Livet på Skogen

Uttrykket er noe misvisende, da det får meg til å tenke på turer i skog og mark, men det var ikke det jeg gjorde i dag. Derimot la jeg ut på en times biltur for å hente tilbake min induksjon koketopp. Den ble så rar uka før påske, da virket plutselig bare to av de fire platene. De to til høyre. De til venstre var døde. Min mann ringte Ikea, og jeg digger virkelig Ikea. Rask reaksjon førte til at vi fikk levert koketoppen allerede dagen etter, tirsdag.

Mannen som skulle reparere koketoppen ringte til mannen min og sa at han trodde dessverre ikke han kunne fikse koketoppen før etter påske, på grunn av, ja, nettopp, påsken. Og vi kunne ikke få den tilbake og bruke den så lenge heller, for det var en livsfarlig jordingsfeil. Tror jeg det var han sa.

Vel. I to uker nå, to lange uker! har vi klart oss med en gammel hybelkoketopp med to plater. Sånne tjukke, gammeldagse dere vet. Sånne som tar en evighet å varme opp og like lenge å kjøle ned igjen etterpå. Litt av en overgang fra induksjon. Dessuten tok den opp bortimot all plass på kjøkkenbenken, ved siden av hullet der koketoppen skulle ha stått. Og ettersom vi ikke fikk plassert den rett under kjøkkenvifta, så virket ikke vifta optimalt, og dermed har vi hatt en del runder med brannalarm disse to ukene.

Men nå! I dag, etter jobb, tok jeg med meg et par tenåringsjenter (den ene er datteren min, den andre datterens venninne, jeg er ingen kidnapper heller, men jeg er glad i selskap på lange turer) og reiste for å hente koketoppen for nå er den ferdig.

O glede! Jeg troppet opp på Byggmakker, stilte meg pent i kø og da det var min tur sa en hyggelig ekspeditør: Kan jeg hjelpe deg?

Ja, sa jeg. Jeg skulle hente en koketopp som er lagt inn her. Induksjon.

Jeg oppga navnet til mannen min, og ekspeditøren hentet koketoppen. Jeg bar den ut i bilen og kjørte den hjem.

I hvert fall nesten. Vi la inn litt shopping og et kafebesøk mellom “bar den ut i bilen” og “kjørte den hjem”, men det er irrelevant.

Nå kan jeg lage god mat med fire kokeplater igjen!

…og et barn som kan lære deg å bruke den. Fritt etter min bror, han sa noe liknende da min dengang 8 år gamle sønn utforsket hans Kindle lesebrett og fant ut av en del funksjoner som min bror ikke visste om.

Jeg har en Windowstelefon. Jeg har hatt den i omtrent et halvt år nå, og jeg er meget fornøyd med den. Men jeg har ikke klart å utforske alle mulighetene den har. Det trenger jeg jo heller ikke, jeg har barn.

En onsdag var vi på vei hjem fra jobb og skole, sønnen min på ni og et halvt år og jeg. Han satt i bilen og snakket med meg.

“Vi må innom butikken,” sa jeg. “Gidder du å ringe storesøster og høre om det ligger en handleliste hjemme?” Jeg ga ham telefonen. Han ringte. Jeg hørte at han sa “Ja,” “ok” og “greit”. Da han hadde lagt på, sa han:

“Jeg tror det er best å skrive opp dette.”

“Ja,” sa jeg. “Det er sikkert lurt, men jeg har ikke noen notatfunksjon på telefonen. Jeg har ikke funnet et eneste sted å skrive opp ting.”

Det var sant. Dette har vært det eneste minuset med telefonen. Ikke at det er så ofte jeg har bruk for det, men av og til kunne dette ha vært kjekt. Sønnen min svarte ikke på dette. I stedet fiklet han med telefonen, trykket på skjermen og gikk inn i menyer. Etter omtrent 30 sekunder sa han:

“Se her mor. Du går inn her, i denne undermenyen. Og så åpner du Office. Og der har du Word. Jeg skrev det opp her og lagret det.”

