Livet på Skogen

Som nevnt i forrige innlegg har jeg strikket en jakke. Jeg fant oppskriften i boka “Knitting with Icelandic Wool”. Og mens norske kofter uten unntak har knapper, bruker islendingene glidelås. Og jeg hadde for en gangs skyld bestemt meg for å følge denne oppskriften. Så jeg målte jakka etter at den var ferdig strikket OG vasket, og dro for å kjøpe glidelås.

Fargen passet perfekt. Lengden også, for så vidt. Men så skulle den sys i. Jeg har sydd litt, jeg har til og med gått på sykurs. Men jeg sydde ikke i strikketøy.

Jeg la ut et spørsmål på en Facebookgruppe jeg er medlem av. En strikkegruppe. Der fikk jeg mange gode tips: Sy med maskin. Sy for hånd. Del glidelåsen før du syr den fast. Ikke del glidelåsen før du syr den fast.

(Er det noen flere av meg som tenker at disse rådene var litt motstridende?)

Jeg trakk pusten dypt og klippet opp jakka. Jeg hadde allerede sydd, så dette var helt udramatisk. Eller, det er aldri helt udramatisk å sette saksa i et strikketøy man har jobbet mye med. Men det gikk nå bra.

Så satte jeg meg ned og tenkte. Etter en lang, god tenkepause hentet jeg knappenåler, synål, oransje tråd (jepp, til en mørkeblå jakke!), blå tråd og symaskina.

Jeg begynte med å nåle fast glidelåsen på høyre side av åpningen. Og jeg var ved godt mot – dette var jo lett! For å hindre meg selv i nåle glidelåsen fast i både forstykket og ryggen hadde jeg lagt en skjærefjøl under, så her gikk det unna. Jeg var ganske fort ferdig, så jeg løftet opp mitt verk og la den pent ned på bordet. Og oppdaget at dette ikke var så lett som jeg hadde trodd.

Det bulket seg. Jeg hadde strukket jakka for mye. Jeg plukket ut alle knappenålene og begynte på nytt. Det samme skjedde igjen.

Fjerde gang gikk det. Alle gode ting er fire, sies det. Eller ikke…

Nå tok jeg fram synåla og den oransje tråden. Her skulle det tråkles! Jeg tråklet i vei. Nok en gang forskjøv det seg, og jeg måtte ta opp. Den andre gangen måtte jeg bare ta opp omtrent halvveis. Den tredje gangen bare de øverste 30 cm omtrent. Men da ble det også greit.

Jeg trakk pusten dypt, satte meg ved symaskina og gjorde meg klar. Først innstilte jeg søm og stinglengde, så prøvde jeg på en prøvelapp. Jepp, jeg har gått på sykurs. Her er jenta si som kan sy!

Dette ble greit på første forsøk. Jeg hadde tråklet det godt, nemlig. Så jeg plukket ut den oransje tråkletråden (og her kom poenget med å velge oransje til en mørkeblå jakke: Den var veldig godt synlig og lett å ta ut).

Så skulle jeg i gang med den andre siden, den venstre. Nå fikk jeg et problem, Jeg hadde vrangsydd glidelåsen på høyre side, men nå satt den jo fast der og da var det ikke så lett å få gjort det samme på venstre side. Så jeg bestemte meg for å dele glidelåsen. Man må jo følge de rådene man får, ikke sant?

Denne gangen hadde jeg mer øvelse, så jeg måtte bare nåle glidelåsen fast to ganger før jeg tråklet. Strålende fornøyd med meg selv lukket jeg glidelåsen, bare for å teste at alt stemte før jeg sydde den fast med maskin, og oppdaget at jeg hadde satt den i skjevt. Mønsteret på bærestykket var forskjøvet med over en cm. Jeg bannet for meg selv og plukket ut tråkletråden. Så var det på’n igjen med knappenåler.

Etter nok en runde med knappenåler og tråkletråd stemte det faktisk, så jeg sydde glidelåsen fast. Jeg ble veldig fornøyd med meg sjøl. Så sydde jeg ned halskanten på innsiden – for hånd, og jakka var ferdig.

Jeg er en ihuga strikker. Elsker å strikke! Så det som skjer, er at jeg slipper opp for folk å strikke til. Så jeg strikker til alle jeg kan komme på, og folk smiler og sier takk.

Denne gangen ble det en jakke til en nabo. Og da jeg var ferdig, måtte jeg fram med symaskina. For jeg strikker rundt, syr og klipper opp.

Og det å få sydd de to sømmene, eller skal jeg si fire – det er to på hver side av klippemaskene – det er utrolig balete. For “jakka” er egentlig en genser, enn så lenge. Den er lukket foran. Og man skal helst sy bare i klippemaskene, ikke tvers gjennom jakka og sy ryggen fast til forstykket. Det blir digert og tjukt og det er vanskelig.

Jeg fikk det til, men jeg var helt svett da jeg var ferdig.

Og neste post på programmet er enda verre: Nå skal jeg snart sette saksa i et strikketøy jeg har jobbet med en god stund.

Minn meg på at jeg helst skal strikke gensere, ikke jakker.

