Livet på Skogen

Jeg gleder meg til sommeren! I år håper jeg den blir på en lørdag.

Jeg har klart å låse meg inn i sikringsskapet. Heldigvis fikk jeg ringt etter hjelp.

Nå venter jeg i spenning.

Til høsten er det valg. Og for min del blir det slett ikke aktuelt å stemme på regjeringspartiene. (Jeg ville ikke gjort det uansett, men.) De har helt på egen hånd, gjennom fire år i regjering, greid å bevise at de ikke fikser det noe særlig bra. Synes jeg, får jeg føye til.

Jeg er en helt vanlig dame som bor i distriktsnorge. Og regjeringen synes ikke at distriktsnorge er viktig. I distriktsnorge trenger vi ikke sykehus eller politi. De startet friskt med en sykhusreform som i all hovedsak besto av å legge ned så mange små lokalsykehus som mulig.

Vi har kjempet og kjempet for å beholde vårt. Jeg har drøyt 8 mil til sykehuset, men alternativet er 22. Mil altså. Til neste sykehus. Jeg har ligget i en ambulanse med styrtrier og rakk så vidt inn på sykehuset, det som er 8 mil unna. Alternativet hadde vært transportfødsel. “Men du får jo jordmor med i ambulansen,” sier de. Ååå ja, DA er det jo greit! DA er det jo selvsagt helt fint å rase nedover riksvei tre i mørke, være redd for at det skal komme en elg hoppende ut i veien, fastspent på ryggen på ei båre (den eneste fødestillingen som er verre enn det, er å henge etter tærne i ei lysekrone) mens man føder.

Så har regjeringen også hostet opp en såkalt nærpolitireform. Nær? virkelig? Reformen (denne også ja) gikk ut å å legge ned så mange lensmannskontor som mulig. Fint det, for oss som bor her på bygda. Vi kan opprettholde lov og orden sjøl, vi. Jeg leste i avisa om en familie som våknet av at en rusa mann dundret på dører og vinduer for å komme inn. De ringte politiet, men politiet kunne ikke rykke ut. Så i en drøy time satt de der og håpet vel at dørene skulle holde så galningen ikke kom seg inn.

Hvor mye hjelp er det å hente når nærmeste politipatrulje befinner seg 22 mil unna? 22 mil, det er dit vi kjører en gang i måneden for å komme til reguleringstannlegen. Det tar drøye tre timer. Nå kan man jo håpe at politiet kjører litt fortere hvis de først rykker ut, så kanskje de kan klare det på to og en halv. Kanskje.

Jepp, nærpolitireformen skulle gi trygghet til folket. Vanlige folk, som en viss finansminister skrek høyt om da hun var leder for et opposisjonsparti. Vanlige folk har visst ikke så mye å bety for disse partiene. I hvert ikke vanlige folk som bor utafor ring 3 i Oslo.

I samme åndedrag greier statsministeren vår å beskylde et visst annet parti, et som kjemper for en bedre distriktspolitikk, for populisme. Jepp, det er populistisk å gå ut og si offentlig at folk som bor utenfor Oslo bør ha de samme rettighetene som folk som bor i Oslo.

Jeg vet hva jeg skal stemme til valget, og det blir ikke regjeringspartiene.

Eller ikke. Da jeg først flyttet hit til fjellbygda, fikk jeg høre at her har vi ikke vår. Jeg tenkte at det var da virkelig noe tull å si. Alle steder har fire årstider. Sommer, høst, vinter og vår.

Etter nesten 25 år har jeg snudd. Her har vi to, i beste fall tre, årstider. Sommer, litt høst, og vinter. Vinteren kan deles inn i kaldt, iskaldt, og litt dårligere skiføre. Den siste perioden er vi inne i nå.

Varmegradene har slått til for fullt, men tro ikke at det betyr bare veier og grønne plener. Nei, det betyr bare at snøen som kommer (ja, for det snør jo jevnlig. Gjerne på kveld og natt) smelter sakte og så fryser til is. For utpå kveldstid blir det kuldegrader igjen, selvsagt. Og da blir det is og det snør.

Veiene er glatte, for om dagen smelter det og asfalten, nei, jeg mener oljegrusen, nei jeg mener ottadekket, blir vått. Om kvelden fryser det på og om morgenen er det glatt.

Det her høres ut som en klagesang. Det er det også.

Veiene, nei, jeg mener veien, er ikke bare glatt. Takket være telen som kommer og går, fryser og tiner, blir det dumper og hull. Og fordi veien er smal og liten og ikke dimensjonert for all tungtrafikken som har begynt å kjøre her, gir veiskulderen etter. Noen steder er svikten så stor at jeg heller stopper og venter til møtende trafikk har passert, slik at jeg kan kjøre forbi dumpa på venstre side av veien, enn å ta sjansen på å kjøre der.

Ja, tungtrafikken øker. De fleste kjører på gps nå, og veien gjennom bygda vår er en snarvei. Det er den korteste veien: Over en fjellovergang (drit i at det er 12% helling, det sier ikke gps’en noe om), ned fra fjellet og gjennom bygda vår. De sparer kanskje noen kilometer. Ikke et eneste minutt, tror jeg. Tvert i mot.