Takk, min sønn. På 30 sekunder fant du det jeg ikke har funnet på et halvt år…

Da er jeg ferdig med Space Invadersgenseren jeg har strikket til eldstejenta mi. Ble nokså fornøyd med denne :-).

Så er det tid for håndballkamp igjen. Det er vi som skal kjøre,blant andre. Greia er at her i bygda har vi ikke håndballhaller, så alle kamper foregår andre steder. Sånn 7 mil unna eller noe. Og kjøringen går på omgang blant foreldrene, og det synes jeg er kjekt.

Nå er det vår tur igjen.

Det er noe eget med å sitte i en håndballhaller og se på ni-åringer spille. Håndballhaller er ikke varme, koselige steder med gode seter. Det er store haller med ekko og trebenker. Og temperaturen er som i andre gymsaler. Heller kjølig.

Derfor har jeg utstyrslista klar:

Sitteunderlag. Det er godt å sitte på, det gir litt varme i baken og det gjør den harde benken litt mykere. Vel, det siste der er helt marginalt, men alle monner drar.

Ullundertøy. Jeg er frossen av meg, så jeg trenger all den varme jeg kan få. I samme kategorien hører ullgenser og ullsokker. Det er godt og varmt, vel varmt blir det ikke uansett i en handballhall, men dette hjelper på.

Termos med te, alternativt kakao. Dette hjelper deg også med å holde varmen, og det er noe å holde rundt med iskalde fingre dersom du trenger det. Det ser litt pussig ut med votter, selv om det noen ganger kan trenges.

Strikketøy. Jeg liker å strikke, og det er noen ganger lang ventetid mellom mitt barns kamper. Da har du noe å holde på med, så tiden går litt fortere. Dessuten får du gjort noe nyttig og laget fine ting. Jeg har et par votter som jeg har strikket i håndballhallen på Tynset. De er stripete i hvitt og blått, og de er gode og varme.

Litt penger. Det er ofte kioskdrift på slike steder, kioskene drives av frivillige fra idrettslaget som arrangerer kampene, og de har sjelden kortautomat. Skal du kjøpe deg noe, må du ha kontanter. De selger som regel vafler, kaffe, brus og noen ganger litt frukt. Og så sjokolade selvsagt. Kvikk Lunsj er en gjenganger.

Dessuten må du regne med å betale inngangspenger for å komme inn og være publikum. Ja, faktisk. Det er sjelden dyrt, gjerne 20-30 kroner eller noe slikt. Men folkene i inngangen har heller ikke kortautomat. Så husk kontanter. Vil du ha mer solid mat enn vafler og kvikklunsj bør du smøre niste. Noen steder selger de pølser, men ikke overalt.

Har du husket alt dette, er du godt forberedt til å være håndballmor. Ta med deg en bag, sekk eller stor veske og kos deg. Og husk, det er lov å juble litt for det andre laget også, selv om du ikke kjenner de ungene som spill der.

Det er onsdag og jeg skal ha gym. Denne uken skal vi ha ROTASJONER. Jepp, rotasjoner. Som i snurre rundt og spinne og bli skikkelig svimle.

Først varmer vi opp. Det går greit. Stiv heks, heter leken. Elevene løper og blir varme og svette. Deretter hjelper de meg med å dra fram utstyret vi trenger. Noen grønne matter. En oransje, halv sylinder av skumgummi eller noe slikt. Vi kaller den bare “den oransje dingse”, fordi ingen av oss vet hva dette egentlig er. Men nyttig til så mangt, det er den. Tjukkasen og satsbrettet.

Løypa er klar, elevene stiller seg opp og er klare til demonstrasjon. Jeg skal demonstrere. For jeg er gymlærer’n.

