Livet på Skogen

Hjemme igjen fra ferie! I år gikk turen til Danmark. Og helt utypisk oss, vi hadde faktisk planlagt turen. Bestilt billetter på båten, bestilt overnatting… alt var i boks. Selv billettene til Legoland var bestilt, betalt og printet ut.

Vi var litt spente på ferga, for det har vært litt skriving rundt dette med elbiler og brannfare. Men ingen brydde seg. Riktignok var parkeringen nokså trang på bildekket, men det gikk også bra. Til tross for at det var en meter høye bølger under overfarten.

Vi dro fra Hirtshals til Holsted. Der overnattet vi på Postgaarden B&B. En perle av et sted. Tirsdag dro vi til Legoland og var der hele dagen. Et morsomt gjensyn, seks år etter at vi sist besøkte parken. Noe var nytt og noe var som sist.

Onsdag dro vi nordover til Løkken. På veien la vi inn litt shopping for jentene, mens gutta spilte laser tag.

Torsdag badet vi, først i hotellets svømmehall, deretter på stranda. Det blåste hardt, og var overskyet og alt annet enn varmt. Men slikt stopper ikke en nordøsterdøl! Ingar, Anja og Astrid badet og lekte seg i bølgene. Eivind og jeg hutret på land. tok noen bilder og bygde sandslott.

Fredag sto vi tidlig opp, tok båten klokka ti og kom til Norge igjen.

Og alle var enige om at det hadde vært en fin tur. Slutt.

Etter å ha fått tilbakemeldinger på at denne bloggen faktisk blir lest, har jeg funnet ut at jeg skal prøve å bli litt flinkere til å skrive regelmessig.

Som overskriften sier, jeg har vært ute og kjørt bil igjen. Sånn omtrent 500 kilometer. Men jeg delte det opp over to dager.

Min sønn hadde time hos kjeveortoped (eller reguleringstannlege, som jeg kaller det, eller reggisfixærn, som dattera mi sier). Og ettersom vi bor så langt ute på bygda og er så få og sjeldne, må vi kjøre langt og lenger enn langt for å komme til en slik.

Og ettersom vi ikke bare bor på Bygda, men i Norge, så er veiene som norske veier flest: Dårlige. I Norge betraktes veier og infrastruktur som et problem som helst ikke burde vært der. I stedet for å satse på regelmessig vedlikehold velger myndighetene å ignorere problemene helt til veiene blir så fryktelig dårlige at noe må gjøres. Og da må det gjøres mye, og det blir ikke billig. Og ettersom det koster så mye, må alt annet veivedlikehold og oppgradering utsettes. Og sånn går no dagan…

Jeg har en tendens til lange avsporinger, men jeg har et poeng med det også: Poenget mitt er at uansett hvilken vei vil velger for å reise til reggisfixærn, må vi forbi lange strekninger med veiarbeid. Det er forresten bare to muligheter.

Sist vi dro dit hadde sønnen min time halv tolv på formiddagen. Vi startet hjemmefra kvart over sju, og rakk timen sånn akkurat. Fire timer og et kvarter for å kjøre drøyt tjue mil. Denne gangen hadde han time klokka elleve. Og du kan si hva du vil om meg, men jeg er ikke god på tidlige morgener. Så vi pakket en bag med overnattingssaker og dro kvelden før. For å overnatte hos mormor, og sove lenge fredag morgen og enda rekke tannlegetimen. Vinn-vinn.

Det er 23 mil hjem til mormor og morfar. Den strekningen tilbakela vi torsdag ettermiddag. Fredag formiddag kjørte vi til Elverum, to mil. Etter timen kjørte vi tilbake til Hamar, tre mil, og gikk på shopping og besøkte onkel (min bror). Og så kjørte vi hjem, 22 mil.

Det blir omtrent femti mil til sammen. Med veiarbeid. Så det tok jo noen timer. Men jeg har en fantastisk bil. Jeg elsker, elsker Tesla! Jeg blir ikke sliten av å kjøre den. Jeg kunne fortsatt enda noen mil, jeg.

Vi så få, her oppe i fjellbygda. Hadde vi vært dyr, hadde vi blitt fredet og vernet av en lang rekke lover og paragrafer. Men vi er mennesker, så i stedet presses vi enda hardere. For sjeldne mennesker på et avsidesliggende sted er ikke noe å ta vare på.

Storsamfunnet, og da tenker jeg spesielt på den blå-brune regjeringa, og flere av samfunnets institusjoner, gjør alt de kan for å legge oss ned. De vil presse oss ut, sentralisere oss og bli kvitt problemet.

