Livet på Skogen

Dette har så langt vært den beste påsken jeg kan huske! Det er varmt. Det er ikke noe snø igjen, vel, nesten da. Vi har rakt plenen. Vi har satt fram trampolina. Vi har ryddet vekk skiene og tatt fram syklene i stedet. Og jeg nyter det.

I dag, påskeaften, ble det såpass varmt ute i solveggen at jeg fikk hodepine og måtte gå inn. Fantastisk! (Ikke at det er så flott å ha hodepine, men varme og sol er fantastisk, syns jeg.) Jeg kjenner at kroppen min suger til seg de livgivende solstrålene. Herlig. Jeg kjenner at kroppen min produserer d-vitaminer i rasende fart. Håret blir lysere og huden blir brunere. Vel, i det minste får jeg et rødskjær.

Livet er herlig! Våren er herlig!

Jeg har bodd her, på denne gården i snart 6 år nå. Og alle må jo forstå at det ikke er på langt nær nok tid til å bli skikkelig kjent i nærområdet. Så da en venninne som bor noen kilometer unna inviterte jentegjengen på bål, pølsegrilling og en liten øl i mai og foreslo at jeg kunne jo ri dit, så skjønte jeg ikke hvordan jeg skulle komme meg dit. Altså, jeg vet hvordan jeg kommer meg dit i bil. Jeg kjører ned på riksveien, litt nordover, svinger av mot øst og så mot sør. Men ifølge venninnen kunne jeg ri en snarvei. Som hun forklarte meg omhyggelig. Uten at jeg skjønte hvor jeg skulle ri.

Mannen min tilbød seg å vise meg. Vi salte opp hestene og la i vei. Bikkja fikk være med, selvsagt. Og det gikk helt fint det. Vi red oppover, og så gjennom skogen. Rett overfor gjerdet på nabogården, og ned en traktorvei. På vår vei gjennom skogen passerer vi et hus hvor det bor en eldre dame. Og i hagen der løp en liten hund. Det så ut som en buhund. Det lignet faktisk så mye på en buhund at jeg er nesten sikker på at det VAR en buhund. Men den var svart. Mulig buhunder finnes i svart.

Jeg hadde en svart buhund i min ungdom, men den var langt fra renraset.

Buhunden bjeffet som en gal og hoppet og danset innenfor gjerdet. Gjerdet var av typen sauegjerde, altså med grovmasket netting. Buhunden presset hele hodet gjennom i et forsøk på å få hilst på hunden vår. Og hunden vår var mer enn villig.

Mannen min satte bånd på bikkja. Vi hadde med oss langline. Så slepte vi ham med oss da vi red videre. Omsider fant han ut at, greit, jeg går jeg, og løp sånn at han kom foran hestene. Og da fikk den brune panikk. Hjelp, et tau! Iik!

Dette ble såpass umulig å takle at mannen min hoppet av og leide den brune. Livredde Lars ruslet nå fint avgårde, til vi hadde kommet såpass langt fra huset at mannen min fant ut at han kunne slippe bikkja.

Ikke før hadde han kommet seg opp på hesten igjen, før det plutselig kom en liten svart buhund fykende i stor fart. Den raste rundt, virket fullstendig hyper, hoppet og spratt og løp rundt hestene. Den var tydelig litt redd disse store dyrene, så den snek seg innpå Livredde Lars bakfra og stakk en iskald snute borti bakbenet hans. Og til alle dere som ikke har skjønt det: Det er ikke en lur måte å nærme seg en hest på.

Jeg vil omdøpe Livredde Lars til Snille Sondre. Snille Sondre skvatt synlig, og løftet bakbenet for å smelle til dette han plutselig kjente. Men han gjorde det ikke. Det ble med truselen.