Først: Den oransje dingsen som står ved kanten av en grønn matte. “Legg dere på magen på denn, skli ned og så stuper dere kråke. Det blir veldig lett,” sier jeg og demonstrerer. Og visst er det lett! Jeg får så god fart at jeg nesten – men bare nesten – triller opp på føttene i stående stilling igjen. Jeg stabler meg opp og kommer meg videre. To grønne matter som ligger etter hverandre i lengderetningen.

“Legg dere ned, armene over hodet og strake ben. Vi skal rulle tømmerstokk,” sier jeg, legger meg ned og demonstrerer. Det blir noen runder bortover før jeg kommer til enden av mattene. Og det blir vanskelig å reise seg opp etterpå, for jeg kjenner det godt i hodet.

Så er det siste post i løypa. Den morsomste. “Ta løpefart, sats og snurr rundt,” sier jeg. “Stup kråke eller slå stiften.” Jeg vet at mange vil slå salto, men jeg legger ikke lista så høyt. Jeg tar løpefart, setter hendene i matta, satser og vipper meg rundt. Det er gøy. Dette er faktisk veldig gøy! Prøv, hvis dere ikke tror meg.

Og etterpå greier jeg ikke å reise meg. Jeg er så svimmel og susete i hodet at jeg må sitte der på kanten av tjukkasen og finne på noe mer å si til elevene før hodet stabiliserer seg såpass at jeg greier å stå og holde balansen samtidig.

Det er gymlærer’n sin, det!

Godt nyttår.

Overskriften sikter til denne kronikken i Aftenposten:

http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/Kardemomme-by-skader-barna-7086101.html

Hvor en svensk dame (!) hudfletter Torbjørn Egner generelt og teaterforestillingen som er basert på hans bok “Folk og røvere i Kardemomme by” spesielt. Hun mener det er uttrykk for høyreekstremisme og at det er noe bortimot hjernevasking av barn.

Mange vet at jeg ikke er overbegeistret for Egner selv. Det er basert på flere ting, men aldri har det falt meg inn å tenke at han var høyreekstrem og innpodet farlige, politiske holdninger i barn. Sitat fra kronikken:

“Så begynner forestillingen, og hva får vi se? En by i pastellfarger der alle er glade, med blanke fjes og eplekinn. De reiser med trikken og planlegger en fest – alt til ljomende marsjmusikk. Vi får vite at politiet er for snilt og at den rådende filosofien er: “Du skal ikke plage andre, du skal være grei og snill, og forøvrig kan man gjøre hva man vil.” Mantraet repeteres i det uendelige, og det forekommer meg skremmende likt den høyreekstreme retorikken. (I Sverige sier man “ta vare på deg selv og gi blaffen i andre”.)”

Egner ønsket å skrive fortellinger fra barn, og gi dem en hyggelig verden med overkommelige konflikter (det må være minst en konflikt i en fortelling, sånn er det bare), enkel moral og en lykkelig slutt. Pastellfarger er da slett ikke så galt, er det vel? For øvrig er det vel neppe Egner som har malt kulissene, da han døde i 1990.

Ellers må jeg korrigere Jupither: Det er slett ingen allmenn enighet i Kardemomme by at politiet er for snilt, det er vel bare tante Sofie som mener det. Og hun er strengere enn de fleste.

Jeg siterer igjen fra kronikken:

“Og verre blir det. Når røverne har sett seg lei på sitt rotete hjem og klager over at de ikke får ordentlig mat, finner de ut at de trenger en kvinne i huset. Og når de innser at ingen vil melde seg frivillig, kommer de på at det beste vil være å “røve et damemenneske”. Man trenger altså en kvinne til å lage mat og gjøre rent. Lykkes man ikke med å få tak i noen – for eksempel ved hjelp av sjarm – er det bare å ty til kidnapping.”

Og det var vel strengt tatt ingen god ide, var det vel, å kidnappe tante Sofie? Så vidt jeg husker, og jeg har lest denne boka omtrent 50 ganger, greide tante Sofie å snu opp-ned på røvernes hus og få sving på dem temmelig fort. Så effektiv var hun at de måtte kidnappe henne tilbake, fordi hun slet dem helt ut. Hun vasket ikke så mye som en genser for dem. Hun tvang dem til å rydde, vaske, bære vann og ved selv.

