Jeg har visst så vidt nevnt det før her på bloggen: Jeg er lærer. Jeg jobber på småtrinnet, altså med de minste elevene i skolen. De som går i 1. til 4. klasse. De er bare seks år når de begynner på skolen. Noen er faktisk bare fem og et halvt. Og det er klart at etter noen år i denne bransjen blir jeg litt preget.
Det er helt naturlig for meg å hjelpe til med å knyte sko og stenge glidelåser. Vanligvis er jeg flink til å skille mellom jobb og fritid, men dersom du besøker meg skal du ikke se helt bort fra at jeg, men du kler på deg for å gå igjen, har fått alle klærne på barnet ditt. Inkludert glidelås på jakka, skolisser og vottene dratt godt over jakkeermet.
Spør du om å få låne toalettet kan det hende det glipper ut av meg: “Ja, selvsagt. Bortest i gangen. Husk å vaske hendene da.” Jeg mener ikke noe vondt med det.
Når vi snakker sammen, synes du kanskje jeg er overtydelig. Jeg er vant til å tenke nøye gjennom alt jeg sier, og formulere meg slik at 15-20 barn i alderen seks til ni år skal forstå poenget. Med en gang. Derfor tar jeg det grundig med en gang. Erfaringen har lært meg at dersom det på noen mulig måte kan misforstås, blir det misforstått. Og det så til de grader.
Men når vi ser litt forbi dette, hva skal jeg kalle det? Miljøskader? Så er jeg en snill og hyggelig dame. Joda, gjeterhundinstinktet er på plass det. Går vi på tur sammen, passer jeg på at jeg alltid er bakerst for å holde oversikt. Jeg kan gå ved siden av deg, altså, men aldri foran. Beklager dette.
Noen sier at klær skaper folk. Det stemmer ikke. Jobb skaper folk. I hvert fall personlighetstyper.