Det begynte med Hedmark Trafikk. De har lagt ned og fjernet mange av sine bussruter. Også den som alle ungdommene tok søndag kveld for å komme seg på hybelen til skoleuka skulle begynne. Etter hardt og massivt press ble den gjenopprettet, men ikke på kvelden. Nei, søndag klokken tre går bussen. Da passer det at 16-åringene drar hjemmefra for å sette seg på hybelen og stirre i veggen. Til det er leggetid.

16-åringer legger seg ikke klokka 19.00. 16-åringer synes det er fint å få mest mulig tid hjemme, når de nå engang må bo på hybel hele uka. Klare seg sjøl, lage sin egen middag, vekke seg sjøl og vaske sine egne gulv. Ikke at jeg tror at noen har vondt av å vaske gulv, men ved å flytte bussen fra søndag kveld til søndag klokken tre fratar de ungdommen søndag middag med familien.

Kanskje Hedmark Trafikk synes at vi burde flytte?

Her i starten av juni fikk vi brev fra Sparebank1 Hedmark. Et jublende brev med en “gladnyhet”. Kjære kunde, vi flytter! sto det i overskriften. Det dette egentlig betyr (men som de glemte å skrive) var at de skal legge ned sin bankfilial her i bygda. I stedet skal vi få lov å bruke filialen i nabokommunen. Den har veldig rause åpningstider (og hvis du har problemer med ironi: Dette er ironisk. Åpningstidene er langt fra rause). Den er nemlig åpen fra 09.00 til 15.00, sto det i brevet.

Jeg vet ikke åssen det er med folk flest, men selv jobber jeg. Og selv om jeg som lærer noen ganger kan gå tidlig hjem, så har jeg ikke sjans til å rekke denne bankfilialen innenfor åpningstidene. Det er nemlig opp mot en times kjøretid for å komme seg dit.

Noen av oss, det er gjerne de som bruker bankfilialen mest, har ikke en gang bil og førerkort. Og busser er det dårlig med. Så hvordan skal de løse problemet? Se det er ikke Sparebank1 Hedmarks problem.

I det samme brevet hadde de et langt og tunglest avsnitt om minibanken i bygdas banklokale. Den er så gammel, den minibanken, at det er vanskelig å skaffe reservedeler til den hvis den skulle gå i stykker. De skulle være fryktelig snille med oss og la den stå i ca tre måneder, men så blir den også fjernet.

En av bankens representanter uttalte at det var ikke noe problem, folk kunne ta ut kontanter i butikkene. Etter ramaskriket som fulgte, å dømme, hadde han glemt å spørre butikkeierne om dette var greit.

Nevnte jeg når banken skulle legges ned? Den er allerede lagt ned. Fra vi fikk brevet gikk det omtrent to uker. Ikke noe langt varsel med andre ord.

Vi er så få her oppe i fjellbygda. Vi fortjener ikke en bankfilial. Ikke minibank heller. Og slett ingen bussruter.

Ps. Kommunens representanter er i forhandlinger med et par andre banker om de kan tenke seg å opprette et kontor i bygda. Skjer det, kommer jeg øyeblikkelig til å si opp mitt kundeforhold i Sparebank1 og skifte til den banken som måtte havne her. Jeg har vært kunde i Sparebank1 Hedmark hele livet, fra mine foreldre opprettet en konto til meg da jeg var nyfødt. Men jeg er ikke lojal mot noen som behandler meg slik.

Det er fotball-EM i Frankrike. Norge er (selvsagt) ikke med. Vi er et lite land, og vi hevder oss ikke i fotball.

Personlig er jeg ikke spesielt interessert. Men på Dagsrevyen i dag oppsummerte de EM (selvsagt), og det jeg hørte fikk meg til å smile: Island hadde slått Østerrike (tror jeg det var) 2-1, og de er dermed videre til åttedelsfinalen. Island!

Jeg som akkurat skrev at Norge, med sine fem millioner innbyggere er et lite land, sitter nå og hører at Island med sine drøyt 300 000 innbyggere har kommet til åttedelsfinalen i EM.

Hurra og heia!

Lærere har så lang sommerferie de.

En skulle vært lærer om sommeren og bjørn om vinteren, haha.

Hørt noe av dette eller liknende vitser før? Jeg har. Mange ganger. Og noen ganger blir jeg litt lei. Litt.

Newsflash: Hvis det er misunnelse som får deg til å slenge ut slike kommentarer, så vit at lærerstudiet er åpent for alle. Og det er i ferd med å bli lærermangel i Norge, så mulighetene for å få jobb etter endt studie er gode. Men du må jobbe mye, tro det eller ei.

Noen dager er veldig intense. Noen dager rekker jeg ikke matpause. Noen dager rekker jeg ikke å gå på do. Men jeg skriver ikke dette for å klage over jobbhverdagen. (Da kommer vel standardkommentaren: Lærere er så fæle til å sutre!)