Dette innlegget skal handle om jobb. Og litt selvskryt får jeg plass til med det samme.

Jeg jobber, som trofaste lesere vet, i de yngste klassene i skolen. Skolen vår er med på et prosjekt hvor vi jobber for å øke elevenes ferdigheter i skriving. Og det er ikke alltid lett å finne gode oppgaver som utvikler elevenes kompetanse samtidig som de synes det er greit å drive med det.

I dag lyktes jeg. Dette skoleåret har jeg hatt et løpende prosjekt i naturfag hvor vi gjør et forsøk i måneden, omtrent, og så skriver elevene forsøksrapport etterpå. Ja, du leste riktig.

(Jeg har ikke lagt opp dette slik jeg selv lærte det, da jeg gikk på ungdomsskolen i forrige årtusen. Den gangen fikk vi gjennomføre et forsøk under nøye veiledning fra læreren, og etterpå fikk vi beskjed om å skrive rapport. Ikke så mye som et hint om hvordan en rapport skulle se ut, hvordan den skulle skrives, fikk vi. Vi måtte finne det ut selv. Og dette var før Google, så vi kunne ikke finne maler på internett heller. Etter å ha skrevet rapporten leverte vi den igjen, og så fikk vi den tilbake etter en ukes tid. Det så ut som om læreren hadde rettet den mens han hakket løk og traff fingeren med kniven. Den var temmelig rødflekkete. Så fikk vi påpekt alt som var feil og ikke bra nok. Ingen nevnte det vi faktisk hadde fått til.)

Mine elever får en skriveramme. En skriveramme er en oppskrift på hvordan en bestemt type tekst skal se ut. Så skriver vi rapporten sammen, elevene og jeg. Jeg skriver på tavla, de skriver i bøkene sine. Jeg forklarer hva vi må ha med, og elevene kommer med forslag og innspill.

Forsøket i dag var kanskje like mye matematikk som naturfag. Jeg hadde tatt med noen Barbiedukker og kjøpt masse gummistrikker. Elevene skulle knyte sammen strikker, feste dem i føttene til Barbie og la henne hoppe strikk i trappenedgangen. Oppgaven var å regne ut hvor mange strikker de måtte bruke for at hun skulle få så langt hopp som mulig, men uten å klaske hodet i gulvet.

Først målte de avstanden fra rekkverket ned til gulvet. Så målte de en strikk, og de målte Barbie. Så måtte de tenke litt på at strikker er elastiske og tøyer seg.

Det ble en del prøving og feiling. Noen Barbier døde et par ganger, fordi de klasket temmelig hardt i gulvet. Men elevene hadde det kjempegøy. Lydnivået økte såpass at både rektor og inspektør kom for å se hva som var på ferde. En kollega som skulle gå forbi, ble også stående og se på.

Etterpå skrev vi rapport. Jeg tror ikke det var en eneste elev som tenkte på at de hadde drevet med nokså avansert matematikk i dag. Eller fått masse skrivetrening i en spesifikk sjanger. Men flere av dem kom bort etterpå og sa: “Jeg skulle ønske vi kunne gjøre dette en gang til!”

I går var det morsdag. Jeg fikk fantastiske gaver: Et nydelig kort med hyggelig påskrift. Jeg leste og gråt.

Jeg er ordentlig sippete.

En plakat som rørte meg. Det var limt inn sjokolade på passende steder for å fullføre setningene. Kreativt.

Og en ny pysjbukse.

Og nå, dagen etter, sitter jeg her og er sentimental og savner den koselige tiden da barna var små.

Den gangen opplevde jeg det ikke slik. Jeg satt fast i tidsklemma og skulle rekke over barnehage og SFO, fritidsaktiviteter og tilstelninger, foreldremøter og barnemaskerade. Jeg husker da minstemann var knappe 6 måneder og vi skulle på barnemaskerade. Jeg slepte vogna med den lille babyen opp i 2. etasje i et samfunnshus uten heis, og satt der og rugget vogna. Babyen sov mens 90 utkledde barn løp hylende rundt og enmannsorkesteret på scenen spilte Fugledansen.

Tralalalala, trallalalala, la-la-la, la-la-la.

Den limer seg fast i hjernen, den sangen.

Men nå, nå har de to eldste flyttet ut. Jeg har et barn hjemme, og han er så stor at han for lengst er ferdig i barnehagen og på SFO. Tidsklemma eksisterer ikke lenger. Og jeg tenker ofte tilbake på den koselige tiden da barna var små.

Mannen min skulle ut og gå kveldstur med bikkja, og jeg bestemte meg for å slenge meg med. Jeg ble kald, og jeg går ikke like fort som ham (jeg går ikke like fort som noen andre i denne familien, heller) så jeg hang tre meter bak og kjempet for å holde følge.
Jeg motiveres ikke av slikt. Jeg sa: “Jeg snur!”

Og det gjorde jeg. Mannen min spurte litt forsiktig om det var greit at han gikk videre med bikkja. Jeg sa ja, selvfølgelig. Men det er ikke greit. Det er aldri greit å gå alene i mørket. Jeg er mørkredd.

