Livet på Skogen

Elleveåringen er bedt i bursdag. Vår vane tro, vi bor jo tross alt på Bygda med lange avstander, har vi avtalt samkjøring. Så en annen mor (enn meg) dukker opp på vår gårdsplass for å hente. Bursdagen skal slutte klokka ni om kvelden, og det er jeg osm skal hente. Jeg, som i jeg eller min mann. Vi skal hente vår egen elleveåring og tre andre.

Jeg sitter på kjøkkenet og strikker mens mannen er ute og jobber. Tv’en står på – Discovery Channel, en hemmelig last hos meg – og jeg strikker med strukturmønster i hvitt garn. Familiens yngste sitter sammen med meg og vi snakker hyggelig sammen. men pluselig ser jeg på klokka: Kvart over! Og jeg skulle hente ungene presis klokka ni. Nå er den kvart over og jeg har ikke startet ennå og det er 20-25 minutter å kjøre og det er mørkt og jeg må på do og jeg er midt i en omgang med vanskelig mønster.

Jeg slipper strikketøyet som om jeg hadde brent meg og fyker opp. Jeg kaster meg inn på do – må man, så må man – og roper til familiens yngste at far er like om hjørnet og klarer du deg selv i ti minutter eller vil du være med å hente? Han vil være igjen takk, og jeg fyker ut i gangen, kaster på meg ullgenser (for det er kaldt ute og i dag snødde det) og softshelljakke. Ermene på genseren havner langt opp over albuene, og så finner jeg ikke joggeskoene, de svarte som alltid står entreen men nå står de ikke der. En eller annen dust har slengt dem inn i skapet, feil skap attpåtil, og når jeg finner dem har det gått enda ett verdifullt minutt og klokka er nå tjue over eller nærmere tjuefem over.

Så jeg griper mobil og lommebok og bilnøkler og løper mens jeg roper “Hadet!” til familiens yngste og kaster meg inn i bilen og får startet bilen. I det jeg skal sette bilen i revers kobler hjernen seg inn. Det gjør den heldigvis av og til.

Bilen min er et elektronisk og tekonlogisk vidunder, og i displayet lyser – blant annet – klokka. 20.24, står det. TJUE tjuefire? Hallo? Men… Jeg slår av motoren og sjekker med armbåndsuret. Jo da, bilen hadde rett den. Og jeg tok feil. Jeg lusker inn igjen.

“Hallo,” sier jeg prøvende da jeg kommer inn i gangen. Familiens yngste kommer litt forbauset.
“Er du alt ferdig med å hente? Det gikk jammen raskt.”
“Nei,” sier jeg. “Jeg så feil på klokka.”

Vi er gode på å snakke om været, vi nordmenn. Verdensmestre i vær. I hvert fall i å snakke om vær. Jeg har funnet ut hvorfor. Det er fordi vi har så mye av det. Og fordi det er så demokratisk, det er likt for alle. Regner det på meg så regner det på sjefen min også. Og så kan vi overhodet ikke gjøre noe med det. Maktesløsheten er total. Ingen har noe innflytelse over været.

Sola skinner når sola skinner. Regner det så regner det. Om vinteren snør det. Eller det er sprengkaldt. Solskinn eller skydekke. Himmelen er lik for oss alle, i hvert fall de av oss som befinner seg på omtrent samme sted geografisk. Og ingen kan forandre på det.

Da jeg var liten trodde jeg at det var Værmannen på NRK som bestemte hva slags vær det skulle bli. (Værmannen var selvsagt meteorologen.) Han sto der med en firkantet kladd av et snurrekart. På det ene kartet var Norge, delt i to omtrent på midten. På kartet var det masse spennende, rare symboler som betydde Lavtrykk og Høytrykk og vindretninger og -styrke og slikt. Disse hang fast som ved magi, og Værmannen flyttet på dem rundt på kartet.

Hvis kartet hadde ligget på et bord hadde jeg forstått hvordan symbolene kunne henge der, men det gjorde ikke det. Det var et stående kart.

Antagelig var symbolene magnetiske, men det forsto ikke jeg da.

En annen ting som fascinerte meg, var hvorfor Værmannen ikke bare kunne bestemme at vi skulle ha Det Riktige Været. Noen ganger klaget de voksne. Det var for kaldt, eller for varmt. For tørt. For mye regn. Eller for mye snø. Eller for lite snø. Og Værmannen gjorde ikke noe med det. Det var egentlig ganske dårlig gjort.