Jeg er ferdig med skoleåret! Sommeren ligger foran meg, lang og full av muligheter. Late dager med sol og kanskje litt regn. Ferietur med familien. Male fjøs og garasjer. Slågras og kjøre inn silo, tørke gras og kjøre inn høy. Feire eldstejentas 22-årsdag, feire bryllupsdagen. Grille middag i hagen, klippe gress, gå turer i fjellet, ri.

Og bare være sammen. Bare være. Det er sommer for meg.

På skolen der jeg jobber har vi noen tradisjoner som vi holder vedlike hvert år. En av disse tradisjonene er pilegrimstur. Den er lagt til ett bestemt klassetrinn, og det er en ganske fast rutine for gjennomføring.

Vi tar buss fra skolen, og går et stykke av pilegrimsleia fram til en kirke. Strekningen er på ca 6 kilometer. Vi avslutter med å gå inn i kirken, før vi tar buss tilbake til skolen. På forhånd forbereder vi oss ved å lese en bok som heter Pilegrimsgang til Nidaros, vi spikker pilegrimsstaver og vi lærer masse om pilegrimer.

I tillegg til spikking, lesing og undervisning om pilegrimer hadde jeg prøvegått turen, fordi det er litt vanskelig å finne starten. Jeg tok med en venninne og gikk turen to dager før klassen skulle i vei. Så jeg følte meg flink og godt forberedt.

Vi var fire voksne som skulle gå sammen med klassen. Jeg, selvfølgelig, og en kollega. Fordi inspektøren sa at vi måtte være to, i tilfelle det skulle skje noe. Og så kom det en mor og en bestemor som også hadde lyst og anledning til å være med.

Alt gikk etter planen. Vi ruslet gjennom skogen, så på dyregraver og landskapsformer fra istiden. Og vi tok matpause ved de gamle tuftene etter et sælehus fra middelalderen. Vi leste opplysningsskiltene langs stien, og vi så på sjeldne planter.

Så kom vi fram til kirken og der hadde vi kjempeflaks. Der sto en kirketjener som tilfeldigvis var innom, og han var blid og hyggelig og slapp oss inn. Og han kunne fortelle mye mer om denne kirken enn det jeg hadde kunnet klare, så jeg var strålende fornøyd. Helt til min kollega sa, høyt og tydelig: “Vi har pleid å synge en sang når vi er i kirken da.”

De som kjenner meg vet at jeg ikke er noen sanger. Jeg synger ikke rent, jeg kan ikke noter, jeg spiller ingen instrumenter. Likevel er jeg da blitt satt opp som musikklærer, forstå det den som kan. Så min kollega fortsatte: “Ja, det er nå du som er musikklærer. Jeg vet ikke hvilke sanger klassen kan.”

Det var et veldig tydelig hint. Og jeg satt der foran alteret og kjente hodet mitt bli helt tomt. Den eneste sangen jeg kom på, var Brakar-hallingen fra Brakar og Joanna. De som kjenner til musikkspillet, vet at denne sangen ikke akkurat er sakral. Så jeg holdt munnen min lukket. Blikket jeg sendte kollegaen min var temmelig desperat, tror jeg. Men uten hell. Hun var nådeløs. “Du kan vel foreslå en sang, Marianne, du som kjenner klassen best og vet hvilke sanger de kan.”

Det kunne jeg ikke. Men kirketjeneren sa: “Kan dere den som heter Måne og sol?” Lettet hengte jeg meg på forslaget hans. “Ja, dere lærte vel den på Tårnagenthelgen?” Snakk om ledende spørsmål. Ungene sa selvsagt ja.

Jeg satte i gang. Nå skammet jeg meg ikke engang over å synge falskt foran en mamma, en bestemor og en fremmed kirketjener. Jeg ville bli ferdig med det og komme meg ut. Så jeg sang.

“Måne og sol, skyer og vind, og blomster og barn, skapte vår Gud.”

Og der var det bråstopp. Jeg husket ikke teksten videre. Nok et jernteppe. Og da jeg sluttet å synge, sluttet ungene også. Og da oppdaget jeg at ingen av de andre voksne sang. Det ble pinlig stille, hodet mitt virket ikke og ingen hjelp oss videre.

Kirketjeneren spratt opp fra kirkebenken og hentet salmebøker. Han delte dem ut mens jeg så på klokka. Kom ikke bussen snart? Jeg ønsket meg vekk, langt langt vekk og helst for et kvarter siden. Men nå hadde kollegaen min funnet nummeret til sangen og forkynte det høyt. Ungene bladde i boka og endelig kom vi oss gjennom sangen.

