Livet på Skogen

Mannen min skulle ut og gå kveldstur med bikkja, og jeg bestemte meg for å slenge meg med. Jeg ble kald, og jeg går ikke like fort som ham (jeg går ikke like fort som noen andre i denne familien, heller) så jeg hang tre meter bak og kjempet for å holde følge.
Jeg motiveres ikke av slikt. Jeg sa: “Jeg snur!”

Og det gjorde jeg. Mannen min spurte litt forsiktig om det var greit at han gikk videre med bikkja. Jeg sa ja, selvfølgelig. Men det er ikke greit. Det er aldri greit å gå alene i mørket. Jeg er mørkredd.

Og selv om jeg påstår at haha, jeg er da ikke redd for elg og ulv og slikt, så er sannheten at jeg er faktisk det. Livredd. For elg og ulv. Særlig elg, for det er det mye av her i bygda. Jeg er naturligvis også redd for øksemordere og kidnappere og slikt, men den realistiske delen av meg innser at det er flere elg enn øksemordere i vår lille bygd.

Vanligvis når jeg går tur i mørket går jeg og snakker med bikkja. Jeg regner med at det vil varsle elgen om at jeg kommer, så den holder seg unna. Men nå hadde jeg ingen hund å snakke med, og selv om jeg er komfortable med å være litt eksentrisk vil jeg ikke bli betraktet som helt sprø, så jeg snakket ikke med meg selv. Ikke vet jeg hva jeg skal si til meg selv heller. Jeg vet i grunnen alt, før jeg har sagt det. Så samtalene blir litt kjedelige.

Jeg valgte den faste løsningen, den jeg alltid velger når jeg er alene på tur i mørket (det har skjedd en gang tidligere siden vi flyttet til denne gården): Jeg sang.

“Ola var fra Sandefjord”. Funker supert til å skremme vekk elg.

Og ulv

Og øksemordere.

I hvert fall så ikke jeg noen.

Da jeg skrev forrige innlegg, kom jeg på noe mer. For å unngå en total avsporing (ja, det er noe nytt jeg har begynt med), valgte jeg å skrive et innlegg til.

Jeg definerer meg som hjemmehørende i denne lille bygda jeg bor i. Når folk spør meg om hvor jeg kommer fra, svarer jeg alltid her.

Men jeg er ikke født og oppvokst her. Og selv om jeg kanskje ikke har vært den aller flinkeste til å ta vare på dialekta mi, så finnes det gode spor av den fremdeles. Her er et lite kurs. Del 1, sterke verb. Vi begynner på A.

Å aka – æk – ok – har øki.

Bare en liten oppsummering av januar, så langt.

Varmegrader.

Kuldegrader.

Varmegrader.

Kuldegrader.

Varmegrader.

Kuldegrader.

Jeg kunne ha fortsatt, men dere tar poenget. Som et resultat av dette er hele gårdsplassen vår dekket av is. Jeg holdt på skrive god gammeldags holke, men det er ikke noe godt med den. Ikke er det gammeldags heller, for i gamle dager da JEG var ung hadde ikke klimaendringene slått inn og i januar var det alltid iskaldt og snø.

På riksveien forbi mitt barndomshjem var det sparkføre. Jepp, de hadde ikke begynt å salte veiene. På alle åkrer, plener og jorder var det snø. Vi ungene lekte oss på ski, på miniski eller med akebrett i bakkene. Vi tråkket løyper sjøl og var ute til det var mørkt. Omtrent som i sangen “Vi tenner våre lykter”. Barndomsidyll.

Jeg savner det. Jeg liker å være voksen, altså, jeg gjør det. Men jeg savner klimaet. Jeg savner å kunne kle meg godt og gå ut, og høre snøen som knirker under skoene mine. Jeg savner puddersnøen og skiføret.

For dere som ikke vet det: Miniski var korte, brede ski som vi stroppet fast til vinterskoene med reimer. De var omtrent en halvmeter lange og 15-20 cm brede. Vi smurte dem med stumper av stearinlys, ikke for å få feste men for å oppnå fart. Du kunne ikke gå på ski med dem, men de funket til å ake med. Så vi tråkket møysommelig sidelengs opp og ned til vi hadde laget en løype eller tre, vi bygget hopp og så lekte vi. Skiene var utrolig lette å svinge med, slik jeg husker det. Ikke var det noe problem å holde balansen heller.

Nå som jeg er eldre liker jeg best langrennsski. Jeg er litt pinglete i nedoverbakker og liker ikke at det går for fort. Så jeg koser meg med å rusle i skiløypene.

