Livet på Skogen

Jeg har strikket ferdig en flettegenser til min snart 11 år gamle datter.

De har skrapt riksveien. Nå må jeg kanskje skynde meg å forklare at jeg bor i Vinterland. Her langt ute på Bygda er det ordentlig gammeldags vinterføre på veiene om vinteren, som varer fra oktober til mai. Brøyting er ikke en prioritert oppgave, og riksveien brøytes når det er mer enn 10 cm snø på den. Det er ikke så ofte at det skjer. Det som derimot skjer er at det kommer snø, så blir det kjørt ned av bilene, så kommer det mer snø som også blir kjørt ned også videre. Dermed blir veien sporete og det blir litt guffent å kjøre.

Det var ikke altfor ille nå, altså. Likevel skrapte de. Jeg kom hjem fra jobb da jeg så de holdt på nede på riksveien. De hadde kommet så langt som til busslomma, 10 meter før vår lille vei svinger av riksveien. De skrapte omhyggelig ut i busslommen. Og det syns jeg var bra. Jeg mener, mine unger bruker den busslommen (og den på den andre siden av veien) hver dag når de tar bussen til og fra skolen. Og jeg liker tanken på at de kan stå der, ute av veien liksom, litt beskyttet mot trafikken. Spesielt med tanke på at ikke alle bryr seg så veldig hardt om 60-sona der. Det er jo så rett og fin vei…

Vel. Senere samme ettermiddag skulle jeg ut og kjøre igjen. Og da oppdaget jeg at de som skrapte veien hadde slett ikke brydd seg med å rydde avkjørsler og småveier. Mellom veien vår og riksveien lå det en diger, høy, ja hva skal jeg kalle det? Bøytekant? Skrapekant? Med digre klumper av hardkjørt snø og is, brutt opp og lagt i haug langs veikanten.

Jeg stoppet bilen. Jeg forsto ikke helt hvordan jeg skulle komme meg ut på riksveien. Jeg så at det var spor der av en annen bil, så jeg la meg i de sporene. Jeg kom over. Såvidt. Nå er haugen kjørt ned, men det er fortsatt et trappetrinn der. Et trinn opp og to trinn ned for å komme ut på riksveien. To trinn opp og et trinn ned for å komme inn på vår vei.

Tusen takk for at dere rydder etter dere.

Nå har jeg funnet en interessant sak (?) på nettet. Det handler om pokalene til VM. Opprinnelig skulle de være oransje, men det ble avvist av VM-komiteen fordi fargen ikke gjorde seg på TV. Den er derfor endret til blått og hvitt.

Så hva gjør de nå med de tusenvis av oransje blomstermansjettene som kommer inn…?

http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/hedmark_og_oppland/1.7464020

Jeg fant en link på nettet. Det var TV2 som hadde lagt ut at man kunne strikke slike som skulle være rundt blomsterbukettene de skal dele ut i ski-VM. Seks heldige vinnere får gratisbillett til VM. Så jeg fikk tenåringen til å kjøpe med garn. Jeg fikk litt sjokk da jeg så det, det var VELDIG oransje. Veldig. Her er den. Jeg har tatt den på meg som ei lue for å vise den fram.

Jeg har kjøpt nytt dekken til den brune. Et godt, tykt vinterdekken. Det var salg på en ikke navngitt nettbutikk, og dessuten fri frakt hvis jeg tastet inn en hemmelig kode som lå på Facebook. Dette visste jeg, fordi de sendte meg en mail om det. Dessuten var det linket til den hemmelige koden fra nettbutikken deres.

Nok om det. I dag kom dekkenet. Det var flott! En dyp rødbrun farge, akkurat passe til en brun hest, tenkte jeg. Mørkegrått for og lyse grå dekkengjorder. Helt supert. Så da jeg skulle måke i stallen (som fortsatt er en del av fjøset, ja, det stemmer), ta inn hestene og fore dem, så tok jeg dekkenet med. Nye klær må jo prøves.

Hestene fikk kraftfor, høy og vann. De sto og tygde fredelig da jeg gikk og hentet dekkenet. Jeg slengte det over armen. Den hvite rygget av skrekk og snøftet. Han ble stående mot bakveggen mens han skalv av skrekk. Den brune sluttet å tygge. Han sperret øynene opp. Jeg gikk inn i bingen. Den hvite spratt unna så godt han kunne. Den brune prøvde fortvilet å gjemme seg bak den hvite. Begge snøftet og skalv.

Jeg skjønte tegninga. Jeg kan være treg til å forstå hint noen ganger, men dette var nesten overtydelig. Kanskje man burde roe ned tempoet litt. Jeg ble stående lent mot det lave gjerdet som skiller forbrettet fra bingen. Jeg vred meg litt så dekkenet var lengst unna hestene. Den hvite, heretter kalt Engstelige Espen, strakte hodet forsiktig fram mot meg. Jeg godsnakket og rakte hånden ut mot ham. Han kom nærmere og snuste. Jeg klappet. Nå ble han riktig modig, og tok et skritt mot meg. Jeg roste masse, og klappet og klødde. Nå ble han så modig at han stakk nesen borti dekkenet, og det likte han visst, for der ble han stående med hodet.