Sånn bortsett fra dette så liker jeg våren. Jeg liker å sitte på verandaen og kjenne sola varme. Jeg liker å se vannet smelte. Jeg er barnslig nok til å gå ut og lage små bekker og bygge demninger.

Det er vår, dere!

Som nevnt i forrige innlegg har jeg strikket en jakke. Jeg fant oppskriften i boka “Knitting with Icelandic Wool”. Og mens norske kofter uten unntak har knapper, bruker islendingene glidelås. Og jeg hadde for en gangs skyld bestemt meg for å følge denne oppskriften. Så jeg målte jakka etter at den var ferdig strikket OG vasket, og dro for å kjøpe glidelås.

Fargen passet perfekt. Lengden også, for så vidt. Men så skulle den sys i. Jeg har sydd litt, jeg har til og med gått på sykurs. Men jeg sydde ikke i strikketøy.

Jeg la ut et spørsmål på en Facebookgruppe jeg er medlem av. En strikkegruppe. Der fikk jeg mange gode tips: Sy med maskin. Sy for hånd. Del glidelåsen før du syr den fast. Ikke del glidelåsen før du syr den fast.

(Er det noen flere av meg som tenker at disse rådene var litt motstridende?)

Jeg trakk pusten dypt og klippet opp jakka. Jeg hadde allerede sydd, så dette var helt udramatisk. Eller, det er aldri helt udramatisk å sette saksa i et strikketøy man har jobbet mye med. Men det gikk nå bra.

Så satte jeg meg ned og tenkte. Etter en lang, god tenkepause hentet jeg knappenåler, synål, oransje tråd (jepp, til en mørkeblå jakke!), blå tråd og symaskina.

Jeg begynte med å nåle fast glidelåsen på høyre side av åpningen. Og jeg var ved godt mot – dette var jo lett! For å hindre meg selv i nåle glidelåsen fast i både forstykket og ryggen hadde jeg lagt en skjærefjøl under, så her gikk det unna. Jeg var ganske fort ferdig, så jeg løftet opp mitt verk og la den pent ned på bordet. Og oppdaget at dette ikke var så lett som jeg hadde trodd.

Det bulket seg. Jeg hadde strukket jakka for mye. Jeg plukket ut alle knappenålene og begynte på nytt. Det samme skjedde igjen.

Fjerde gang gikk det. Alle gode ting er fire, sies det. Eller ikke…

Nå tok jeg fram synåla og den oransje tråden. Her skulle det tråkles! Jeg tråklet i vei. Nok en gang forskjøv det seg, og jeg måtte ta opp. Den andre gangen måtte jeg bare ta opp omtrent halvveis. Den tredje gangen bare de øverste 30 cm omtrent. Men da ble det også greit.

Jeg trakk pusten dypt, satte meg ved symaskina og gjorde meg klar. Først innstilte jeg søm og stinglengde, så prøvde jeg på en prøvelapp. Jepp, jeg har gått på sykurs. Her er jenta si som kan sy!

Dette ble greit på første forsøk. Jeg hadde tråklet det godt, nemlig. Så jeg plukket ut den oransje tråkletråden (og her kom poenget med å velge oransje til en mørkeblå jakke: Den var veldig godt synlig og lett å ta ut).

Så skulle jeg i gang med den andre siden, den venstre. Nå fikk jeg et problem, Jeg hadde vrangsydd glidelåsen på høyre side, men nå satt den jo fast der og da var det ikke så lett å få gjort det samme på venstre side. Så jeg bestemte meg for å dele glidelåsen. Man må jo følge de rådene man får, ikke sant?

Denne gangen hadde jeg mer øvelse, så jeg måtte bare nåle glidelåsen fast to ganger før jeg tråklet. Strålende fornøyd med meg selv lukket jeg glidelåsen, bare for å teste at alt stemte før jeg sydde den fast med maskin, og oppdaget at jeg hadde satt den i skjevt. Mønsteret på bærestykket var forskjøvet med over en cm. Jeg bannet for meg selv og plukket ut tråkletråden. Så var det på’n igjen med knappenåler.

Etter nok en runde med knappenåler og tråkletråd stemte det faktisk, så jeg sydde glidelåsen fast. Jeg ble veldig fornøyd med meg sjøl. Så sydde jeg ned halskanten på innsiden – for hånd, og jakka var ferdig.

Jeg er en ihuga strikker. Elsker å strikke! Så det som skjer, er at jeg slipper opp for folk å strikke til. Så jeg strikker til alle jeg kan komme på, og folk smiler og sier takk.

Denne gangen ble det en jakke til en nabo. Og da jeg var ferdig, måtte jeg fram med symaskina. For jeg strikker rundt, syr og klipper opp.

