Livet på Skogen

Jeg bor på bygda. Ja, jeg vet at jeg gjentar det til det kjedsommelige, men sånn er det nå engang. Da jeg flyttet hit, på begynnelsen av 1990-tallet, var riksveien litt dårlig. Så Statens vegvesen skulle utbedre den. Det i seg selv er jo nesten utrolig, men på den tiden hendte det faktisk at de fikset opp en hel vei, og ikke bare delstrekninger eller lappet hull. Et eller annet sted på veien (hehe) ble det samtidig bestemt at veien skulle gjøres smalere. Den mistet gulstripa og de heltrukne hvite kantlinjene. Vi endte opp med en riksvei (som etter hvert ble fylkesvei)uten gulstripe og med stiplede kantlinjer.

Det kjører stadig mer tungtrafikk gjennom bygda vår. Sjåfører på vei nordover, spesielt de utenlandske, kjører etter GPS. Veien gjennom bygda vår er kortere enn å følge E6 hele veien. Dessverre havner de da samtidig i bratte bakker, både opp og ned, og på smale, dårlige veier. Som stadig blir dårligere, fordi de ikke er dimensjonert for tungtrafikken.

Jeg skulle ikke snakke om tungtrafikken. Jeg ville snakke om alle de andre. De som kjører personbil. Ikke de som bor her, de er kjent på veien og vet godt hvor de kan kjøre forbi. (Ikke minst hvor de ikke kan kjøre forbi.) Og nøyaktig hvor langt ut mot grøfta de kan og må legge seg for å gi møtende trafikk plass.

Turistene forstår ikke dette. Verken de som er på gjennomreise eller de som er på ferie her.

Jeg har begynt på jobb igjen. På vei hjem møtte jeg en og annen bil. Dette er helt normalt. To av dem lå omtrent midt i veien. Den ene gjorde ikke mine til å vike ut til siden. (Og når jeg lenger oppe skriver at veien vår er SMAL, da overdrev jeg ikke.) Bilen lå godt over en halvmeter fra grøftekanten, og det innebar at den var godt over på min side av veien.

Jeg blir redd av slikt. Jeg tenker på mine valgmuligheter. I dette tilfellet fant jeg ut at jeg hadde to: Enten kjøre i grøfta eller frontkollidere.

Folkens, når dere kjører på landevei, smal og svingete landevei. Legg dere ut til siden. La møtende trafikk få litt plass! Halve veien er passe.

Hva jeg gjorde?

Jeg valgte ingen av alternativene. Jeg bremset hardt, og i sakte fart krøp jeg sålangt ut på kanten som overhodet mulig. Den møtende bilen vek omtrent ti centimeter, så det gikk med et nødskrik.

Sommeren 2015 har vært våt og kald. Her er noen av mine tankerrundt dette.

Du vet det har vært en dårlig sommer når du går tur med hunden, iført foret Bergansbukse, ulltrøye og ullgenser under allværsjakka, ullsokker i joggeskoene, og likevel fryser fordi du ikke tok på lue og votter.

Du vet det har vært en dårlig sommer når du fyrer i ovnen, sitter inne med en kopp te og et pledd og titter ut på sju grader og regn.

Du vet det har vært en dårlig sommer når du kikker på gradestokken, ser at det er tolv grader og forter deg å skifte til shorts. For det er jo tross alt et tosifret antall grader.

Du vet det har vært en dårlig sommer når du larvarmeapparatet på bilen gå mens du er en snartur innom butikken. Og nei, jeg mener ikke aircondition for å holdebilen kjølig.

Du vet det har vært en dårlig sommer når du har en rutine på å knuse isen på drikkevannsbøtta til lammet det første du gjør hver morgen. I juli.

Du vet det har vært en dårlig sommer når du ikke har lagt bort ullundertøyet, ja ikke engang stappet det bakerst i skapet.

Denne sommeren har vært litt rar. Den begynte sent, for våren var iskald og nærmest ikke-eksisterende. Det tok lang tid før gresset ble grønt og snøen smeltet, og dermed ble det sent før vi kunne slippe sauene til fjells.

Vi pleier ofte å slippe sauene før skolen tar sommerferie, og så reiser vi på ferie. I år gikk ikke det. Nå er sauene sluppet, men onna er i gang og vi kan ikke reise bort.

Likevel har sommeren sine lyspunkter. Jeg er sosial og glad i å være sammen med folk, og vi har hatt masse besøk. Det er alltid hyggelig!

