For litt over ei uke sia røk flaggstangsnora. Tvers av. Jeg vet ikke hvorfor og hvordan. Den var av da jeg kom fra jobb, og det var elleveåringen som oppdaget det. Heldigvis hadde den røket temmelig langt nede, og begge endene hang slik at vi lett fikk tak i dem. Svigerfar og jeg knøt dem sammen igjen, og jeg ba mannen om å kjøpe ny snor på vei hjem fra jobb. Han kjøpte 26 meter.
I går, tirsdag, hadde jeg en time til overs. Jeg bestemte meg for å skifte snor. Dette hadde jeg tenkt lenge på, for slike ting må planlegges grundig. Jeg er en planlegger. Livet går lettere da.
Jeg hadde bestemt meg for å feste den nye snora i den gamle, og rett og slett dra den nye snora inn gjennom festene i toppen samtidig som jeg dro den gamle ut. Mannen mente at det var trangt, så å knyte dem sammen gikk ikke.
Jeg tok med nål og tråd ut. Den nye snora raknet og frynset seg opp. Jeg hentet fyrstikker, og ville smelte den i enden. Dessverre blåste det litt. Ikke mye, men akkurat nok til at det ble vanskelig å få tent fyrstikkene. Jeg snudde og flyttet på meg, og til slutt gikk det. Da jeg hadde smeltet enden på snora, lå det omtrent tjue fyrstikker igjen på plenen.
Det snødde, så jeg regnet med at faren for grasbrann var liten, selv om jeg slengte fyrstikkene i gresset.
Så grep jeg nål og tråd og skulle sy endene sammen. Den nye snora var myk og fin, men den gamle var stiv og hard og det var vanskelig å få nåla gjennom. Da jeg hadde greid det – såpass at jeg regnet med at det holdt – måtte jeg smelte endene på den gamle snora også.
Problemet lå i at hvis snorene falt fra hverandre, ville jeg dra ut den gamle snora og da ville jeg måtte ta ned flaggstanga for å få tredd i den nye snora. Og det å ta den ned var ille nok, men å få den opp igjen var verre. Det oppdaget vi da tenåringen skulle konfirmeres for noen år siden.
Men jeg forsøkte. Svigerfar kom til. Jeg dro i den gamle snora, og han holdt den nye og løste floker som oppsto. Så var skjøten opp ved festet. Det buttet imot. Jeg turte ikke dra, av redsel for at sytråden skulle ryke. Så vi dro hele greia ned igjen. Svigerfar fiklet litt med skjøten og jevnet det ut så godt han kunne. Vi prøvde igjen, og denne gangen gikk det.
Juhu!
Snart var skjøten nede, og jeg kuttet sytråden og takket svigerfar hjertelig for hjelpa. 26 meter med snor av akkurat nok. Så skulle jeg knyte på festene. Og nå oppdaget jeg at det burde jeg kanskje ha gjort først. Men nå var jo det for sent.
Jeg knøt på det ene festet, en metallring. Jeg måtte skjære den løs fra den gamle snora. Den hadde visst sittet der noen år. Så skulle jeg sette på karabinkroken, det andre festet. Men hvor langt unna ringen skulle den være?
Jeg la den gamle snora på bakken og målte. Så dro jeg i den nye snora og målte samtidig. Til slutt fant jeg stedet, sånn cirka. Hvordan skulle jeg få knytt på karabinkroken? Til slutt fant jeg løsningen. Jeg smatt flaggstangsnora dobbelt gjennom øyet på karabinkroken og så tok jeg kroken gjennom løkka. Den satt. Jeg dro litt prøvende i den. Den satt fortsatt. Jeg dro hardere. Den satt fast.
Meget fornøyd med meg sjøl heiste jeg snora på plass og knøt den i øyeskruen.
