Livet på Skogen

Jeg roser meg ikke av å ha god stedssans. Her hjemme kan jeg gå i timesvis og fortsatt vite hvor jeg er. På fjellet for eksempel. Men det er fordi terrenget er åpent og du ser langt og vidt. I tillegg bor vi i en skråning, og er du usikker kan du bare gå nedover. Da ender du enten opp ved elva som flyter i dalbunnen, eller du treffer en vei før du kommer dit.

Jeg har alltid strevd med å lære meg venstre og høyre. Da jeg gikk på barneskolen lærte vi at venstre hånd var den som var nærmest vinduet når vi satt i klasserommet. (Jeg er så gammel at vi satt enkeltvis på hver vår pult, i rekker, med ansiktet vendt mot læreren og tavla. Ikke noe grupper eller hestesko-formasjon der altså.)

Huskeregelen fungerte fint. Så lenge jeg satt i klasserommet. Og det er bare å innse det, man sitter ikke hele livet på den samme gamle pulten som man satt på da man gikk i andre klasse. Faktisk tilbringer man langt mer tid utenfor klasserommet enn i.

Min strategi ble å lukke øynene og late som jeg satt i klasserommet. Jeg kunne se for meg pultrekkene, tavla og vinduene og dermed fant jeg ut hvilken hånd som var venstre.

Den strategien fungerte også fint i noen år. Men så skulle jeg ta kjøretimer og (forhåpentligvis) få førerkort. Kjørelæreren min hadde en vane med å si henslengt: “Ta til venstre i neste kryss” eller “sving til høyre ved det gule huset”. Da kunne jeg ikke lukke øynene (jeg satt bak rattet, altså!) og tenke meg tilbake til klasserommet. Det hendte jeg bommet og vi havnet på helt andre steder enn der kjørelæreren hadde planlagt, for å si det slik.

Etter hvert som jeg ble enda eldre, fikk vi gps i bilen. Damen (den første gps’en vi hadde, hadde damestemme), sa alltid ting som: “Om 100 meter, sving til høyre”. Men det fungerte fordi den også viste en pil i displayet så jeg skjønte godt hvor jeg skulle kjøre.

Verden har gått enda lenger. Gps’en vi har nå, er orientert mot nord. Som et hvilket som helst annet kart. Så der kan jeg altså oppleve at pilen som viser bilen og bilens kjøreretning, går skrått nedover skjermen. For eksempel. Og da må jeg forholde meg til at den sier: “Sving til høyre om 100 meter” uten at jeg helt vet hvor høyre er. For selv om veien jeg skal følge er blå på bilens kart, så må jeg da snu det inni hodet mitt. Og da må det snus i riktig retning.

Jeg er 48 år. Jeg tror jeg snart skal prøve å lære meg høyre og venstre.

Etter oppfordring fra Ingar legger jeg ut ønskeliste her. Så oppfordrer jeg alle andre som har tilgang til å skrive på denne bloggen til å gjøre det samme.

Jeg ønsker meg nytt strykebrett. Det skal ikke være sånn gigantisk som jeg har, men et i normalstørrelse og det skal være stabilt.

Jeg ønsker meg ny mobil, men det må være Windowstelefon.

Jeg kommer egentlig ikke på mer akkurat nå, men jeg kommer tilbake med mer…

Redigerer innlegget for å legge inn en ting til jeg kom på: Jeg ønsker meg klokke, det vil si armbåndsur. Den må være med lenke, og ikke så altfor stor.

Jeg er opptatt av nøyaktighet og det å være presis. Jeg er en sånn som hater å komme for sent, og jeg vil heller sitte ti, femten minutter på stasjonen og vente på toget, enn å komme heseblesende i siste liten, hoppe ut av bilen mens toget står der og kaste meg inn i den nærmeste vogna samtidig som konduktøren blåser i fløyta. Jeg kommer på jobb 45 til 60 minutter før jeg må. Jeg liker å ha god tid, henge fra meg jakka og ordne meg en kopp te. Rusle inn på klasserommet og finne fram bøker og utstyr.

Jeg underviser blant annet i matematikk. Det liker jeg godt. Der er det systemer og orden, ett riktig svar og resten er feil. Jeg lager ukeplaner og årsplaner, strukturerer dem med læringsmål og følger opp at elevene har lært det de skal.

Og jeg, den nøyaktige og strukturerte, kan drive min mann til fortvilelse med min unøyaktighet og tåkete svar. Det handler om baking og matlaging.