Og det å få sydd de to sømmene, eller skal jeg si fire – det er to på hver side av klippemaskene – det er utrolig balete. For “jakka” er egentlig en genser, enn så lenge. Den er lukket foran. Og man skal helst sy bare i klippemaskene, ikke tvers gjennom jakka og sy ryggen fast til forstykket. Det blir digert og tjukt og det er vanskelig.

Jeg fikk det til, men jeg var helt svett da jeg var ferdig.

Og neste post på programmet er enda verre: Nå skal jeg snart sette saksa i et strikketøy jeg har jobbet med en god stund.

Minn meg på at jeg helst skal strikke gensere, ikke jakker.

Dette innlegget skal handle om jobb. Og litt selvskryt får jeg plass til med det samme.

Jeg jobber, som trofaste lesere vet, i de yngste klassene i skolen. Skolen vår er med på et prosjekt hvor vi jobber for å øke elevenes ferdigheter i skriving. Og det er ikke alltid lett å finne gode oppgaver som utvikler elevenes kompetanse samtidig som de synes det er greit å drive med det.

I dag lyktes jeg. Dette skoleåret har jeg hatt et løpende prosjekt i naturfag hvor vi gjør et forsøk i måneden, omtrent, og så skriver elevene forsøksrapport etterpå. Ja, du leste riktig.

(Jeg har ikke lagt opp dette slik jeg selv lærte det, da jeg gikk på ungdomsskolen i forrige årtusen. Den gangen fikk vi gjennomføre et forsøk under nøye veiledning fra læreren, og etterpå fikk vi beskjed om å skrive rapport. Ikke så mye som et hint om hvordan en rapport skulle se ut, hvordan den skulle skrives, fikk vi. Vi måtte finne det ut selv. Og dette var før Google, så vi kunne ikke finne maler på internett heller. Etter å ha skrevet rapporten leverte vi den igjen, og så fikk vi den tilbake etter en ukes tid. Det så ut som om læreren hadde rettet den mens han hakket løk og traff fingeren med kniven. Den var temmelig rødflekkete. Så fikk vi påpekt alt som var feil og ikke bra nok. Ingen nevnte det vi faktisk hadde fått til.)

Mine elever får en skriveramme. En skriveramme er en oppskrift på hvordan en bestemt type tekst skal se ut. Så skriver vi rapporten sammen, elevene og jeg. Jeg skriver på tavla, de skriver i bøkene sine. Jeg forklarer hva vi må ha med, og elevene kommer med forslag og innspill.

Forsøket i dag var kanskje like mye matematikk som naturfag. Jeg hadde tatt med noen Barbiedukker og kjøpt masse gummistrikker. Elevene skulle knyte sammen strikker, feste dem i føttene til Barbie og la henne hoppe strikk i trappenedgangen. Oppgaven var å regne ut hvor mange strikker de måtte bruke for at hun skulle få så langt hopp som mulig, men uten å klaske hodet i gulvet.

Først målte de avstanden fra rekkverket ned til gulvet. Så målte de en strikk, og de målte Barbie. Så måtte de tenke litt på at strikker er elastiske og tøyer seg.

Det ble en del prøving og feiling. Noen Barbier døde et par ganger, fordi de klasket temmelig hardt i gulvet. Men elevene hadde det kjempegøy. Lydnivået økte såpass at både rektor og inspektør kom for å se hva som var på ferde. En kollega som skulle gå forbi, ble også stående og se på.

Etterpå skrev vi rapport. Jeg tror ikke det var en eneste elev som tenkte på at de hadde drevet med nokså avansert matematikk i dag. Eller fått masse skrivetrening i en spesifikk sjanger. Men flere av dem kom bort etterpå og sa: “Jeg skulle ønske vi kunne gjøre dette en gang til!”

I går var det morsdag. Jeg fikk fantastiske gaver: Et nydelig kort med hyggelig påskrift. Jeg leste og gråt.

Jeg er ordentlig sippete.

En plakat som rørte meg. Det var limt inn sjokolade på passende steder for å fullføre setningene. Kreativt.

Og en ny pysjbukse.

Og nå, dagen etter, sitter jeg her og er sentimental og savner den koselige tiden da barna var små.

Den gangen opplevde jeg det ikke slik. Jeg satt fast i tidsklemma og skulle rekke over barnehage og SFO, fritidsaktiviteter og tilstelninger, foreldremøter og barnemaskerade. Jeg husker da minstemann var knappe 6 måneder og vi skulle på barnemaskerade. Jeg slepte vogna med den lille babyen opp i 2. etasje i et samfunnshus uten heis, og satt der og rugget vogna. Babyen sov mens 90 utkledde barn løp hylende rundt og enmannsorkesteret på scenen spilte Fugledansen.

Tralalalala, trallalalala, la-la-la, la-la-la.

Den limer seg fast i hjernen, den sangen.

Men nå, nå har de to eldste flyttet ut. Jeg har et barn hjemme, og han er så stor at han for lengst er ferdig i barnehagen og på SFO. Tidsklemma eksisterer ikke lenger. Og jeg tenker ofte tilbake på den koselige tiden da barna var små.