Livet på Skogen

Det er søndag, og vi bestemmer oss for å gå søndagstur. Opp på Søhovda går turen. Om turen opp dit har jeg ikke tenkt å si så mye, annet enn at den ble mye lenger enn vanlig fordi vi tok en omvei. Jeg vil forresten gjengi en liten replikkveskling mellom svigerfar og mannen min. På vei opp mot snaufjellet fikk vi øye på ei bitte lita hytte.

Mannen min: Er det bua til NN (Navngitt nabo?

Svigerfar: Nei, det er et pumpehus det der.

——————

Dramaet kom da vi skulle ned fra Søhovda. Stien går liksom på skrå nedover, i fjellsida. Og den fjellsida er bratt. Mer eller mindre loddrett. Heldigvis er det trær der, som stenger for utsikten, ellers hadde jeg aldri turt å gå der. Vel, familiens yngste gikk først. Så kom tenåringen, så bikkja og jeg (som holdt i båndet), og så far, Bestemor og Bestefar. Plutselig oppdager bikkja et eller annet og bykser rett ut til høyre – mot skråningen. Jeg oppdaget at han var på tur dit, og greide å røske til så han ikke falt ned. Og viktigere (for meg) så JEG ikke falt. Nå var jeg på vakt. Jeg gikk med stramt bånd og tenkte:

“Hvis han gjør det der igjen så slipper jeg. Jeg må slippe taket. Jeg vil ikke bli dratt utfor der.” Som jeg sa, det er bratt. Og langt ned. Og mange trær. Som man kan kræsje inn i og slå seg på hvis man faller utfor.

Selvsagt bykset bikkja til igjen. Jeg var for sen. Jeg hadde båndet surret rundt håndleddet og låst inni hånda. Jeg slapp ikke. Jeg rakk ikke å holde igjen heller. Jeg falt. Men jeg greide å vri meg så jeg fikk foten mot ei lita furu som sto rett ved stien. Der lå jeg, og der sto/hang bikkja. Han ville veldig gjerne ned. Jeg ville ikke ned.

Mannen min kom og tok båndet. Han fikk dratt bikkja opp på stien igjen. Jeg reiste meg, på litt skjelvende bein. Så gikk vi videre. Jeg leide ikke bikkja.

Jeg har et blandet forhold til passord. På jobben har jeg to – 2 – passord for å få logget meg på pc’en. Det ene må skiftes minst en gang i måneden. Hipp hurra. Så har jeg et passord for å få logget meg på Fronter. Jeg har en tallkode for å få skrudd på mobilen min. Jeg har en annen tallkode til Visakortet. Vi har enda en tallkode til safen. Jeg har et passord for å få logget meg inn her – på denne bloggen og skrive dype, meningsfulle innlegg som dette. Jeg er aktiv på to-tre diskusjonsforumer på Internett og har selvsagt passord der. Jeg bruker Nettbank for å betale regninger, og der har jeg også et passord. Det er sikkert noen jeg har glemt i denne oppramsinga, men uansett kom jeg til ti nå.

Og her kommer greia: Det forventes at jeg skal gå rundt og huske dette. Man må for all del ikke skrive ned passord. Det er farlig. Noen kan finne lappen (eller hvor du skriver slikt) og stjele pengene dine, jobbmailene dine, privatmailene dine, din identitet på nettet eller hva det nå måtte være.

Nei, jeg skriver ikke ned passord. Jeg er pliktoppfyllende og flink, jeg endrer passord av og til. Men det hender at ting glipper. Da jeg skulle på jobb igjen etter en uke høstferie, og skulle logge meg på pc’en for eksempel. Jeg brukte fire forsøk på å få passordet riktig. (Etter sommerferien tok det lenger tid, men det snakker jeg ikke om. Ikke si det til noen!)

