Ordet algebra er en tidsmaskin. Når jeg hører det ordet er jeg plutselig 13 år igjen og tilbake på klasserommet på ungdomsskolen. Det var mye som var nytt på ungdomsskolen. Blant annet fikk vi ikke lov til å dekorere klasserommet ved å henge opp tegninger.
Det var et nokså nakent rom, med 1970-tallsskoleoransje gardiner, grønn tavle og 30 pulter fordelt på fem rekker. Jeg satt ved vinduet, og det hendte jeg drømte meg bort.
Jeg husker at mattelæreren sto ved tavla og skrev. Hvitt kritt på grønn tavle.
a+a=2a, skrev han. Når vi har flere like ledd kan vi legge dem sammen og skrive tallet, for å få det kortere og mer oversiktlig.
2a betyr 2 ganger a, sa han. Noter dette!
(Og det er litt rart, når alle mine tidligere lærere hadde lært meg at 2m slett ikke betyr 2 ganger m, eller m+m, men 2 meter.)
a+b kan ikke trekkes sammen noe mer, lærte vi. Ulike ledd kan vi ikke legge sammen.
Og vi satt der og noterte. Inni oss lurte vi: Ledd? I naturfag hadde vi lært om ledd. Knær og håndledd og albuer. Her var leddene bokstaver og jeg kunne ikke se noe tegn på at de kunne bøyes.
Trekke sammen? Hæ? Inni hodet mitt så jeg for meg alle vi i klassen, 30 elever, som halte og dro i det samme tauet. Vi skulle trekke noe. Sammen. Og hvis det var tungt, så klart det var lurere å trekke det sammen.
Men det var ikke det han mente.
Etter at vi hadde fått en haug med regler og framgangsmåter fikk vi oppgaver. Mange, like oppgaver. Vi skulle sitte og regne for å øve oss. Og vi regnet og vi øvde oss. Jeg ble faktisk riktig flink.
Men jeg forsto det aldri. Hva vi kunne bruke dette til. Alle bokstavene. Alle regnereglene. Formler og likninger, a, b og x.