Den brune, her kalt Livredde Lars, kom. Med laang hals snuste han på hånden min. Så la han visst merke til at Engstelige Espen sto med nesa nesten gjemt inni dekkenet. Dermed tok han mot til seg og snuste han også.

Dramaet var over. Jeg la rolig dekkenet over ryggen på Livredde Lars, justerte reimer og festet karabinkroker. Det passet perfekt. Og fargen var kledelig, akkurat som jeg trodde.

Overskriften må leses som en smule ironisk. Jeg er ikke verdens beste kokk, jeg er helt på det jevne. Jeg har lært meg noen triks med årene, og de fleste har jeg lært av Toro. Toro er min beste venn på kjøkkenet! Han er grei han. Kjekk å ha.

Vi skulle ha hakk. Jeg lager det selvsagt selv, dog med litt hjelp fra Toro. Jeg koker opp vann med en buljongterning i (der kom han, ser du). Så skreller og skjærer jeg opp gulrøtter og poteter. I omvendt rekkefølge, jeg tok potetene først. Pene små firkanter som has oppi det kokende vannet. Så gulrøttene. Og her skjer det.

Jeg fikk noe jeg ønsket meg til jul: nye kjøkkenkniver. Kjempeskarpe. Og det ble jeg skikkelig glad for, for de knivene jeg hadde var slett ikke skarpe. Tvert i mot. Jeg skjærer gulrøtter med friskt mot og dårlig konsenstrasjon og så glipper kniven. Spissen havner langt inni langfingeren på venstre hånd. Det blir et bittelite, men dypt, kutt som blør. Og blør. Og blør. Det renner så friskt at jeg løper ut på badet med den andre hånden under for å fange opp blodet. Så blir jeg stående der med hånda over vasken og se på blodet som renner ned langs det hvite porselenet. Rødt på hvitt. Litt pent, men også skremmende.

Etter et førstehjelpskurs eller ti i ungdommen lærte jeg å lappe sammen sår uten å besvime. Det er vanligvis andres sår, men nå tar jeg meg sammen, finner en bomullsdott og legger på såret. Jeg klemmer den fast mens jeg leter etter plaster. Det går ikke lang tid før den er gjennomvåt og rød av blod. Jeg finner en ny og greier omsider å få fram plaster. Det første jeg setter på ramler av med en gang. Det blir vått av blod. Neste gang tar jeg litt bomull over såret først, og så strammer jeg plasteret rundt. Nå sitter det.

Verdens beste kokk rusler inn på kjøkkenet hvor tenåringen har kuttet opp gulrøtter, stekt kjøttdeig, hatt alt sammen opp i kjelen OG vasket opp.

Det er januar. Skolen har begynt igjen. Og vi har bare en bil, fordi den andre er på verksted. Så mannen min foreslår, med en stemme som sier klart og tydelig at dette ikke er et forslag men en avgjørelse, at jeg kan sitte på med ham om morgenen og ta skolebussen hjem. Dette betyr at jeg må GÅ hjem fra veien, og selv om det bare er sånn ca 650 meter så er det bratt. Oppover. Og jeg har kondis som et råttent egg. Og ja, jeg innser at jeg må gjøre noe med det. Jeg må skaffe meg bedre kondis og det får jeg faktisk ikke av å sitte i sofaen og lese bok og se på tv. Ikke strikking engang gir meg kondis. Jeg må trene. Så sånn sett burde jeg være glad for at han tvinger meg til dette. Men jeg er ikke glad. Jeg er lat.

Men jeg er lur nok til ikke å si det. Jeg smiler og nikker. Jada, det er greit det selvsagt. Og det er jo det. Jeg har lagt igjen pc’en på jobb (men ikke si det til noen, i tilfelle det blir innbrudd) fordi den er så tung. Jeg har ikke pc-sekk, jeg bruker skulderveske. Derfor blir det sånn skakt tungt, hvis du forstår. Litt kjipt å gå med. Uten pc er veska mi kjempelett, og da gjør det ikke noe at jeg har hatt gym i dag og derfor drasser med meg en veske i tillegg, med joggesko og gymtøy. Det går faktisk helt fint det.

I gymsalen slo det meg, forresten, ironien i det hele. Jeg som syns det er så kjipt å gå de 650 meterne – jeg er gymlærer. Joa.

Godt nytt år, alle lesere av denne bloggen!

Jeg har strikket pulsvanter til mannen min, så han skal slippe å fryse på fingrene på jobb. Det ser ut som fingrene er veldig ujevne i lengde på bildet, men de er ikke så ille i virkeligheten altså.