Poenget mitt? Jeg vet ikke om jeg har noe. Jeg er 42 år, og jeg går rundt og husker en mengde meningsløse bokstav-og-tall-kombinasjoner for å holde livet mitt sammen. Da jeg var 18 og hadde en ung hjerne, da jeg husket alt uten anstrengelser, da fantes det nesten ikke passord. Ingen hadde hørt om Internett, mobiltelefoner var ikke oppfunnet og Visa var for rike amerikanere.

Verden går framover, gitt.

Mye hobby her for tiden. Familiens yngste ønsket seg pulsvarmere, og i stedet for å fortelle Mor dette, tok han et par fingervotter og klippet fingrene av dem. Det raknet jo selvfølgelig og ble bare tull, så jeg tilbød meg å strikke et par. Han var ikke _helt_ fornøyd med at jeg ikke hadde svart garn, men fant til slutt ut at grønt og hvitt også kunne være ok.

Familiens yngste er bedt i bursdag og jeg har laget kort. Det er Star Wars som er det store her for tida, så det ble Star Wars kort.

Det er høstferie for de heldige – det vil si, ungene og meg. Familiens yngste har gjentatte ganger denne uka sagt at han syns synd på Far som ikke har høstferie. Og jeg har jo noen planer. En av dem er å pusse vinduer. Jeg gjør det hver høstferie, enten det trengs eller ikke. Så jeg pusser vinduer på min egen måte, med Jif, mikrofiberkluter, vann og nal. Det blir bra, syns jeg. Jeg er fornøyd med meg selv.

Så ringer Svigerfar. Han og svigermor skal ned på jordet og hente opp noen lam. Lammene skal sorteres og noen skal sendes til slakt. De vil gjerne ha litt hjelp. Så jeg kler på familiens yngste og vi hopper i bilen og kjører ned. Bikkja er selvsagt med, for lapphunden er en ypperlig gjeterhund. I hvert fall av og til.

Vi parkerer ved riksveien og går nedover jordet. Svigerfar kjører traktor og henger, svigermor, minstemann og jeg går nedover. Jeg prater med svigermor og følger ikke med på bikkja dessverre. For på jordet vi går over beiter det lam. Lam som skal leve. Og nå oppdager de bikkja og han er en sauemagnet. I samlet flokk kommer de løpende. Han oppdager dem, skvetter og roper: BOFF! Og de uerfarne lammene snur og flykter, og det syns bikkja er kjempegøy så han løper etter. Lammene kommer i samlet flokk langs gjerdet, med dessverre, der står traktoren og sperrer veien og på utsiden av traktoren er vi, menneskene. Så lammene velger den minst skumle utveien og hopper over gjerdet.

Svigerfar rekker å telle til 27. 27 lam som nå har blandet seg med slaktelammene. Jeg krymper meg. Det var jeg som tok med bikkja og ikke passet på. Men de er snille og sier ikke noe. Annet enn:

“Vi tar med alle sammen opp, og sorterer dem der.”

Så går vi i gang. Minstemann setter seg i traktoren, svigerfar reparerer gjerdet og svigermor og jeg går nedover jordet for å komme på nedsiden av lammene. For å gjøre en lang historie kort: Det går greit å drive dem opp, men det innebærer masse løping. Masse. Og svært lite hjelp fra bikkja. Ikke noe, for å være ærlig. Han snuser langs gjerdet, tisser på trær og leter etter lemen. Gjeterhund, jo visst.

Så skal lammene på hengeren, og det går veldig greit. De må gå opp en rampe for å komme opp, og for å unngå at de hopper ned på sidene setter vi opp noen grinder der. Svigermor blir plassert der for å støtte grindene. Svigerfar og jeg går bak og driver på. Vi får med drøyt halve flokken. Svigerfar og minstemann kjører opp, svigermor og jeg venter og prater. Så kommer de ned igjen og vi skal drive på resten av lammene.