Jeg vil ha snø!!!

Sønnen min kom en kveld og sa: Forresten, vi skal ha ski i gymmen i morgen.

Litt kort varsel, men greit. Vi fant fram ski, staver og skisko. Skiskoene var litt i snaueste laget, men det var de eneste vi hadde så jeg sa de fikk klare seg. Dagen etter dro vi og kjøpte skisko på ettermiddagen. Opp tre størrelser.

I dag prøvde jeg på meg de gamle skiskoene hans. De passet perfekt.

Han er minstemann. Den siste jeg har igjen hjemme. Babyen min.

Du vet du begynner å bli voksen når du fint kan arve sko fra det yngste barnet ditt.

Og så noe helt annet: Dette har vært en litt kjip januarmåned. Masse mildvær og stort sett temperaturer rundt null grader. Ofte over. Det har resultert i at hele gården vår er dekket av holke. Vi strør og strør, men enten renner det vekk med smeltevannet eller så fryser det ned i isen.

Her en dag sto jeg i stuevinduet og så på katten. Han gikk mot trappa, hadde nok tenkt seg inn, da det ene frambenet skled ut for ham.

Du vet det er glatt ute når selv katten går på trynet.

Mannens onkel spurte meg før jul om jeg ikke kunne være fjøsnisse på julaften. De ventet besøk av barnebarn, og trengte en nisse på låven. Jeg sa selvsagt ja. Rollen inkluderer mange ting jeg liker godt: Unger, å kle meg ut, jul og høy (som jeg riktignok er allergisk mot, men en Zyrtec på riktig tidspunkt kan utrette mirakler).

Jeg bestemte meg for at jeg ikke ville bruke maske. Jeg ville sminke meg og være nissekone, og alle masker har jo skjegg. Så jeg sminket meg med røde roser i kinnene, store fregner, annerledes øyenbryn og sota øyne. Så tok jeg på meg rød stillongs, rød ulltrøye, rød fleecekjole, nisselue som moren min strikket til datteren min i sin tid, røde skistrømper og skaller (heter det det? Sånne sko av reinskinn med en tupp ytterst).

Min eldste datter kjørte meg bort. Hun kjørte forbi gården og stoppet i skjul bak låven. Jeg snek meg oppover gårdsveien og prøvde å gå inn i rollen. Jeg hadde bestemt meg for å være en litt engstelig nissekone, med kjappe, rastløse bevegelser. Det var litt vanskelig for de hersens skallene var skrekkelig glatte, og det er mye is og hålke her for tiden. Men Onkel hadde strødd godt, så jeg kom meg opp.

Onkel så meg og kom ut. Han fulgte meg inn på låven og viste meg gavesekken. Han hadde formet høyet til en slags sofa og lagt en striesekk på. Jeg klatret opp, øverst opp i høyet, og la meg der for å “sove”. Så bare ventet jeg.

Jeg hørte skritt. Det var Tante. Hun var alene, og hun var pratsom. Hun visste selvsagt at det var meg, så hun snakket om helt vanlige ting.

“Nå kommer de!” sa jeg, for jeg hørte skritt av flere. Jeg la meg for å sove igjen. Tante oppfattet heldigvis situasjonen og tidde stille. Nå kom de, Onkel, mamma, pappa og barnebarn.

Jeg “våknet” og satte meg opp. Så krabbet jeg rundt i høyet, litt engstelig og usikker. Til slutt lot jeg meg lokke ned av grøt og pepperkaker. Den nydelige, lille jenta ga meg en stor pakke og to pepperkaker. Jeg la stemmen opp og takket veldig.

“Pepperkaker er det nest beste jeg vet,” sa jeg. (Det er selvsagt blank løgn, men hva gjør man ikke for rollen.)

“Det nest beste?” sa mamma overrasket. “Hva er det beste da?”

“Grøt!” sa jeg. (Det er også løgn, men altså, jeg var fjøsnisse.)

Tante ga meg en bolle med grøt. Jeg ble kjempeglad, hoppet litt rundt i høyet og takket veldig. Så dro jeg fram gavesekken og delte ut. En pakke til den lille jenta. En pakke til mamma og pappa. En pakke til Tante. En pakke til Onkel. Han ble så glad at han la armen rundt meg og svingte meg rundt og rundt på fjøsgulvet. Det tåler jeg dårlig, jeg ble svimmel etter tre runder og ramlet overende. Instinktivt prøvde jeg å holde meg fast i Onkel, men han er 80 år og liten og tynn, så resultatet ble at vi ramlet begge to. Jeg på rygg i høyet, han oppå meg. Han lo så han nesten ikke klarte å reise seg, så jeg antok at han ikke hadde brukket lårhalsen.