Hele historien slutter med at røverne havner i fengsel, men de slipper ut under en brann. Der gjør de en samfunnsinnsats ved å redde dyrene til Tobias ut fra tårnet, som står i flammer, og med det blir de rehabilitert og akseptert som en del av samfunnet. Alle får seg respektable jobber. En av dem blir til og med gift.

Happy ending? Ja, absolutt. Tar barn skade av det? Jeg kan ikke helt forstå hvorfor. Er ikke dette drømmesituasjonen for et samfunn? At de kriminelle etter et fengselsopphold kan gå ut i verden, bli en del av samfunnet og få del i både rettigheter og plikter. I stedet for å fortsette sin kriminelle løpebane.

Ja visst er det enkelt. Men er det høyreekstremt? Det kan jeg ikke forstå. Litt gammeldags, og i mine øyne kjedelig, men skadelig for barn? Neppe. Jeg har lest de aller fleste bøkene til Egner høyt for mine barn. Og for svært mange av klassene mine. “Folk og røvere i Kardemomme by” har, så vidt jeg vet, ikke ført noen av dem ut på skråplanet. Eller ført til at de har havnet i høyreekstreme miljøer.

Da er det verre med historien om “Karius og Baktus” – der sympatien for de to tanntrollene fort kan føre til tannpussenekt i heimen.

I går ble alle delene av pepperkakehuset ferdig stekt. På kvelden pyntet vi det. De to barna og jeg rigget oss til på kjøkkenet. Jeg helte en pose nonstop i en liten bolle, og en pose bridgeblanding i en annen skål. Så blandet jeg melis. En skål med hvit, en med rød. Jeg var innstilt på blå, men ungene insisterte på rød. Det var mer spøkelsesaktig, mente de. Skumlere, som blod. For dette skulle bli et hjemsøkte herskapshus. Av pepperkakedeig.

Vi satte i gang. De var veldig lite utholdende. Tidligere år har det vært kamp om dette, og mor har måttet telle deler og sørget for at alle har fått pynte nøyaktig like mange deler hver. Sånn var det ikke i år. Det har kanskje sammenheng med at vi hadde utrolig mange deler å pynte. Kan være det. Det endte nå med at jeg ble sittende der alene. Og pynte med rød melis og nonstop og bridgeblanding. Etterpå flyttet jeg delene forsiktig over på spisebordet for at melisen skulle stivne, noe som tar sånn ca 20 timer. Men etter å ha gått tredve turer fra kjøkkenet til spisestua ble jeg lei og begynte å ta snarveier. Bære flere deler på en gang. Det er en dårlig ide, hvis du skulle lure på det.

Det brakk av et hjørne av bakveggen. Det går aldri bra, når man er lei og prøver å effektivisere ting litt. Da skjer det noe. Aldri noe bra. Nå brakk det altså av en bit. Den var ikke så stor, heldigvis.

I dag skulle det store skje. Monteringen. Delene var selvsagt litt skjeve og skakke. Mannen min påpekte sånn i forbifarten i går at jeg visste vel hvor viktig det var at alle delene ble skåret ut av nøyaktig like tykke leiver med deig? Han er ingeniør. Det er ikke jeg. Jeg visste det ikke, og det var for sent, og dessuten hadde jeg ikke greid å få det til om noen så hadde tilbudt meg en million kroner for å kjevle alle deigleivene nøyaktig like tykke. Vi snakker millimetre her, altså. Men det var viktig, i følge ingeniøren. Ellers vil det bli skjevt.

Ja, jeg fant fram arket med monteringsanvisningene. Det besto av to tegninger som illustrerte hvordan delene skulle monteres, og en trinn-for-trinn-forklaring, riktignok på engelsk, som jeg tenkte at selv mor kunne fikse.

