Livet på Skogen

En kjapp liten oppsummering av høydepunktene i jula 2013:

Anja kom hjem.

Julefrokost 1. dag. Denne gangen kom det mange!

Juletrefest 4. dag, etterfulgt av middag hos venner. De serverte den beste elggryta jeg noensinne har smakt! Nydelig! Bare så synd jeg ble mett, for jeg kunne gjerne ha spist mer.

Julaften med svigers. Og bildeframvisning fra Sør-Afrika-turen til Anja.

Oppdal 2.dag. Kjørte jentegjengen på kino og spiste på Peppes med mann og to barn.

Besøk av slektninger med barn som bare stakk innom (riktignok etter invitasjon fra Anja). Kjempehyggelig!

Nyttårsaften med familie, utendørs, med bål ved gapahuken.

Ryggen min ble veldig mye bedre!

Jeg synes 2013 har vært et bra år, med julen som et av høydepunktene. Ønsker dere alle et herlig 2014!

Jeg ytrer meg på nett. Jeg har en blogg og jeg bruker Facebook. I tillegg deltar jeg i noe så gammeldags som diskusjonsforum. Så joda, jeg skriver for offentligheten.

Jeg er lærer. Det faget som står mitt hjerte nærmest, det er norsk. Jeg jobber i småtrinnet så jeg underviser i alt som trengs, men norsk er liksom mitt fag. Og det hender jeg får vondt i rødblyantnervene.

Tilfeldige tastefeil er ikke så ille synes jeg. Alle har vel en gang skrevet “ikek” i stedet for “ikke”. Det er skjærer meg ikke i hjertet, for jeg skjønner at det ikke var meningen. Fingrene fløy litt for raskt over tastaturet.

Det jeg derimot har store problemer med, det er særskrivingsfeil. At folk deler sammensatte ord. Norsk er, som min norsklærer på videregående sa det, et bendelormsspråk. Vi setter ordene sammen for å lage nye ord. Det heter for eksempel “fotball”, ikke “fot ball”. Nå har jeg aldri sett noen dele akkurat det ordet, men svært mange andre ord deles. Og det selv om meningen da forandres. Vil du ha gode eksempler på dette, se Facebooksiden “Bilder i kampen mot særskriving”. Se for eksempel for deg forskjellen på “leie bil” og “leiebil”.

En annen ting jeg reagerer på, er folk som skriver konsekvent feil og sier: “Jeg kan det egentlig, men jeg gidder ikke bruke det her.” Nå pleier ikke jeg å påpeke folks skrivefeil uansett hvilken kategori det kommer i, men jeg har sett at andre har gjort det. Og dette lurer jeg veldig på: Hvis man kan å skrive det riktig, hvorfor velger man å skrive det feil da? Hvilken glede får man av det? Egentlig tror jeg ikke på dem som sier det slik. For hvis man virkelig kan det, da skriver man det riktig uten å tenke over det. Og når man konsekvent skriver det feil, da kan man det ikke. Ikke egentlig en gang.

Noen ganger leser jeg på et diskusjonforum. Enkelte innlegg har så dårlig rettskriving og grammatikk at jeg gir opp å forstå hva forfatteren mener. Som sagt, jeg gidder ikke å gå rundt å påpeke skrivefeil og dårlig norsk. Jeg velger å overse det. Det hender jo at noen tar opp temaer jeg egentlig synes er interessante, men jeg forstår ikke hva forfatteren mener og jeg velger derfor å hoppe over. Jeg lar være å svare. Kanskje ikke verdens undergang, det, men jeg tenker at dersom man skriver såpass bra norsk at folk skjønner hva man vil fram til, så får man flere svar og mer respons. Og er det ikke det folk prøver å oppnå, når de skriver på internett? Eller er selve skrivingen et mål i seg selv? Har man et så stort behov for å uttrykke seg at selve skrivingen blir et mål, ikke et middel?

Er det å få se teksten sin på nett nok? Skriver ikke folk for å kommunisere? For det er jo det som til syvende og sist er skrivingens hensikt, kommunikasjon. Og jeg lærte på skolen at kommunikasjon krever minst to parter: En sender, den som skriver, og en mottaker, den som leser. Men kanskje man glemmer mottakeren? Eller er mottakeren blitt uvesentlig?