Mannen min hoppet av igjen og kommanderte bikkja – vår hund altså – til å ligge. Så satte han på båndet igjen. Jeg hoppet også av, og så gikk vi videre. Den svarte spratt og hoppet og løp rundt. Omsider var vi kommet så langt at han kunne vise meg hvor jeg skulle ri for å komme til min venninne. Bortover der, på nedsiden av det jordet, langs gjerdet. Og borti der er det ei bru, den kan du sikkert ri over. Det er en sterk traktorvei, så du kan ikke ri feil. (Tror han, ja. Jeg klarer det utroligste når det gjelder å ta feil vei.)

Vel, vi snudde. Mest av hensyn til eieren til den ville svarte hunden. Da vi nærmet oss huset sprang to ungdommer rundt og ropte og lette. Jeg ropte til dem og sa:

“Vi har med oss en hund, og denne fulgte etter oss. Den må ha kommet seg over gjerdet.” De svarte ikke, fortsatte bare å rope på hunden. Den gikk helt i spinn, tok en æresrunde ut i skogen før den tok fart og spratt gjennom gjerdet. Det må ha gjort vondt, for det sa SPROING! som i en tegneserie. Vi red hjemover. De folkene ville uansett ikke snakke med oss. Da tenkte jeg – for jeg blir litt sånn fem-års-trassig noen ganger – at da får de jammen meg passe på bikkja si sjøl. Så den ikke skulle springe etter oss igjen.

Hestene ruslet rolig hjemover. Nei, det er ikke sant. For nå visste de at nesa pekte hjemover, så de ga på det de kunne. Jeg holdt min i skritt for det meste, men det er utrolig hvor fort en hest kan gå når den vil.

Våren er her. Det betyr snøsmelting og lengre og lysere dager. Særlig det siste er jeg glad for. Ja til sommertid hele året!

I høst var det kaldt, veldig kaldt, og lite snø. Så telen gikk dypt. Nå får vi igjen for det. Vannet har ingen steder å gjøre av seg, for telen er i høyeste grad til stede ennå. Derfor renner vannet oppå bakken. Og graver ut veier, og ødelegger både her og der. Setter jorder under vann.

Det er ganske heftig, noen steder. Elleveåringen fortalte at en av hennes klassekamerater ikke hadde vært på skolen i går fordi vannet hadde gravet over veien slik at h*n ikke kom seg over. Heldigvis har vi sluppet billig unna. Både mannen og jeg er på jobb hver dag, og ungene kommer seg på skolen.

Litt gjørme og noen sølepytter må man regne med.

Jeg er forresten ekstra glad for å jobbe i småskolen i disse dager. Mine kolleger på ungdomstrinnet retter tentamener til de stuper (billedlig talt, ingen av dem har stupt ennå og de kommer forhåpentligvis ikke til å gjøre det heller). Jeg slipper! Jeg må riktignok forholde meg til kliss våte støvler, sokker, bukser og stillongser. Og et stinkende tørkeskap. Men heller det!

Ja, tørkskap stinker. Har dere lagt merke til det? Kanskje ikke. Når du stapper våte klær og sko/støvler/cherrox fra 15-20 unger inni der, setter det på max og lar det gå et par timer, før du tar ut alt, for derette, 10 minutter senere, å putte alt sammen inn igjen, bare enda våtere, da stinker det. Etter en dag eller to på denne måten har lukta trengt inn i alt. Hele skolen lukter tørkeskap.

Men det var våren. Jeg snakket med en nabo her om dagen. Jeg var intenst lykkelig. Det var ikke direkte sol, men det var 10-12 varmegrader og fuglene sang. Jeg ga uttrykk for at jeg var så fornøyd med våren. Han var uenig, og ville gjerne hatt vinter litt lenger. Begrunnelsen hans var forsåvidt god. Les om igjen det første jeg har skrevet. Men jeg var og er uenig. Jeg er FERDIG med ski, snø og bobledress. JA TAKK til langball, hoppetau og joggesko.

