse. Den yngste var fartsglad og ettersom hun red først styrte hun tempoet og det var mest galopp.

Og jeg? Jeg hang på ryggen av nordlandshesten min så godt jeg kunne. Det var moro og fartsfylt, og det tror jeg han også syntes. Det er lenge siden jeg har opplevd ham så ivrig.

I dag, dagen etter, er jeg støl. Skikkelig støl.

Jeg jobber som lærer i de yngste klassene i skolen. Og i den jobben må du kunne alt.

Jeg kan ikke alt. Jeg kan ikke lese noter, jeg kan ikke synge rent og jeg spiller ingen instrumenter.

Da jeg gikk på ungdomsskolen, tok jeg gitarspilling som valgtema i musikktimene. Men det var mest fordi de som tok gitarspilling, slapp å skrive særoppgave i musikk. Jeg gjentar: Særoppgave i musikk. Valget var lett. Jeg valgte gitar. Min mor ga meg vennlig, men bestemt, beskjed om å øve i kjellerstua.

En gang kom faren min inn på rommet mitt og tilbød seg å reparere kassettspilleren min. (Ja, jeg er så gammel. Jeg hadde kassettspiller.) Han hadde hørt at det var noen ulyder i den. Jeg hadde, som tenåringer gjør, spilt høy musikk og sunget til.

Sjefen min syntes det var en god ide å gjøre meg til musikklærer.

Jeg fikk et lynkurs i noter av svigersønnen min. Han er musiker. Naboen min ga meg et uvurderlig tips: “Du trenger bare å ligge en time foran elevene.”

Det viktigste verktøyet mitt når jeg underviser i musikk, er Spotify. Jeg har betalingsversjonen. Jeg stiller til musikktimene med mobiltelefonen og en liten høyttaler. Når elevene mine skal lære nye sanger, bruker jeg Spotify. Ligger ikke sangene der, får ikke elevene mine lært dem.

For jeg kan ikke lese noter. Jeg kan ikke synge rent. Og jeg spiller ingen instrumenter.

Men jeg kan sette på Spotify. Og jeg lærer bort noter og blokkfløyte. Jeg ligger en time foran elevene mine.

Noen ganger

er alt du trenger

en nordlandshest og en skogssti.

Noen minutter

eller timer kanskje.

Så stille.

Hestehover mot teppet

av barnåler.

Knirking fra salen.

Hesten som puster.

Jeg lever.

Jeg er.

Nå.

Du vet du kjører Tesla når det sikreste høsttegnet er at regen står på low om morgenen.

(Den er veldig intern. Du må kjøre Tesla for å forstå den. Eller, mulig du kan skjønne det hvis du kjører en annen type elbil. Det vet jeg ikke.)