Har du arvet noen oppskrifter fra bestemora di? Det har jeg. Uten unntak står det i dem “hvetemel til passe deig”. Mannen min vil gjerne ha klarere instruksjoner enn det. “Jammen, hvor mye mel?” kan han spørre. Og jeg svarer, til hans store fortvilelse (eller irritasjon): “Du må bare ta i litt og litt, og så merker du når deigen blir passe. Den skal kunne kjevles ut. Men ikke ta for mye, da blir det tørt.”

I 2016 skulle man kanskje tro at man hadde litt bedre måleenheter enn “sånn passe”, “ikke for mye” eller “litt om gangen til det blir nok”. Vi har vekter som kan måle forskjellen på atomer. Vi har instrumenter som kan måle lengdeenheten nanometer (og det er veldig, veldig smått).

Min kjære mann: Du må nok likevel finne oppskriftene dine andre steder enn i min håndskrevne kokebok hvis du vil ha nøyaktighet og presise måleenheter. Jeg er nemlig så gal at jeg kan finne på å måle opp bakepulveret med en vanlig teskje fra bestikkskuffen, og ikke den spesialdesignede måleskjeen fra Tupperware.

Tenåringen, mitt nesteldste barn, er hjemme på høstferie. Været var flott, så vi ble enige om å ta en ridetur sammen. Hun tok den hvite prinsessehesten, jeg tok nordlandshesten. I sommer ble hestene mye brukt, men nå har de fått litt dårligere kondis.

Vi startet rolig i skritt, det er viktig å varme opp. Etter hvert travet vi en liten strekning, før vi skrittet igjen. Så slo vi inn på skogsbilveien og der tok vi oss en rask galopp. Så skritt igjen ned en bakke, før den hvite prinsessehesten løp avgårde med tenåringen.

Nordlandshesten ville ikke være igjen alene bak er, så han kastet seg framover med et bukkesprang av glede. Og så raste vi etter, og holdt faktisk på å nå igjen tenåringen og prinsessehesten. Da la nordlandshesten inn et ekstra stort bukkesprang. Jeg mistet den ene stigbøylen, og kjente salen begynne å skli.

Jeg kjempet for å holde hestens hode oppe, sånn for å forhindre nok et bukkesprang. Jeg innså at jeg ikke ville greie å holde meg på hesteryggen hvis han gjorde det igjen, med salen litt på skjeve og uten stigbøyle på høyre fot. Jeg prøvde desperat å tråkke salen over, holde hestens hode oppe og finne igjen stigbøylen med høyre fot.

Heldigvis har han litt dårlig kondis, så farten var i ferd med å gå ned. Og jeg fant stigbøylen og fikk bedre kontroll. Og til sist fikk jeg stoppet ham, så jeg hoppet av og fikk rettet opp salen og strammet gjorden.

Etter flere galoppstrekker kjenner jeg at det er lenge siden jeg har ridd, men det skal ikke bli lenge til neste gang.

Jeg har en lapphund. De som kjenner til rasen, vet at disse hundene har støvsugerneser. Virkelig. Jeg mener det. Her er en beskrivelse av en typisk tur med bikkja.

Etter 50 meter: Dostopp. Bikkja er en hanhund, og den tisser ofte. Når jeg ser små busker, skilt, gjerdestolper eller trær, ser han toaletter.

60 meter: Dostopp.

65 meter: Snuse, sniffe. Noe spennende i grøfta. Å, så spennende! Nei, vi kan ikke gå enda! Han må snuse ferdig.

80 meter: Ny dostopp.

100 meter: Tissepause. Snuse og sniffe. Denne tar ikke så lang tid, men når han går videre er det med nesa ned i bakken. Og han går s-a-k-t-e.

120 meter: Tissepause.

150 meter: Ny dostopp, denne gangen for større, eh, forretninger.

151 meter: Matmor har begynt å bli utålmodig og litt kald, og vil gjerne gå mer en 20 meter sammenhengende for å få litt varme i kroppen. Bikkja blir strengt kommandert videre, og vi går.

200 meter: Tissepause. Skrape med labbene, snuse og sniffe.

202 meter: Sauebæsj i grøfta. Hurra, matpause! tenker bikkja og jafser kjapt i seg før matmor rekker å hindre ham.

210 meter: Tissepause.

Sånn kunne jeg fortsatt, men dette blogginnlegget ville tatt like lang tid å lese som kveldsturen tar å gå. Og som dere skjønner, turene våre tar lang tid. Og så eldig mye mosjon for matmor blir det ikke ut av dem.

Jeg har begynt med noe det er lenge siden jeg drev med: Jeg går på biblioteket og låner bøker. Og jeg opplever, som jeg skrev om i et tidligere innlegg en gang, at noen bøker drar meg inn. Personene blir nesten virkelige. Jeg kan lukte og smake og høre og føle det som beskrives i boka.