Det er den siste uka i mars. I helga stilte vi klokka, nå er det sommertid. Og det betyr, som alle vet, at vi stiller klokka en time fram. Og dermed må vi opp en time tidligere om morgenen.

Denne første mandagen etter at vi stilte klokka til sommetid skal jeg, mor, på kurs. Og kurset holdes Langt Unna og det starter klokka halv ni. Om morgenen, selvsagt. Rektor beregner en time og et kvarter til å kjøre dit. Og så fem minutter å gå på (og det trengs, tro meg). Dermed får vi den brutale beskjeden: Avreise fra skolen klokka 07.10.

Jeg setter vekkerklokka på 05.22. Da den ringer er jeg i koma. Jeg famler i mørket, får stoppet den grusomme pipinga (for vekkerklokker ringer egentlig ikke, de piper. Og min piper høyere og høyere og fortere og fortere jo lenger det går før jeg får slått den av). Og så sleper jeg meg i halvsøvne ut på badet.

Litt kaldt vann i ansiktet, klær på kroppen. Jeg sjangler ut på stua og fyrer opp. Ute er det -11 grader, og nå har det vært varmegrader så lenge at det føles brutalt urettferdig. Jeg vekker tenåringen, som skal ta 6-bussen tilbake til skolen og hybelen. Jeg spiser frokost. En kjapp skive ved kjøkkenbordet. Joda, jeg kunne sneket meg til et kvarter ekstra under dyna hvis jeg droppet frokosten, men jeg må ha mat om morgenen jeg. Dessuten hjelper ikke et kvarter ekstra. Overhodet ikke.

Jeg kjører tenåringen til bussen. Ingen har stilt klokka i bilen. Den viser 04.54 i det vi svinger ut gjennom grinda. Jeg grøsser litt. Kaldt. Glatt er det også. Bussen er presis. Jeg sitter i bilen og ser tenåringen gå på, så kjører bussen videre. Jeg sukker litt, setter bilen i gir og kjører hjem.

Der skifter jeg klær. Nå skal hestene slippes ut og fores. Jeg mumler “god morgen” i det jeg går inn stalldøra. Jeg har ikke krefter til å sprudle. De kikker på meg, noe forundret over hvor tidlig jeg er på’n. Jeg smetter inn på låven, henter et fange høy og bærer det ut. De får alltid frokost ute. Den hvite snapper en munnfull i det jeg passerer. Han virker irriterende morgenfrisk. Jeg får dem ut, og så rusler jeg inn. Jeg koker kakao, for begge ungene skal ha skidag i dag. Mannen min er opp og i ferd med å smøre ski. Jeg får helt kakaoen på termos, deretter forlater jeg familien. Ungene er så vidt stått opp.

Klokka er kvart på sju da jeg setter meg inn i bilen. Bussen skal gå ti over sju. Jeg kjører rolig og forsiktig til skolen, parkerer bilen og setter meg inn på bussen. Bussjåføren er blid og hilser: “God morgen!” Jeg kjemper fram et smil, og svarer “hei hei” eller noe slikt. Det er ikke en god morgen. Det er en altfor tidlig morgen, og jeg er stuptrøtt. Nå skal vi på kurs, og det er sommertid.

Familiens yngste har laget kort til Bestefar, som har bursdag snart.

Jeg har laget et kort i blå og grønne toner med blågrønn moskus på.

Sykurset er over. Det var skikkelig gøy, og jeg rakk akkurat å sy denne fleecekjolen. Jeg ble mye mer fornøyd med denne enn den forrige. Fikk til og med kompliment fra sjefen da jeg hadde den på jobb.

Jeg har strikket litt også. På vei til bowlingen i går strikket jeg i bilen, og resultatet ble denne kule halsen. Det er en utrolig enkel modell, strikket på tykke pinner med tykt garn. Jeg måtte tenke litt da jeg skulle sy den sammen, men det hadde jeg bare godt av.