Ikke før hadde siste strofe tonet ut, før jeg spratt opp og erklærte at nå må vi gå, bussen kommer halv to og tusen takk for omvisningen. Men kollegaen min var ikke ferdig. På vei ut oppdaget hun en gjestebok. “Vi må skrive navnene våre i boka!” Men jeg var veldig ferdig med denne kirken, og jeg sa: “Du kan vel skrive en litt generell hilsen fra klassen. Gjør det du, det går raskere.” Forbausende nok aksepterte hun dette, men kirketjeneren kom hakk i hæl og han insisterte på at ungene skulle skrive selv. Og det ville de gjerne, og den som kjenner småskoleelever vet at at det går ikke fort. Bare det å stille seg i kø er et stort prosjekt.

Jeg pustet lettet ut da vi endelig var på vei ned kirkebakken (haha) mot veien. Det sto bussen og ventet, og sjelden har det vært så deilig å sette seg ned.

Og alle var enige om at det hadde vært en fin tur.

Først dagens begrep: Vedde. Vedde er dialektord og har ingenting med verbet å vedde å gjøre. Det er et substantiv, hankjønn, det heter en vedde. Det betyr rett og slett sauebukk.

I beitesesongen får ikke veddene gå på utmarksbeite. De slippes på inngjerdet beite utenfor ei gammel sæter øverst i bygda. Alle eierne bytter på å reise dit flere ganger i uka og ha tilsyn. Vi sjekker at alle er der, at ingen er skadet og at de har tilgang på mat og vann.

I dag var det min tur. Så jeg tok med tenåringen og fikk henne til å kjøre. To fluer i en smekk: Øvelseskjøring og veddtilsyn. Vi parkerte bilen og ruslet innafor gjerdet og begynte å telle. Det var litt vanskelig.

Her er et hint: Det er 35 vedder. De stiller seg ikke pent opp og står rolig for å bli telt. De er mer som i eventyret om geitekillingen som kunne telle til ti: “Bææ, nå telte hun deg også! Løp!”

De er hvite, alle sammen. De ser nokså like ut. på nært hold er ansiktene deres forskjellige, men på avstand er det verre. Noen ganger når vi teller, får vi for mange. Andre ganger for få.

I dag fikk vi for få. Det manglet noen. Vi telte og telte. Til slutt gikk vi manngard. Ikke så lett med bare to stykker, men vi prøvde. Og da fant vi de siste. Det vil si, tenåringen fant de siste. Jeg hørte et rop: “Mor! Her er de!” Jeg så tenåringens hode, men plutselig forsvant hun.

Nederst på jordet er det tett og høyt einerkratt. Innimellom buskene der gikk veddene. Og tenåringen hadde blitt bestevenn med en av dem og satt seg på huk for å klappe, og da ble hun usynlig mellom buskene. I likhet med veddene.

De var ikke skadet, syke eller stjålet. De ruslet mellom einerbusker.

Jeg har lest et sted at de første klokkene som ble laget hadde bare en viser. Timeviseren. Det er vel noen hundre år siden, og for meg viser det at den gangen hadde de et annet sags samfunn. Misforstå meg rett, de jobbet nok sikkert minst like hardt og mye som vi gjør, men kanskje på en annen måte. Livet deres var vel mer styrt at sola og dagslyset enn av klokka. Det var sikkert bare de aller rikeste som hadde klokke, uansett.

Jeg har mange klokker. På veggen på kjøkkenet, et gulvur i stua, vekkerklokke ved senga. Et armbåndsur. Det sitter alltid på høyre håndledd. Høyra ja, enda jeg ikke er venstrehendt. Det er en annen historie. Kanskje jeg skriver den her en gang.

Jeg er opptatt av å være presis. Jeg er opptatt av minutter. Hvis jeg inviterer folk på middag klokken 17.00 er maten ferdig kl 17.02. Skal jeg ta toget sånn at noen må kjøre meg på stasjonen (det går ikke busser her), så vil jeg være der senest ti minutter før toget skal gå. Har jeg en avtale med noen klokka sju, er jeg kjempestresset og lei meg hvis jeg ser at jeg kommer fem over.

Mannen min er mer avslappet. Hvis han inviterer folk på middag kl 17.00 synes han det er helt innafor at de kommer 17.30. Kanskje må de til og med vente litt på maten da. Ti minutter fra eller til, pytt pytt.

Jeg er lærer. På jobben min forholder vi oss til skoleklokka. Jeg jobber med de yngste elevene, og når den skoleklokka ringer er det friminutt. Da styrter de på dør, og det skal meget vektige grunner til for å holde dem inne. Det er i hvert fall ikke mulig å få gjort noe etter at det har ringt.

Derfor er jeg alltid i forkant. Derfor vet jeg at jeg må avslutte og gi de siste beskjedene to minutter før det ringer. Derfor har jeg, som alltid har vært presis, blitt helt ekstrem.

Armbåndsuret sitter der, på mitt høyre håndledd, alltid. Selv om bortimot alle andre i hele verden bruker mobil i stedet for klokke nå. Det kommer nok til å sitte der resten av mitt liv.