Omsider kom vi oss opp. Det lå en pakke til i sekken, men det hadde jeg glemt nå i alt kaoset.

“Hvor er nissefar da?” spurte pappa.

“Han er ute og deler ut gaver,” sa jeg. “Det er så mange låver og så mange barn at vi må dele oss, hvis vi skal rekke over alt.”

Da jeg sa det, kom det luskende en nisse opp låvebrua. En mannlig nisse. Denne hadde maske, lue, skjerf, ullgenser og nikkers. Han gikk med stokk og skalv i knea. Jeg tok rennefart og kastet meg rundt halsen på ham.

“Nissefar!” jublet jeg. Alle lo.

Han hadde to godteposer i hånden, og nå ga han dem til den lille jenta. Hun sto der og stirret med store øyne. To nisser! Jeg tok nissefar i handa og dro ham med meg bort til høyet, så satt vi der. Jeg ga ham en pepperkake og tok den andre sjøl, og så dyttet Tante sekken bort til meg og hveste at det lå igjen en pakke. Jeg tok den opp. Den var også til jenta. Jeg spurte om det var hun som hadde baktdisse pepperkakene. Hun nikket med store øyne.

“Det er de beste pepperkakene jeg har spist,” sa jeg. “Du fortjener en gave til som lager så gode pepperkaker.” Så ga jeg henne gaven.

“Hvor er nissebarna da?” spurte pappa.

“Å, de må være alene hele julaften de,” sa jeg og gjorde stemmen trist. “For vi må ut og dele ut gaver.”

“Var det du som hjalp meg å finne juletre?” Spurte onkel. “For jeg kunne ikke finne noe tre i år, men plutselig sto det et oppe ved nissesteinen.”

Jeg nikket.

“Ja, det var jeg. For jeg så en gammel stakkar som gikk og lette og lette, og ikke fikk øye på det aller fineste treet som sto rett foran øynene på ham. Så da hogde jeg det ned og satte det slik at han skulle finne det.” Alle lo, Onkel lo mest over at jeg kalte ham en gammal stakkar. Men hei, slik går det når man river nissen overende i høyet!

“Finnes det noen låver dere kan sove i nå for tida?” spurte Onkel videre. “Eller må dere ligge på rundballene ute på jordet?”

“Hå nei, der er det alt for mye elg,” sa nissefar. “Det finnes nok låver til at vi skal finne et sted å hoppe i høyet!” Jeg knakk helt sammen og lo så tårene trillet.

Nå gikk mamma, pappa, barnebarnet og Tante inn. Nissene og Onkel ble alene igjen, og nå la nissefar stemmen tilbake i vanlig leie. Da kjente jeg ham igjen. Han unnskyldte seg veldig for at han bare hadde dukket opp på den måten, men jeg sa at han kom på akkurat riktig tidspunkt. Han var prikken over i’en.

Det hele endte med at Onkel kjørte meg hjem og mannen min plukket høy av meg.

God jul!

Dette har vært en litt rar desember, sånn værmessig. Vi har hatt ikke mindre enn tre kakelinner. Den siste kom natt til mandag 19. desember. Da ble det plutselig fire varmegrader og regn, så da våknet vi opp til blåholke på gardsplassen.

Jeg har heldigvis brodder, men det er ikke alle som er så heldige.

Du vet det er glatt når katten går på trynet utenfor trappa fordi frambena sklir unna.

I dag handler det faktisk om selvskryt. På denne fridagen har jeg:

Tatt rundvask på kjøkkenet, inkludert taket.

Revet ned en spot på kjøkkenet mens jeg vasket taket (ok, så var ikke det så mye å skryte av kanskje).

Fått et blåmerke mens jeg vasket kjøkkentaket (neste gang må jeg huske å bruke gardintrapp, ikke stoler).

Bakt brød.

Vasket to maskiner med klær.

Laget sjokoladeboller.

Laget bursdagskort til faren min.

Og klokka er enda ikke halv to! Så nå har jeg satt meg ned med en tekopp og tenker at jeg har fortjent en liten pause.