Ikke alle bøker, langt i fra. Men de gode bøkene. De drar deg inn i handlingen. Du føler at du blir kjent med hovedpersonene.

(Nå gjør jeg noe som irriterer meg voldsomt: Jeg bruker det personlige pronomenet DU som upersonlig pronomen.)

Denne uka har jeg vært i Sverige, sammen med Bror, Tessan og Jane. Boka heter Rosenlund neste.

Her er et lite sammendrag (tatt fra baksiden):

Bror er 13 år og frankofil. Han kler seg i vintagedresser og har uendelig mange plater med Serge Gainsbourg, men ingen venner. Om natta krangler foreldrene. Bror iscenesetter derfor en en måned lang seilerleir som han skal tilbringe sommeren på, slik at foreldrene kan reise alene på ferie og finne tilbake til hverandre. Spørsmålet er bare hvor han skal gjøre av seg denne måneden…

Jeg hadde invitert noen barn på besøk. To stykker, de skulle ri. Den ene sa hun hadde ridd før, sånn i barnehagealder, så jeg avgjorde kjapt at hun fikk ta nordlandshesten og ri sjøl bakerst, mens jeg leide den andre på islandshesten foran.

Islandshesten min er hvit og ei lita jente kalte ham “Prinsessehesten” en gang. Prinsessehesten er gammel rideskolehest, og han er ikke dum. Han vurderte rytteren og konkluderte kjapt med at her kunne han bestemme sjøl.

Jeg hadde lovet barna at de skulle få ri sjøl. Kanskje jeg var litt dum der. Så da vi kom ned til gården, så jeg at nå tar jeg av tauet, så rir dere bort til enden av fjøset der vi salet. Bli bare sittende på hestene, så kommer jeg så fort jeg har stengt grinda.

Da jeg gikk til side satte Prinsessehesten avgårde i galopp. Jeg skrek: “Hold deg fast!” Nordlandshesten, den brune som jobber så lite han kan, satte etter. Heldigvis uten altfor store bukkesprang.

Jeg løp sist, med hjertet i halsen.

Men jentene hang på. Da jeg kom fram, satt de på hver sin hest. De smilte og var strålende fornøyde. “Det var gøy!” sa de. “Kan vi gjøre det igjen?”

…går galt når man stresser.

I dag var en slik dag. Egentlig en nokså normal mandag: Jeg skulle på jobb, og på kveldstid skulle jeg ha foreldremøte. Men resten av familien var bortreist, fordi sønnen hadde time hos kjeveortoped.

Når du bor på Bygda, er det lang vei til kjeveortopeden. Til alt annet også, for så vidt, men det er nå så. Vi bruker en hel dag på å komme oss dit. Totalt 6 timers kjøring tur retur. Så vi tar hver sine ganger.

Vel. Siden alle var bortreist, tenkte jeg at jeg hadde god tid. Ingen å vekke bortsett fra meg selv. Jeg trengte ikke lage middag, i hvert fall ikke noe avansert.

Jeg dro fra jobb klokka fire. Stakk innom butikken og kjøpte meg en frossenpizza. Jepp, Grandiosa. Det gikk nesten helt smertefritt. Jeg kjørte handlevogna inn i hyllekanten med et brak, men det er sånt man må regne med.

Vel hjemme satte jeg på stekeovnen før jeg tok av meg yttertøyet. Bikkja sto ute i bånd, og ville ikke inn. Men så fort jeg hadde kommet inn ville den inn likevel. Så da ble det en tur ut igjen.

Jeg fikk stekt pizzaen min, og oppdaget at jeg kunne unne meg 25 minutter i sofaen før jeg måtte dra tilbake på jobb. Jeg kokte vann for å lage en kopp te, og da hørte jeg underlige lyder fra stua. Da teen var klar gikk jeg for å sette meg i sofaen og oppdaget at lydene var bikkja som kastet opp foran verandadøra.

Jeg satte teen fra meg på stuebordet og gikk i gang med å vaske. Da gulvet var rent og bikkja kastet ut, satte jeg meg i sofaen.

De 25 minuttene hadde krympet til 18. Teen var kruttsterk.

Jeg tok tekoppen for å drikke. Teen var varmere enn jeg trodde, og jeg rykket til. Dermed skvulpet teen ned over meg. Genseren og buksa var plutselig klissvåte. Og veldig veldig varme. I hvert fall på noen flekker.

Jeg kastet et blikk på klokka og tømte i meg teen. Jeg kan være ganske trassig noen ganger. Så gikk jeg ut på badet for å skifte. Jeg var fortsatt våt, litt her og der, men nå kaldt våt.

Med tørre klær dro jeg på jobb. Pausen i sofaen endte på ca ti minutter eller deromkring.