Denne helga har vi hatt folk ut og inn her hele tiden, og det har vært sene kvelder og tidlige morgener med prat og latter, kaffe og kaker. Hurra for sommeren! Da gjør det ikke så mye at regnet bøtter ned og gradestokken viser ti grader.

Jeg har fundert litt på om jeg skulle finne meg et nytt bloggnavn, for eksempel “bondekone” (men det er visst opptatt) eller kanskje “ingeniørfrue”, og så lage bloggen temmelig rosa, utlevere ungene mine og interiøret mitt og tjene en formue. Men så innser jeg at jeg ikke er en spesielt aktiv blogger, jeg er ikke god på utlevering heller. For jeg tenker alt for mye på hva ungene vil mene og føle hvis jeg tar bilder av dem når de er lei seg eller syke, og legger det ut på nett for all verden til å se.

Når det gjelder interiør er jeg temmelig håpløs. Hos oss er det litt arvet og mye Ikea. Pynteputene i sofaen matcher ikke ungenes og mitt antrekk, nei, de matcher ikke engang hverandre. En av putene er arv fra mannens bestemor. En annen har et av barna sydd til meg på skolen, omhyggelig håndsydd lappeteknikk med sekskanter. Resten sydde jeg selv i min “sy puter”-periode for, tja, femten, tjue år siden.

Et annet hinder er at jeg blander virkelighet og løgn når jeg skriver. Jeg har god fantasi, og brått kommer alle tankene ut gjennom fingrene og rett ned på tastaturet. Innimellom blir det jo litt morsomt, for jeg synes selv at jeg har god humor.

Dette innlegget skulle handle om bilkjøring. Jeg har hatt en uke bak rattet, og jeg kjenner at jeg er lykkelig over at jeg ikke jobber som yrkessjåfør. Her er en kort oversikt:

Fredag. Dalholen – Hamar, ca 23 mil

Lørdag: Hamar – Gardermoen – Hamar, ca 20 mil. (10 mil en vei, sa GPSen):

Søndag: Hamar – Dalholen, ca 23 mil.

Mandag: Dalholen – Trondheim – Dalholen, ca 40 mil.

Tirsdag: Dalholen – Hamar, samt litt kjøring til og fra byen, ca 27 mil.

Onsdag: Hamar – Dalholen, ca 23 mil.

Når jeg legger sammen dette får jeg ca 156mil. På 6 dager. Og jeg har en veldig god bil, men likevel er jeg glad jeg ikke er yrkessjåfør.

Vi har en katt. En omplasseringskatt som vi skaffet oss fra Dyrebeskyttelsen for et og et halvt år siden. Ingen vet nøyaktig hvor gammel han er eller hva han har opplevd før han kom hit. Han var en livredd liten fyr som tilbrakte sine første uker hos oss under sofaen. Gradvis har han blitt tøffere, og nå kan han la seg klappe, sitte på fanget og det hender til og med at han maler når vi stryker ham over ryggen.

Det eneste som ikke helt imponerer oss er kattens jaktferdigheter. Hittil har vi ikke sett at han har tatt noe som helst. Og litt av poenget med å ha en katt er at den skal drepe mus. Vi bor jo tross alt på en gård, og vi vil ikke ha mus i saueforet.

Min mann bestemte seg for å lære ham musefangstens edle kunst. Han fant en mus i silokummen og greide å fange den. Katten var ute, så mannen slapp musa rett foran nesa på ham. Katten skvatt unna, og musa skjønte at her hadde den en sjanse. Sitt livs sjanse! Den løp sin vei. Katten ble sittende bak en snøfonn og lure på hva som hadde skjedd.

Musa var nok en smule desorientert og retningsvill, så den løp i sirkel og plutselig hadde den løpt rett i gapet på katten. Jepp, den tok en runde rundt snøfonna, feil snøfonn sett fra musas perspektiv, og løp rett i løvens gap. Eller kattens. Og nå gjorde katten det den skulle og drepte musa.

Vi håper at dette fungerer som opplæring, og at vi fra nå av har en effektiv musejeger i hus.

Godt nyttår!

Det var snøvær i bygda. Tett, med vind, så det føk snø rundt i alle retninger. Mannen og jeg var på butikken, og jeg hadde bestemt meg for å gå innom stedets sportsbutikk. Jeg hadde nemlig fått to gavekort derfra til jul, og jeg trengte virkelig en ny skibukse. Som tenkt så gjort.