Og så det faktum at ofte ble ikke været slik han hadde bestemt. Det var jo det rareste av alt. Der sto han, i stua vår om kvelden og sa at i morgen ble det sol og pent vær. Og når morgendagen opprant så høljet det ned.

Jeg vet ikke hvordan statistikken på værmeldingene er nå. Hvor ofte de treffer, og hvor ofte de bomer, mener jeg. Men jeg lærte på ungdomsskolen at de – den gangen – traff med omtrent en tredjedel av værmeldingene sine. og jeg husker at klassen fant ut at hvis de rett og slett hadde forandret værmeldingene kunne treffprosenten økt betydelig.

De kunne jo for eksempel si: “I morgen blir det vær på Østlandet. Vi vet ikke helt om det blir sol eller regn, men det blir det. Eller kanskje overskyet. Kanskje ikke. Vi tror ikke det kommer til å snø, det er jo tross alt bare slutten av september, men sikker kan man aldri være.”

Eller kanskje ikke lekser. I dag kom 8-åringen og spurte meg om kvadratrøtter. Ja, dere leste riktig. KVADRATRØTTER.

Jeg fant fram melkekorkene og han et ark papir. Nå ligger han på magen på gulvet og regner ut kvadratrøtter så det står etter.

For vanskelig? Nei, dette er ikke vanskelig i det hele tatt. Tilhører du dem som aldri har lært trikset? Her er det:

Du trenger noe å telle på. Jeg har samlet opp masse melkekorker, men knapper eller andre ting funker like bra. Men alle brikkene må være like store, det er et viktig poeng her.

Ta opp for eksempel 9 brikker. 9 er et kvadrattall. Så legger du brikkene i, nettopp, et kvadrat. Deretter kan du telle (eller se med ett blikk) hvor mange brikker det er i den ene siden av kvadratet. Dette er kvadratroten.

“4 er det første kvadrattallet!” ropte sønnen min. “Og kvadratroten er 2!”
Han fortsatte helt til 64. Da ble det litt mange korker å holde styr på. Kvadratroten av 64 er 8, fant han forresten ut.

Mine barn går ikke på leksehjelp. Ikke fordi jeg er prinsipielt imot, men fordi jeg faktisk LIKER å følge dem opp med lekser. Jeg synes det er hyggelig å sitte ved kjøkkenbordet og se litt i bøkene deres. Jeg synes det er spennende å lese ukeplanene og finne ut hva de skal gjøre når. Jeg liker å høre på leseleksene deres og oppleve at de går fra stotrende lydering og nybegynner-lesing, til stadig bedre flyt og innlevelse. Jeg opplever at leksene gir meg en anledning til å følge med på skolearbeidet deres.

Det er en side til ved saken. Jeg har et barn i videregående skole, et i mellomtrinnet og et på småtrinnet. Jeg har altså vært gjennom ganske mange lekser i min tid som mor. Jeg har aldri opplevd å stå fast på leksene i barneskolen. Imidlertid hendte det at jeg slet med matematikken da tenåringen gikk i 10. klasse.

Jeg har valgt å la mine barn gjøre lekser hjemme. Jeg håper og ber om at det ikke innføres obligatorisk leksehjelp før mine er så store at de ikke berøres av det. De tilbringer stadig mer tid på skolen, og jeg er ikke helt fan av tanken på at alt skal institusjonaliseres. Vi må ikke gå i den fella og tro at alt blir bedre jo mindre fritid ungene får.

Det er søndag, og jeg foreslår å ta en søndagstur. “Da må vi dra med en gang vi har spist frokost,” sier mannen, “for det er spådd regn i ettermiddag.”

Ja vel ja. Regn i ettermiddag. Nå har jeg riktignok ikke ført noen vær-dagbok i sommer, eller sjekket noen statistikk, men jeg vil påstå at jeg ikke kan huske sist vi hadde et helt døgn uten regn. Det har ikke bøttet ned i massevis hver dag, det har jo ikke det, men det har regnet i det minste litt hver dag i hele sommer. (Bortsett fra den uka vi var i Bergen, der var det oppholdsvær og varmt og deilig.)

Og ganske riktig. Klokka er litt over sju om kvelden nå, og det regner. Det regna faktisk ganske mye ei stund. og ute er det vått. Grunnvannspeilet er i høyde med bakkenivå, enkelte steder er bakken helt myk som ei gummimatte på grunn av alt vannet. Og i grøftene renner det. Bekker og elver er større enn jeg noen gang kan huske å ha sett dem.