Og det gjorde jeg. Det var et kritisk øyeblikk da jeg skulle montere taket. Jeg vet ikke hva sånne tak heter, det er flatt på toppen og med skrånende sider på alle fire kanter. Jeg kaller det legoklosstak, men jeg er som nevnt ikke bygningsingeniør. Den firkanten på toppen som skulle bli flatt tak, den passet så akkurat at jeg var redd den ville falle ned i hullet mellom de skrå sidene. Så jeg tok pepperkakedeigboksen og satte inni taket, oppned. Høyden passet perfekt, og den lå trygt mens limet størknet. Limpistollim størkner veldig raskt, det er en stor fordel når man bygger pepperkakehus.

Jeg følte meg flink og kreativ. Jeg limte og limte. Det gikk med to hele limstenger, i tillegg til den som satt i limpistolen fra før og den var over halv. Delene var jo litt skakke og skjeve, men de passet sånn noenlunde sammen og jeg satt og kjente julestemningen presse på.

Det siste jeg monterte var verandaene. De skulle støttes opp av søyler, og i instruksjonen sto det at søylene var “pretzel rods”. Det fant jeg ikke på min lille nærbutikk. Kan hende det hadde hjulpet om jeg visste hva det var. Men jeg kjøpte gullvafler. Dama i kassa stirret på meg da jeg stilte henne følgende spørsmål:

“Du, tror du jeg kan lime sammen disse to og to i høyden, med limpistol, og bruke dem som søyler?” Det lett glassaktige blikket hennes sa meg at jeg burde forklare litt bedre, kanskje. “Det er til pepperkakehuset mitt, jeg må ha noe slags søyler og jeg finner egentlig ikke noe særlig mye søyleformet kjeks her…”

Hun får mange poeng for å bevare maska i møte med rare kunder. Og merkelige spørsmål. Og hun svarte meg helt alvorlig (selv om hun kanskje lo godt på pauserommet etterpå):

“Jeg vet ikke jeg. Det er jo dette fyllet da… Men hvis det skal stå framme, så tørker det kanskje bare ut…”

“Jeg prøver,” avgjorde jeg. Jeg kom ikke på noe bedre.

I dag limte jeg sammen to og to kjeks på høykant, og brukte dem som søyler for å støtte opp verandaene. Det fungerte helt utmerket. Den minste verandaen var i to etasjer, og med skråtak. Da klippet jeg av to av kjeksene, sånn at de forreste søylene ble litt kortere enn de innerste. Det går helt fint å klippe av gullvafler og lime dem fast med limpistol.

Nå står huset på et brett oppe på en hylle på stua. Der skal det stå. Lenge. Jeg er veldig stolt. Det er det største og fineste byggverk jeg noen gang har laget. Og jeg har greid å lage kreative løsninger på ting, synes jeg selv.

Det er advent, det går mot jul. I vår familie betyr det, blant annet, at vi må bake pepperkakehus. Når jeg skriver vi, mener jeg altså jeg. Pepperkakehus er mest mors jobb. Og mor er slett ingen bygningsingeniør, så som regel har vi (og jeg mener fortsatt jeg) valgt det aller enkleste peppekakehusmønsteret vi (les: jeg) kan finne.

Opp gjennom åra har jeg lært meg noen triks. Ett av dem er å kjevle ut deigen rett på bakepapiret, og så flytte det hele over på stekebrettet før jeg skjærer ut delene. Kjevler du ut på bordet er det stor sannsynlighet for at deigen vil sitte fast, og prøver du å flytte forsiktig på den går den lett i stykker. Greier du det likevel, er det stor sjanse, sånn ca 100 %, for at delene vil forskyve seg og bli skjeve. Og selv om det kanskje bare er litt, så du ikke ser det, så vil du merke det når huset skal monteres. Tro meg.