Jeg tråkket rundt i butikken en god stund uten å se en eneste skibukse. Til slutt henvendte jeg meg til mannen bak disken: “Har dere noen skibukser jeg kunne se på? Hvor henger de?”
Han så smilende på meg og pekte på stativet rett ved siden av meg. “Noe sånt som de som henger der kanskje…?”

Joda, det var sånne jeg mente. Litt pinlig, spesielt med tanke på at jeg hadde sirklet rundt akkurat det stativet en stund, men pytt pytt. Jeg fant en skibukse som så akkurat ut som jeg hadde tenkt meg. Selv prislappen likte jeg. Gledesstrålende tok jeg den med inn i prøverommet.

Prøverommet var bittelite. Ca 1 kvadratmeter gulvflate. I hjørnet hadde de satt en stol, riktignok en liten stol, og dette reduserte den tilgjengelige gulvflaten enda mer. Jeg hengte skibuksa på en knagg på veggen og tok av meg jakka. Den hengte jeg over stolen, for det var ikke andre plasser å gjøre av den. Så tok jeg av meg skoene, det må man jo når man skal bukser av og på.

Dermed oppdaget jeg problemet. Snøen som fortsatt hang på skoene mine falt av litt og litt. Gilvet i prøverommet var dekket av små snøflekker og vann. Ikke hele gulvet, men flekkene var over alt. Og den tilgjengelige gulvflaten var ikke stor nok til at jeg kunne klare å unngå å tørke opp. Med sokkene mine. Jeg stilte meg så lamgt inn i hjørnet jeg kunne komme, på tå for å minimere den plassen føttene mine trengte på gulvet, og strakte meg etter skibuksen. Med mye strev fikk jeg den på.

Prøv selv: Still deg i et hjørne, så tett inntil veggen du kan komme. Du må stå på tå med føttene lamgt inn i hjørnet. Så bøyer du deg litt fra og vrir kroppen nitti grader mot høyre mens du strekker hånda opp for å ta tak i en bukse som henger der. Hvis du fortsatt står oppreist, kan du nå prøve å ta buksa på deg mens du står der i hjørnet. På tå.

Jeg fikk det til. Men jeg ble våt på sokkene og endte med å stå midt i prøverommet og tørke gulvet med føttene. Og ja, jeg har kjøpt meg ny skibukse.

God jul til alle som måtte snuble innom denne bloggen!

I dag var det -23 grader på jobb, så jeg satte i motorvarmeren da jeg kom dit. Jepp, jeg kjørte gammel Honda. Og nå har jeg kjørt Honda såpass mye at jeg har sluttet å skru på vindusviskerne i stedet for å sette bilen i gir. Men med en slik Honda skjer det av og til at bensinmåleren kryper ned mot null. Eller E, som det står. I dag, på vei hjem, innså jeg at jeg måtte fylle bensin.

Elbilen må fylles oftere, men den fyller vi hjemme. Da setter vi i kontakta når vi har parkert i garasjen, og så fikser bilen resten selv. Jeg kan for eksempel spise middag, rette mattebøker eller sove mens bilen fylles opp. Helt alene.

Jeg svingte inn på vår lokale bensinstasjon og stoppet Hondaen. Gradestokken viste -20,4. Juhu. Men jeg hadde boblejakke og hjemmestrikkede ullvotter, og jeg har til og med lappet hullet på tommelen så jeg regnet med at dette ville gå fint.

Det var en kald opplevelse. Finnes det egentlig noe kaldere enn pistolen på en bensinpumpe? Jeg vet ikke om noe, i hvert fall. Kulden krøp inn i fingrene gjennom vottene og jeg frøs så jeg skalv. Bilen svelget unna bensin, men omsider var den full. Jeg gikk litt stivt inn for å betale. Stivt fordi buksa var blitt iskald og det gjorde vondt når den kom innpå huden på beina.

Jeg skalv sånn på fingrene at jeg hadde problemer med å taste koden på kortautomaten. Men jeg fikk det da til. Jeg prøvde hardt å ikke fokusere på alt de selger inne på en bensinstasjon som er akk-så-fristende men samtidig fryktelig-usunt-og-dyrt. Sjokolade, potetgull og brus.

Jeg festet blikket i gulvet og beveget meg ut igjen. Bilen hadde rukket å bli iskald, for det er nemlig sånn at varmeapparatet ikke kan gå når motoren er avslått. Og jepp, motoren må slås av når man fyller bensin.

Nå er jeg hjemme igjen og sitter like ved vedovnen. I garasjen står en liten gammel Honda med full tank.