Og selv om jeg påstår at haha, jeg er da ikke redd for elg og ulv og slikt, så er sannheten at jeg er faktisk det. Livredd. For elg og ulv. Særlig elg, for det er det mye av her i bygda. Jeg er naturligvis også redd for øksemordere og kidnappere og slikt, men den realistiske delen av meg innser at det er flere elg enn øksemordere i vår lille bygd.

Vanligvis når jeg går tur i mørket går jeg og snakker med bikkja. Jeg regner med at det vil varsle elgen om at jeg kommer, så den holder seg unna. Men nå hadde jeg ingen hund å snakke med, og selv om jeg er komfortable med å være litt eksentrisk vil jeg ikke bli betraktet som helt sprø, så jeg snakket ikke med meg selv. Ikke vet jeg hva jeg skal si til meg selv heller. Jeg vet i grunnen alt, før jeg har sagt det. Så samtalene blir litt kjedelige.

Jeg valgte den faste løsningen, den jeg alltid velger når jeg er alene på tur i mørket (det har skjedd en gang tidligere siden vi flyttet til denne gården): Jeg sang.

“Ola var fra Sandefjord”. Funker supert til å skremme vekk elg.

Og ulv

Og øksemordere.

I hvert fall så ikke jeg noen.

Da jeg skrev forrige innlegg, kom jeg på noe mer. For å unngå en total avsporing (ja, det er noe nytt jeg har begynt med), valgte jeg å skrive et innlegg til.

Jeg definerer meg som hjemmehørende i denne lille bygda jeg bor i. Når folk spør meg om hvor jeg kommer fra, svarer jeg alltid her.

Men jeg er ikke født og oppvokst her. Og selv om jeg kanskje ikke har vært den aller flinkeste til å ta vare på dialekta mi, så finnes det gode spor av den fremdeles. Her er et lite kurs. Del 1, sterke verb. Vi begynner på A.

Å aka – æk – ok – har øki.

Bare en liten oppsummering av januar, så langt.

Varmegrader.

Kuldegrader.

Varmegrader.

Kuldegrader.

Varmegrader.

Kuldegrader.

Jeg kunne ha fortsatt, men dere tar poenget. Som et resultat av dette er hele gårdsplassen vår dekket av is. Jeg holdt på skrive god gammeldags holke, men det er ikke noe godt med den. Ikke er det gammeldags heller, for i gamle dager da JEG var ung hadde ikke klimaendringene slått inn og i januar var det alltid iskaldt og snø.

På riksveien forbi mitt barndomshjem var det sparkføre. Jepp, de hadde ikke begynt å salte veiene. På alle åkrer, plener og jorder var det snø. Vi ungene lekte oss på ski, på miniski eller med akebrett i bakkene. Vi tråkket løyper sjøl og var ute til det var mørkt. Omtrent som i sangen “Vi tenner våre lykter”. Barndomsidyll.

Jeg savner det. Jeg liker å være voksen, altså, jeg gjør det. Men jeg savner klimaet. Jeg savner å kunne kle meg godt og gå ut, og høre snøen som knirker under skoene mine. Jeg savner puddersnøen og skiføret.

For dere som ikke vet det: Miniski var korte, brede ski som vi stroppet fast til vinterskoene med reimer. De var omtrent en halvmeter lange og 15-20 cm brede. Vi smurte dem med stumper av stearinlys, ikke for å få feste men for å oppnå fart. Du kunne ikke gå på ski med dem, men de funket til å ake med. Så vi tråkket møysommelig sidelengs opp og ned til vi hadde laget en løype eller tre, vi bygget hopp og så lekte vi. Skiene var utrolig lette å svinge med, slik jeg husker det. Ikke var det noe problem å holde balansen heller.

Nå som jeg er eldre liker jeg best langrennsski. Jeg er litt pinglete i nedoverbakker og liker ikke at det går for fort. Så jeg koser meg med å rusle i skiløypene.

Jeg vil ha snø!!!

Sønnen min kom en kveld og sa: Forresten, vi skal ha ski i gymmen i morgen.

Litt kort varsel, men greit. Vi fant fram ski, staver og skisko. Skiskoene var litt i snaueste laget, men det var de eneste vi hadde så jeg sa de fikk klare seg. Dagen etter dro vi og kjøpte skisko på ettermiddagen. Opp tre størrelser.

I dag prøvde jeg på meg de gamle skiskoene hans. De passet perfekt.

Han er minstemann. Den siste jeg har igjen hjemme. Babyen min.

Du vet du begynner å bli voksen når du fint kan arve sko fra det yngste barnet ditt.

Og så noe helt annet: Dette har vært en litt kjip januarmåned. Masse mildvær og stort sett temperaturer rundt null grader. Ofte over. Det har resultert i at hele gården vår er dekket av holke. Vi strør og strør, men enten renner det vekk med smeltevannet eller så fryser det ned i isen.

Her en dag sto jeg i stuevinduet og så på katten. Han gikk mot trappa, hadde nok tenkt seg inn, da det ene frambenet skled ut for ham.

Du vet det er glatt ute når selv katten går på trynet.