Et annet triks er å legge på mønsteret og renskjære delene med en gang de er ferdig stekt. Dette må skje kjapt, du har bare noen sekunder på deg før de stivner og blir harde. Og da kan du ikke skjære i dem, da ødelegger du dem. Dette fører til at du kun kan steke noe få deler om gangen. Tre er maks, har jeg funnet ut. Og du vil brenne deg på fingrene. Likevel er dette et triks som er verdt å ta med seg, for her kan du rette opp att feil fra forrige avsnitt. Dersom det glapp litt der. Dessuten vil delene flyte litt utover når du steker dem, så ujevnt blir det uansett.

Et tredje triks er å pynte før huset settes sammen. Da kan du praktisere millimeterrettferdighet i heimen, og sørge for at ungene får pynte nøyaktig like mange deler hver. Dessuten kan de lime fast pynten med melis, uten at det sklir av bratte tak fordi det bruker 20 timer på å stivne.

Det siste trikset gjelder montering av huset. Jeg sverger til limpistol. Jeg synes jeg ser deg nå, du skvetter i stolen og inni deg skriker du: LIMPISTOL! DU KAN IKKE MONTERE PEPPERKAKEHUS MED LIMPISTOL! DET SKAL JO SPISES! Eh, jo. Hos oss står pepperkakehuset framme til pynt i store deler av desember og langt ut i januar. Det blir mykt, støvete og gammelt og slik smaker det også. Det er ingen som vil spise det. Limpistol er helt greit, lettere enn brent sukker som er djevelens oppfinnelse og ødelegger stekepanner og fingre. Og raskere enn melis som bruker minst 20 timer på å stivne og imens må du sitte der og holde delene sammen.

Vel. Jeg følte meg etterhvert såpass utlært på dette med pepperkakehus at jeg fant ut at i år vil jeg prøve noe annet. Og så kom jeg over dette mønsteret på nett:

http://www.haunteddimensions.raykeim.com/index506.html

Fantastisk, ikke sant? Jeg lastet ned pdf’en, og skrev ut mønsteret. I går skulle vi begynne. Jeg satte meg ned for å klippe ut mønsteret før vi skulle gå i gang. Det tok sin tid gitt. 8 ark. En million deler. (Det var kanskje ikke riktig en million, men det føltes sånn.) Jeg satt i sofaen og så på tv. The Big Bang theory. To episoder. Det var for lite. Jeg klippet og klippet. En og en halv time brukte jeg. Og jeg er god til å klippe, altså.

Omsider var jeg ferdig. Jeg satte i gang med å kjevle. Jeg er ikke flink med kjevlet, og jeg synes ikke det er morsomt. Og pepperkakedeig må kjevles ganske tynn, to millimeter eller noe slikt, og den er hard. Jeg kjevlet og kjevlet. Svetten rant og jeg jobbet videre. Omsider var jeg ferdig. Jeg skar ut den første delen, bakveggen, og satte den i ovnen. Så var det å begynne på nytt med neste del. Etter to timer var jeg knapt halvveis. Jeg ga opp. Klokka var over ni om kvelden, og ungene hadde ikke fått kveldsmat. Jeg bestemte meg for at det var nok, nå.

Dagen etter hadde jeg fri. Først bakte jeg brød, så gikk jeg i gang med pepperkakehuset. Jeg hadde gjort unna de store delene i går kveld, så nå var det de små. Og nå var det at jeg gjorde noe temmelig paradoksalt, kanskje. Jeg stekte bare to og to deler på hver plate. Selv om de var så små at jeg fint kunne fått plass til ti. Dette har sammenheng med triks to, nemlig å renskjære delene med en gang de er stekt. Du rekker ikke ti deler. Jeg prøvde tre, på en plate, men det var bare så vidt jeg fikk det til. Derfor stekte jeg nå plate på plate med to og to bittesmå pepperkakehusdeler. Ikke spesielt energiøkonomisk, ikke tidsbesparende heller. Men pytt sann!

Nå er alle delene ferdig stekt, og i kveld skal vi pynte det. Fortsettelse på dette blogginnlegget følger når huset er montert. Det skjer antageligvis i morra… Jeg har limpistol med mange limstenger.