Det var
en gang en fattig familie som hadde tre døtre. De het Pia, Petra og Ester. Pia,
den eldste, var en suksessrik forretningskvinne. Hun eide et parfymeri, og hun
var både flink og rik, men aldri ville hun dele pengene med foreldrene sine.
Petra, den nest eldste, var også en suksessrik forretningskvinne. Hun eide en
klesbutikk, og hun var både flink og rik, men aldri ville hun dele pengene med
foreldrene sine. Ester, den yngste, likte best å programmere datamaskiner, men
med nedgangstidene i IT-bransjen var det vanskelig for henne å få jobb. Derfor
satt hun for det meste på peisen med en pc i fanget, og så kalte de henne Ester
Askeladd.

En dag
satt Pia og Petra i sofaen og så på Dagsrevyen. Ester satt i peisen, og derfra
kunne hun både se og høre. Damen på TV fortalte at det hadde dukket opp et
datavirus som spredde seg med fryktelig hastighet, og nå truet med å ødelegge
alle datamaskiner i hele verden. Mange hadde prøvd å lage et antivirusprogram
for å knekke det, men ingen hadde lykkes. Og hver gang noen prøvde, ble viruset
sterkere og raskere. Nå hadde kongen lovet ut at den som greide å knekke
viruset, skulle få gifte seg med prinsen og dessuten få et betydelig
skattelette resten av sitt liv. Men hvis de ikke klarte det, måtte de spise en
hel gammelost uten brød og uten drikke.

«Dette må
vi prøve!» sa Pia og Petra til hverandre.

«Jeg
bruker pc hele tiden på jobb, jeg fører regnskap og setter opp arbeidslister på
den,» sa Pia.

«Jeg
bruker pc hele tiden på jobb, jeg holder oversikt over varebeholdningen og
bestillinger med den,» sa Petra.

«Jeg vil
også prøve. Jeg har ingen jobb, men jeg sitter her med en pc hele tiden,» sa
Ester.

«Du!» sa
søstrene hånlig. «Du sitter bare der og spiller data og roter i asken. Du har
ingen kvalifikasjoner til å gifte deg med en prins!»

«Nei, men
kanskje jeg har noen kvalifikasjoner til å knekke dette viruset,» sa Ester.

Så ble
det bestemt at de alle tre skulle få prøve, Pia først, siden hun var eldst.
Foreldrene ville sende med henne mat, men Pia ville ikke ha.

«Jeg kan
ikke ta med matpakke til slottet! Dessuten har jeg ikke plass i Mulberryveska
mi. Jeg kjøper en salat på veien,» sa Pia. Og slik ble det.

Etter å
ha spist en grønn salat uten dressing kom Pia til slottet.

«Deres
Majestet, jeg heter Pia og jeg har kommet for å knekke dataviruset,» sa Pia.

«Hm,» sa
kongen. Han så på Pia. Hun hadde en skreddersydd drakt og blanke pumps, og en
dyr håndveske som matchet antrekket. Han syntes hun så overbevisende flink ut.

«Da må du
klare å skrive inn 7 koder i dette antivirusprogrammet, og alt sammen må være
helt feilfritt og det uten at du får teste det på forhånd!» forklarte kongen.

Pia gikk
i gang, men da hun var ferdig var det ikke mindre enn 12 bugs i programmet, og
dermed ble viruset sterkere, raskere og hissigere enn noen gang. Kongens vakter
slepte med seg Pia og tvang henne til å spise en hel gammelost. Det likte ikke
Pia, så da hun hadde tvunget ned den siste biten var hun helt blek.

Så skulle
Petra i vei. Foreldrene ville sende med henne litt mat, men Petra ville ikke
ha.

«Jeg kan
da ikke ta med matpakke til slottet! Dessuten har jeg ikke plass i Louis
Vuittonveska mi. Jeg kjøper med litt sushi på veien,» sa Petra. Og slik ble
det.

Etter å
ha spist litt sushi kom Petra til slottet. Hun neide dypt for kongen.

«Deres
majestet, jeg heter Petra og jeg har kommet for å ta knekken på dataviruset,»
sa Petra.

«Hm, hm,»
sa kongen. Han så på Petra. Hun hadde en dyr kjole fra sin egen butikk,
blankpussede pene sko og en matchende håndveske. Kongen syntes hun så dyktig og
tillitvekkende ut.

«Da må du
klare å skrive inn 7 koder i dette antivirusprogrammet, og alt sammen må være
helt feilfritt og det uten at du får teste det på forhånd!» forklarte kongen.

