Det er høstferie for de heldige – det vil si, ungene og meg. Familiens yngste har gjentatte ganger denne uka sagt at han syns synd på Far som ikke har høstferie. Og jeg har jo noen planer. En av dem er å pusse vinduer. Jeg gjør det hver høstferie, enten det trengs eller ikke. Så jeg pusser vinduer på min egen måte, med Jif, mikrofiberkluter, vann og nal. Det blir bra, syns jeg. Jeg er fornøyd med meg selv.
Så ringer Svigerfar. Han og svigermor skal ned på jordet og hente opp noen lam. Lammene skal sorteres og noen skal sendes til slakt. De vil gjerne ha litt hjelp. Så jeg kler på familiens yngste og vi hopper i bilen og kjører ned. Bikkja er selvsagt med, for lapphunden er en ypperlig gjeterhund. I hvert fall av og til.
Vi parkerer ved riksveien og går nedover jordet. Svigerfar kjører traktor og henger, svigermor, minstemann og jeg går nedover. Jeg prater med svigermor og følger ikke med på bikkja dessverre. For på jordet vi går over beiter det lam. Lam som skal leve. Og nå oppdager de bikkja og han er en sauemagnet. I samlet flokk kommer de løpende. Han oppdager dem, skvetter og roper: BOFF! Og de uerfarne lammene snur og flykter, og det syns bikkja er kjempegøy så han løper etter. Lammene kommer i samlet flokk langs gjerdet, med dessverre, der står traktoren og sperrer veien og på utsiden av traktoren er vi, menneskene. Så lammene velger den minst skumle utveien og hopper over gjerdet.
Svigerfar rekker å telle til 27. 27 lam som nå har blandet seg med slaktelammene. Jeg krymper meg. Det var jeg som tok med bikkja og ikke passet på. Men de er snille og sier ikke noe. Annet enn:
“Vi tar med alle sammen opp, og sorterer dem der.”
Så går vi i gang. Minstemann setter seg i traktoren, svigerfar reparerer gjerdet og svigermor og jeg går nedover jordet for å komme på nedsiden av lammene. For å gjøre en lang historie kort: Det går greit å drive dem opp, men det innebærer masse løping. Masse. Og svært lite hjelp fra bikkja. Ikke noe, for å være ærlig. Han snuser langs gjerdet, tisser på trær og leter etter lemen. Gjeterhund, jo visst.
Så skal lammene på hengeren, og det går veldig greit. De må gå opp en rampe for å komme opp, og for å unngå at de hopper ned på sidene setter vi opp noen grinder der. Svigermor blir plassert der for å støtte grindene. Svigerfar og jeg går bak og driver på. Vi får med drøyt halve flokken. Svigerfar og minstemann kjører opp, svigermor og jeg venter og prater. Så kommer de ned igjen og vi skal drive på resten av lammene.
Og nå er det svarte lammet med i flokken. I vår ble det født ett svart lam, og det er selvsagt mest populært fordi det er sjeldent. Det ble født på minstemanns fridag, så da jentene kom hjem fra skolen hadde lammet fått både eier og navn. Og det har blitt klappet og kost med til de grader. Nå er det først i flokken, og framme ved tilhengeren oppdager det svigermor som sitter halvveis gjemt bak grinda. Det stopper, stiller seg på tvers og krever klapp. Og hun klapper og klør. Dessverre stopper dette hele flokken. Ingen lam kommer forbi den svarte nå, og det blir fullstendig trafikkork.
“Du må få den inn på hengeren!” roper vi. Hun slutter å klø, men lammet flytter seg ikke likevel. Det hjelper ikke at de andre presser på heller. Den står der den står. Svigermor reiser seg og forsøker å skyve den svarte inn på hengeren. Det gjør at de andre prøver å rygge og kaoset blir komplett. Det er jo ikke plass til å rygge. Hun må klatre over grinda og dytte og dra for å få den svarte inn på hengeren. Den blir stående såvidt innpå, men i det minste kan de andre lammene trenge seg forbi den nå.
Omsider er vi ferdige. Vi rusler opp til bilen. Bikkja har gravd seg ned i noe unevnelig, lukter fryktelig og ser enda verre ut. Men vi fikk gjort jobben.