I dag tenkte jeg å skrive litt om telefonen. Da jeg var barn (og ungdom) satt alle telefoner fast i en vegg. Vel, ikke selve telefonen kanskje, men alle telefoner hadde ledning og den måtte plugges i en spesiell kontakt. Dette var ikke vanlig strømkontakt, det var en spesiell telefonkontakt som koblet telefonapparatet til telefontrådene.

I min barndom fikk man ikke velge utseende på telefonen sin. Det var monopol på telefontjenester i Norge, Televerket hadde all makt og de distribuerte en type telefoner. Grå, med pipete ringetone og dreieskive med tall.

Vi hadde ikke telefon hjemme hos oss, men mine besteforeldre i nabohuset hadde telefon. Og de hadde en eldre modell. Den var svart, også med dreieskive, og en veldig ringende ringelyd. Det hørtes godt, når den ringte.

Alle telefoner måtte være koblet i for å fungere. Tok man ut kontakten, virket ikke telefonen. Mobiliteten var derfor begrenset til ledningens lengde, ca 1,5 meter. Hjemme hos en venninne av meg hadde de en grå telefon med kjempelang ledning. Min venninne kunne faktisk ta med seg telefonen inn i rommet ved siden av stua når hun snakket i telefonen. Jeg var dødsimponert. En flyttbar telefon!

Jeg var vel omtrent 17 år da vi fikk installert telefon hjemme hos oss. På den tiden hadde utviklingen gått enda et skritt videre, og man kunne nå få det som Televerket kalte TASTAFON. Alle tastafonene så like ut, men to ting var nye i forhold til de gamle grå telefonene med dreieskive: Telefonen hadde taster med tallene OG man kunne velge farge på telefonen. Helt selv! Kunden fikk velge farge på sin nye tastafon. Det var bortimot overveldende for oss å få sånn frihet.

Telefoner var ikke til for å holde kontakten med venner. Telefonen var til for de voksne, først og fremst. Ville vi treffe venner måtte vi ut og sykle, eller gå. Jeg syklet gjerne fem kilometer hjem til min bestevenninne, ringte på døra og spurte om hun var hjemme. Noen ganger svarte moren eller faren hennes nei, dessverre. Da sa jeg greit, ha det, og satte meg på sykkelen og syklet hjem.

I min barndom var det mange forord i telefonkatalogen. Det sto blant annet at telefonen ikke måtte brukes for lenge, man skulle gjøre beskjedene så korte som mulig. Skrev Televerket.

Jeg var vel omtrent 17 år da faren min fikk en fantastisk nyvinning fra sin arbeidsgiver: En mobiltelefon. En telefon som IKKE måtte kobles til telefontrådene via en ledning og en kontakt i veggen. Han kunne ta med telefonen i BILEN, kjøre rundt og ringe samtidig. Vi trodde det nesten ikke.

Nå var ikke dette en liten og nett Samsung, Iphone eller Nokia som min far kunne putte i lommen. Å nei, det var ei diger kasse i en veske av brunt lær. Med et telefonrør som var festet til telefonen med en krøllete ledning. Akkurat som på en ordentlig telefon. Tekstmeldinger, MMS, GPS, kamera og kalkulator var ikke et tema en gang. Med den telefonen kunne man ringe og bli ringt til. Punktum.

Man måtte for øvrig ha muskulaturen i orden for å kunne bære med seg den mobiltelefonen. Den veide vel omtrent femten kilo. Tror jeg, vor vi ungene fikk absolutt ikke lov å røre den. Fremdeles var ikke telefonen til for å holde kontakten med venner. Den var til for helt nødvendige beskjeder, helst så korte som overhodet mulig.

Min far fikk forresten den telefonen til odel og eie da han gikk av med pensjon. Den står hjemme hos foreldrene mine, og mine barn har fått se den. De var ikke spesielt imponert, de ristet litt på hodet og lo.

Nå for tiden er det omtrent ingen som har fasttelefon lenger. Selv barn under ti år har sin egen mobiltelefon, og det er ikke bare en telefon. Det er også kamera, musikkavspiller, GPS og kalkulator. Det er også en datamaskin så man kan surfe på nettet, være pålogget Facebook, Instagram og Twitter. Den kan automatisk fortelle alle i hele verden hvor du er.

Og det finnes vel ikke den tenåring som ville sykle fem kilometer og ringe på døra til bestevennen og spørre om hun er hjemme, for så å snu og sykle hjem med et smil dersom foreldrene hennes svarer nei.