Petra
gikk i gang, men da hun var ferdig var det hele 7 bugs i programmet. Og dermed
ble dataviruset enda sterkere og hissigere, og kongens vakter slepte med seg
Petra for å tvinge henne til å spise en hel gammelost. Petra likte ikke
gammelosten, og da hun hadde spist var hun helt grønn i ansiktet.

Så skulle
Ester i vei. Foreldrene ville sende med henne litt mat, og Ester takket ja.

«Det er
en lang reise, og jeg har ikke råd til å kjøpe salat og sushi på veien. Det er
dyrt,» sa Ester og stappet matpakka og pc’en ned i den gamle, slitte pc-veska
si.

Da Ester
kom til slottet, satte hun seg ned i trappa utenfor og spiste nista si. En ung
mann i slitte klær kom forbi.

«Å,
snille deg, gi en slant til en fattig stakkar,» sa mannen.

«Penger
har jeg ikke,» sa Ester. «Men litt mat kan du alltids få, hvis du vil ta til
takke!» og så ga Ester ham halvparten av brødskivene sine.

«Takk og
takk,» sa den unge mannen. «Dette skal du ikke angre på!» Så tok han frem en
trådløs mus og ga den til Ester.

«Hm,»
tenkte Ester og tok fram eplet sitt. Da sto plutselig den unge mannen foran
henne igjen.

«Jeg har
ikke spist et eple på det jeg kan huske,» sa den unge mannen. «Deler du med
meg, skal du aldri angre!»

«Ja,
penger har jeg ikke, men epler har jeg nok av for vi har et epletre i hagen,»
sa Ester og ga ham hele eplet. Mannen takket, og så ga han Ester et tastatur.

«Nå skal
du gå inn til kongen,» sa mannen. «Og når du skal legge inn kodene, må du bruke
musa og tastaturet du fikk av meg. Jeg er en arbeidsløs seniorutvikler, så
dette har jeg god greie på. Lykke til!» Og så gikk han.

Ester var
fortsatt litt sulten, men hun tenkte hun fikk forsøke. Så hun gikk inn til
kongen og neide dypt for ham.

«Deres
Majestet, jeg heter Ester og jeg har kommet for å ta knekken på dataviruset,»
sa Ester.

«Hm, hm,
hm,» sa kongen. Han så på Ester og tenkte at hun så ikke særlig dyktig ut der
hun sto med møkkete dongeribukser på seg.

«Jeg tror
ikke det er en god ide,» sa kongen. «Dette viruset blir verre for hver gang
noen prøver seg. Kanskje du skulle gå rett ut til vaktene mine og spise litt
gammelost med en gang.»

Men Ester
holdt på sitt, hadde andre fått lov å forsøke ville også hun. Så måtte kongen
gi seg. Og Ester koblet tastaturet og musa hun hadde fått av den unge mannen
til pc’en sin og gikk i gang. Og da hun var ferdig, hadde hun lagt inn 7 koder
i antivirusprogrammet og det var ikke en eneste bug i det. Kongen var
takknemlig, men han hadde ikke mye lyst til å gi henne prinsen. Hun var ikke så
mye å se på der hun sto, med hull i joggeskoene og bustet hår.

«Kunne du
tenke deg… Fem millioner kroner i belønning?» sa kongen forsiktig. Helst ville
han jo at prinsen skulle gifte seg med en ekte prinsesse og ikke denne møkkete
dama.

«Hva med
prinsen og skattelettet du lovet?» sa Ester og så på kongen med smale øyne. Hun
visste ikke om hun hadde lyst til å gifte seg med prinsen, men et løfte var et
løfte, mente hun. Kongen vred litt på seg.

«Nå skal
du høre… Altså… Tja… Dronningen og jeg….» sa kongen.

«Det der
skjønte jeg ikke noe av,» sa Ester. «Kan det være sånn at prinsen allerede har
en kjæreste? Og at hun kanskje er en ekte prinsesse? Og kan det også kanskje
hende at konger ikke har makt til å gi skattelette, for det er det
Finansdepartementet som må gjøre?»

Kongen
nikket beskjemmet.

«Det er
helt greit,» sa Ester. «Gi meg de fem millionene. Det burde klare seg til jeg
får jobb igjen. Og jeg vil heller gifte meg med den unge mannen jeg møtte på
slottstrappa!»

Så reiste
Ester hjem fra slottet med den ungen mannen, og så turet de bryllup i tre dager
til ende. Sammen startet de et helt nytt firma som utviklet dataspill for
ungdom og de ble uforskammet rike og levde lykkelig alle sine dager.