Og nå er det svarte lammet med i flokken. I vår ble det født ett svart lam, og det er selvsagt mest populært fordi det er sjeldent. Det ble født på minstemanns fridag, så da jentene kom hjem fra skolen hadde lammet fått både eier og navn. Og det har blitt klappet og kost med til de grader. Nå er det først i flokken, og framme ved tilhengeren oppdager det svigermor som sitter halvveis gjemt bak grinda. Det stopper, stiller seg på tvers og krever klapp. Og hun klapper og klør. Dessverre stopper dette hele flokken. Ingen lam kommer forbi den svarte nå, og det blir fullstendig trafikkork.

“Du må få den inn på hengeren!” roper vi. Hun slutter å klø, men lammet flytter seg ikke likevel. Det hjelper ikke at de andre presser på heller. Den står der den står. Svigermor reiser seg og forsøker å skyve den svarte inn på hengeren. Det gjør at de andre prøver å rygge og kaoset blir komplett. Det er jo ikke plass til å rygge. Hun må klatre over grinda og dytte og dra for å få den svarte inn på hengeren. Den blir stående såvidt innpå, men i det minste kan de andre lammene trenge seg forbi den nå.

Omsider er vi ferdige. Vi rusler opp til bilen. Bikkja har gravd seg ned i noe unevnelig, lukter fryktelig og ser enda verre ut. Men vi fikk gjort jobben.

Jeg har laget kort sammen med tenåringen. Hun laget to tri-shutter-kort, som jeg dessverre ikke fikk tatt bilde av. Men de ble fine altså.

Jeg holder meg til moskus. Det ene kortet er til han som kom og hjalp meg da det hadde vært brann i sikringsskapet. Han får selvsagt ikke bare et kort, det følger også med flaske med godt innhold.

Det andre er bare fordi jeg hadde lyst til å lage flere kort.

Høsten er her, og det betyr selvsagt mart’n. I går, fredag, dro vi avgårde. Tiåringen hadde bedt så pent om å få med seg en venn, og vi sa ja. På betingelse av at de to ville ta med seg familiens yngste i karusellene. Og det ville de.

Så vi begynte med karusellene. Tekoppene, nærmere bestemt. Og de snurrer fort altså! Milde moses, jeg ble uvel bare av å stå og se på. Men unger tåler alt slikt uten problemer, så det ble to runder i tekoppene. Familiens yngste og Far tok seg en tur i radiobil, mens tiåringen kjørte Surf Rider. Etterpå ruslet vi i boder, og vi var innom butikkene hvor det selvsagt var mart’nstilbud og salg. Jeg kjøpte meg en deilig, tynn og mjuk fleecegenser til 99 kr. Ikke verst.

Tradisjonen tro kjøpte vi spekepølse, smultringer og honning. Ungene vant noen bamser. Så dro vi hjemover og kom hjem halv elleve på kvelden… Godt det er høstferie nå!

På den sørlige delen av jordet har vi sådd raps. Og der får lammene stripebeite nå i høst. Stripebeite er slik at vi bruker et strømgjerde for å dele av mesteparten av jordet, og lar det stå en litens tripe raps som lammene får ete. Etter ei uke flytter vi gjerdet så de får spise litt mer raps.

Nå hadde det seg slik at hestene hadde slukt hvert eneste grønne strå oppe ved dammen, og vi flyttet dem ned på jordet. Og så åpnet vi ei ny stripe raps. Og da oppdaget vi det: Midt i rapsen sto det to hester. Ikke et eneste lam. Lammene var jaget unna, terrorisert til lydighet. Og hestene, som ikke er altfor tynne i utgangspunktet, mesket seg med raps. Og det er høyenergifor altså. Ikke noe slankekost.

Så nå er hestene flyttet ned i Lykkja igjen. Der står de og henger over gjerdet og ser lengselsfullt på rapsen. Lammene -som jo skal legge på seg – koser seg med raps.

Og hestene har fått nye navn: Terror-Tor og Terror-Lars.