Jeg er inne i en mimreperiode. Jeg begynte med å snakke om medieminner. Pompel og Pilt i forrige innlegg. Nå har jeg tenkt på noe annet, nemlig kommunikasjon.

Jeg er så gammel at jeg er eldre enn både Internett og mobiltelefoner. Når jeg sier det, pleier ungene på jobb å stirre på meg, med åpen munn. En og annen gang hører jeg at noen mumler et eller annet, vanligvis noe som minner om “Herregud!”

Men ja. Da jeg var barn og faktisk også ungdom, hadde vi ikke pc. Ingen hadde pc. Da min bror gikk på ungdomsskolen tok han DATA som valgfag. Da satt de med hver sin Tiki 100-maskin og programmerte Basic. Det har han sikkert hatt mye nytte av…

Jeg er to år eldre. Jeg fikk ikke tilbudet om det valgfaget en gang. Jeg tok MASKINSKRIVING. Jepp, maskinskriving. Vi satt med hver vår skrivemaskin og øvde oss på touch-metoden. Skrivemaskinene var elektriske, og det føltes veldig luksuriøst ut. Over tastaturet (heter det det?) festet vi en skjerm som dekket over alle bokstavene. Så hadde vi et stativ som vi satte opp bak skrivemaskinen, et slags staffeli nærmest, og der satte vi opp et ark med tekst. Poenget var nå å skrive av denne teksten, helst feilfritt, og uten å kikke på bokstavene.

Vi måtte plassere fingrene riktig, og for akkurat det fikk vi lov å se. Så skulle blikket festes på arket vi skrev av fra, og vi tastet og tastet. Til å begynne med var det enkle tekster av typen “asdf jklø”og så utvidet vi gradvis med flere bokstaver.

Jeg kom etter hvert opp i nokså respektable 126 anslag i minuttet. Det er jeg fortsatt stolt av, selv om det nå er 30 år siden. Jeg har faktisk også hatt bruk for det jeg lærte i disse valgfagtimene. Jeg bruker touch-metoden når jeg skriver på pc, og det går forholdsvis kjapt. Jeg jukser litt, jeg kikker ofte ned på tastaturet. Og fingrene mine er ikke like sterke som de en gang var.

Min far gikk på loftet og hentet ned den gamle reiseskrivemaskinen vi hadde hjemme. Den har et hardt lokk, en slags koffert, med håndtak. Den er blytung i forhold til størrelsen, og jeg har prøvd å skrive på den. Man må trykke utrolig hardt for å få noen bokstaver på papiret. Ikke bare må man trykke hardt nok, man må også trykke fort nok. For hvis bokstavene kommer for sakte inn mot papiret, blir de ikke synlige.

Jeg gikk på Staples og spurte etter fargebånd. Fyren i butikken, han var hyggelig nok han, stirret på meg. Lenge. Så spurte han om jeg kunne gjenta. Jeg gjentok. To ganger til. Han var vel omtrent 25 år. Han ba meg vente litt, så gikk han sin vei og kom tilbake en stund etter med hun jeg antar var butikkens eldste ansatte. Hun skjønte i hvert fall hva jeg spurte etter. Litt oppgitt var hun jo, over denne merkelige forespørselen. Hun så ut som om hun lurte veldig på hvorfor vi ikke bare kunne bruke en pc. Men hun viste meg en støvete hylle i en mørk krok.
“Alt vi har til skrivemaskiner er samlet her. Vi selger ikke så mye av det, skjønner du.”

Jeg fikk fargebånd jeg. Og barna mine syntes det var utrolig morsomt å skrive med denne gamle rariteten fra mors ungdom.

Da jeg studerte, skrev jeg faktisk oppgaver på denne. Ja, på skrivemaskin. Og hvis jeg skrev feil, måtte jeg skrive hele siden om igjen. Hadde jeg kommet langt nok ned på siden, hendte det at jeg jukset med korrekturlakk. Men det ble sjelden vellykket, fordi det var vanskelig å treffe linjen når man skulle skrive på riktig bokstav.

Så her sitter jeg, eldre enn pc’en.

Inspirert av et kurs jeg har vært på. Mine barn vokser opp i en helt annen mediehverdag enn jeg gjør. Og det er egentlig litt merkelig, for jeg er da ikke SÅ gammel og det er da ikke SÅ lenge siden jeg var et barn. Eller en ungdom. Men min mediehverdag vsr en helt annen en mine barns.