Hver eneste høst får vi beskjed om at strømprisen må bli høyere for vannmagasinene er tappet ned og det er så lite vann. Nå er det i hvert fall nok vann, men strømprisen kan ikke bli lav likevel – fordi markedet er globalt.

I tillegg er det jo blodig urettferdig dette med regn. Her er det nok en gang sendt ut flomvarsel. På Afrikas horn dør folk av sult – forårsaket av langvarig tørke. Hva med å dele litt på vannet? Kunne det ikke hølje ned litt der i stedet? De trenger det – de hadde blitt glade. Vi har nok vann og ville blitt glade over å slippe litt av det nå.

I morgen er det spådd 30 mm regn, sa mannen min. Jeg skal ha inspeksjon. Det går greit det. Jeg tar med regntøy og støvler. Jeg er vanntett og krympefri. Men jeg er drittlei! Jeg vil at det skal tørke opp litt nå. Jeg vil kunne gå runden min i skogen uten støvler, bare med joggesko. Jeg vil kunne gå uten at bakken gynger og gir etter under meg, mens det surkler av alt for mye vann. Jeg vil kunne gå uten å måtte lure på om jeg rekker helt rundt før det begynner å regne, i stedet for å lure på _om_ det begynner å regne.

Jeg føler at alt er vått. Plenen skulle vært klippet for lengst, men gresset er kliss vått og det lar seg ikke gjøre.

Det er lørdag, og akkurat denne lørdagen er det bursdagen min. Så jeg tenker at det er dagen da jeg kan gjøre det jeg har lyst til, og det jeg har lyst til er å ta meg en ridetur. Og mannen blir også med, og det er hyggelig. Og faktisk, stikk i strid med alt denne sommeren, så får vi også oppholdsvær.

Når vi kommer hjem, er familiens yngste sulten. Så jeg åpner kjøleskapet for å ta fram smøret og der inne flyter det – bokstavelig talt. Det renner og drypper en brun væske. Synderen er lett å finne: En pepsiflaske som ligger på nest øverste hylle.

I mitt kjøleskap er det ikke plass til at brusflaskene kan stå i døra. Derimot er den nest øverste hylla designet for at brusflaskene kan ligge der. Det viser seg jo nå at dette ikke er en god løsning.

Pepsien var kjøpt til elleveåringen og vennen som er på besøk, så jeg skylder på dem: Når dere forsyner dere med pepsi og legger inn flaska i kjøleskapet etterpå så må dere da skru på korken etter dere! Men ungene bedyrer at de har nå slett ikke drukket pepsi, overhodet ikke. Stilt overfor to sett uskyldige bambiøyne kapitulerer jeg. Greit nok, jeg velger å tro dem. Men rart er det nå lell.

Knurrende drar jeg ut matvarer i diverse emballasje. Alt er vått og seigt. Den skyldige pepsiflaska setter jeg på kjøkkenbenken. I stående stilling. Mannen fyller oppvaskkummen og begynner å vaske bokser og hyller fra kjøleskapet. Jeg henter bøtte, vaskevann og klut og vasker inni kjøleskapet. Det drypper og er seigt, men jeg gir meg ikke. Når kjøleskapet er rent inni skifter jeg vann og tar fram mopp og gulvklut. For det har jo selvsagt kommet masse på gulvet også. Jeg vakser kjøkkengulvet to ganger. og så oppdager jeg det:

Det renner pepsi ned fra kjøkkenbenken. Utbruddet mitt får mannen, som hadde gått med søpla, til å komme løpende tilbake.

Se her, sier jeg fortørnet. Denne flaska renner når den står! Jeg setter flaska i oppvaskkummen og begynner å vaske kjøkkenbenken. Og så nedover langs fronten av oppvaskmaskina. Og så kjøkkengulvet en gang til.

I mellomtida har mannen snudd og vendt på flaska og oppdaget problemet. Flaska har en 3 cm lang sprekk i bunnen. Kjipt.

Her har jeg laget et spesielt kort. Det heter tri-shutter card på engelsk, aner ikke hva jeg skal kalle det på norsk. Det ene bildet viser kortet lukket, og det andre viser det helt åpent.

Her har jeg laget et litt vinterlig kort som jeg tenkte kunne passe til en gutt, en gang.