Da jeg var barn hadde vi en tv. En skikkelig tjukkas-tv. Den hadde hedersplass i stua, og rommet var møblert slik at alle, uansett hvor man satt, hadde god utsikt til den. Den var forresten svart-hvitt. Dersom det finnes noen yngre lesere av denne bloggen: Det at tv’en var svart-hvitt betyr at den ikke viste fargebilder. Alt var i gråtoner.

Programmene begynte kl 17.55 om ettermiddagen. Da var det nyheter. Fem minutter, før barne-tv. Barne-tv var gjerne noe veldig pedagogisk korrekte greier, med superhyggelige “tanter” som laget dorullnisser og forklarte forskjellen på firkantet og rund. Men så! En eller annen gang på 1970-tallet kom det noen og ville lage protest-barne-tv. De protesterte mot det pedagogisk korrekte og satset på surrealisme. Resultatet? Pompel og Pilt!

Pompel og Pilt var en mørk serie om de to reparatørene Pompel og Pilt. Egentlig skjer det ingen verdens ting i den serien, men den skremte vettet av meg. Sikkert derfor jeg har blitt sånn som jeg er. Og det føles som den fylte hele barndommen min, men egentlig var det vel omtrent fem episoder. På et kvarter hver.

Jeg har søkt opp,serien på YouTube. Sønnen min lo av meg. “Synes du det der er skummelt, mor?” Nei, jeg synes ikke det. Ikke nå lenger. Det er bare… rart. Men det VAR skummelt. Ufattelig skummelt. Selv om det var hånddukker. Og fremdeles kan jeg kjenne den lille kriblingen i magen når jeg tenker på dem…

Det er høst, og det betyr at kveldene blir mørkere. Jeg er litt mørkredd, så for meg er det skikkelig skummelt å gå tur med hunden nå. Om kvelden, altså. Ikke på dagtid, da er det jo lyst.

Men så har det seg sånn at jeg jobber. Jeg er på jobb når det er lyst, og da er jeg avskåret fra å gå tur. Derfor går vi tur om kveldene, bikkja og jeg. Med hodelykt og refleksvest. Hodelykta fant jeg forresten fram i går, og jeg skrudde den på for å sjekke at den virket. Og det gjorde den. Lyste helt fint. Inne.

Bikkja og jeg ruslet av gårde. Det var ikke veldig mørkt. Og hodelykta virket helt fint. Så ble det jo mørkere og mørkere. Sånn som det gjør på disse høstkveldene. Og hodelykta lyste stadig svakere etter som det ble mørkere.

Men det gikk ganske bra likevel. Jeg gikk der og prata med bikkja. Og hørtes sikkert litt sprø ut for de som eventuelt måtte høre meg. Og omsider var vi på vei hjem, opp den lange bakken. Det kom en bil bak meg.

Jeg brydde meg ikke noe større. Men så stoppet bilen. Like bak meg. Og der var jeg, alene på en mørk grusvei med en hund som egner seg langt bedre som kosebamse enn som blodtørstige vakthund og tilfeldig forsvarer. Jeg mener, hvis noen hadde overfalt meg, hadde bikkja sikkert logret og slikket vedkommende på hånda etterpå. Tusen tanker raste gjennom hodet mitt. (Det er blank løgn. Hodet mitt sluttet plutselig å virke, er sannheten.)

En stemme sa: Er dere ute og går tur. Vil dere sitte på opp bakken? Det var min mann…

Facebook pleier å spørre meg hva jeg tenker på. Det er slett ikke alltid at jeg gidder å svare. Jeg synes ikke Facebook og alle jeg kjenner har noe med tankene mine. Ikke alle tanker egner seg for offentligheten. Nå høres jo dette litt ille ut, men det er ikke nødvendigvis det. Jeg tenker ikke så stygge tanker, men noen ganger blir det jo litt på kanten. For eksempel når du skal slå inn en spiker og treffer tommelen i stedet.

Andre tanker er bare kjedelige. Jeg gidder ikke legge ut mine planer for middagen i dag, for eksempel. Jeg tar ikke bilde av råvarene, tilberedningen og det ferdige resultatet heller. Ikke fordi jeg blir provosert eller irritert på de som faktisk gjør det, men jeg tenker at det kan da umulig være særlig interessant for andre.

Nå sporer jeg helt av. Jeg hadde opprinnelig en plan for dette blogginnlegget. Jeg skulle innlede med at nå tenker jeg på noe som er pinlig. Jeg tilhører ikke de tandre sjeler som rødmer når hun kjøper feminine hygieneprodukter. (Jeg kan til og med skrive “tamponger” uten å rødme.) Toalettpapir plager meg heller ikke. Ikke potetgull og sjokolade heller, selv om jeg er noen kilo for tung.

Men å kjøpe øl, det er pinlig! Ingenting er så ille som å kjøpe øl på butikken. Jeg rødmer og gjemmer meg, og kjenner tærne krølle seg av skam i skoene. Nå hører det med til historien at jeg ikke liker øl, og ellers drikker veldig lite alkohol. Derfor er det uhyre sjelden at jeg kjøper øl. Men det hender min mann ber meg om å kjøpe med en flaske eller to, og det synes jeg er ille.

Sånn paradoksalt nok plager det meg slett ikke å gå på Polet og kjøpe vin, likør eller øl. Det er helt greit for meg. Jeg drikker som nevnt svært lite, så å troppe opp der en gang i året eller så gjør meg ingenting.

Det aller flaueste jeg har opplevd hendte for noen år siden. Jeg hadde komponert den perfekte julekalender til min far. En stor kurv med 24 flasker øl, med nummerlapper på. Det aller meste var lettøl og alkoholfritt øl, siden det jo tross alt er flest hverdager også i desember. Men da jeg handlet inn angret jeg på hele ideen. Det var så forferdelig pinlig! Og det gikk lenge før jeg turte å vise meg på Prix etterpå.

Mesta (eller hvem det måtte være som driver med dette) har fikset litt på hovedveien gjennom bygda. Og jeg ble slett ikke glad, utakknemlig som jeg er. Jeg var på vei hjem fra jobb, og jeg oppdaget at de hadde lagt en smal asfaltstripe på siden av veien. Sånn omtrent 50 meter lang.

Problemet var at stripen var så smal at de venstre hjulene på bilen havna utenfor stripen. Og dermed begynte bilen å styre selv, for hjulene fulgte akkurat kanten på asfaltstripa. Du har kanskje sett de skiltene de setter opp noen ganger når de reparerer vei? Langsgående asfaltkant, står det. Nå har de laget permanente, langsgående asfaltkanter på veien vår.

For litt over 20 år siden, da jeg kom til bygda, var dette en riksvei med gulstripe i midten. Noen år senere ble hele veien “utbedret”, og i den forbindelse gjort smalere(!) slik at den ikke lenger fikk ha gulstripe i midten.

Siden den gang har “utbedringer” og vedlikehold bestått av flekkvis lapping med asfalt. Så også denne gang. Og ikke glem at veien har blitt degradert fra riksvei til fylkesvei.

Og det er ikke bare ett sted. På min vei til jobb, litt over ei mil, er det mange små korte strekninger med ny asfalt. Et sted har de lagt asfalt på begge sider av veien, men tro nå ikke at de har lagt i hele veiens bredde. Hå nei, de har lagt en smal stripe på hver side av veien. Og i midten av veien er det omtrent en meters bredde de ikke har asfaltert.

Jeg kjører en helt vanlig Citroën. Den er ikke spesielt stor, men likevel er den for bred for denne “utbedringen” av veien vår. Skal jeg få plass til begge hjulparene innpå asfalten, må jeg ligge så langt til høyre at jeg kommer utenfor hvitstripen med de høyre hjulene. Og det er ikke noe særlig til veiskulder å gå på heller. De har vel satt igjen omtrent 20 cm.

Noen ganger lurer jeg på vitsen. Hva er poenget med vedlikehold som gjør ting verre? “Utbedringer” som slett ikke forbedrer noe?

Hva med ulykkesrisikoen når bilene blir vanskelige å styre på grunn av langsgående høydeforskjeller? Hva om jeg møter en diger bil, trailer, lastebil eller buss, der de har satt igjen en meters styrestripe i midten av veien?

Og a gjør de skarpe kantene på tvers med bilen min? Dekk og fjæring? Dunk! Dunk! Det smeller og ramler når jeg kjører opp på den nye asfalten, og ned igjen. I tillegg mister jeg styringen.

Tusen hjertelig takk. Eller ikke.