Jeg er høflig på norsk.
Jeg ser på meg selv som et høflig menneske. Jeg har omtanke for andre, jeg har god skikk og bruk i ryggmargen (takk til foreldrene mine som sørget for at jeg lærte meg å omgås andre mennesker på en vettug måte!), jeg sniker ikke i køer og jeg kan alle høflighetsfrasene.
Jeg er høflig, og jeg blir litt lei av å lese om alle som hyler opp om at nordmenn er så uhøflige. Visstnok er vi uhøflige fordi vi ikke skravler i vei med fremmede på bussen eller toget. Vi er uhøflige fordi vi ikke sier “Unnskyld meg!” hele tiden, slik som engelskmennene gjør.
Nei, det er ikke uhøflig å la være å snakke med folk man ikke kjenner. Jeg er høflig på norsk. Jeg gir deg ditt rom, og lar deg få lov å være i fred. I Norge er det høflig å gi folk rom rundt seg. På en overfylt buss er ikke det så lett, men vi gjør det ved å late som om du ikke er der. På den måten slipper du også å forholde deg til meg.
De uhøfligste menneskene jeg har støtt på, var forresten britiske. Vi sto i kø i en norsk by og skulle være med en sånn rundturbuss, en sånn der du kan gå av og på på ulike severdigheter. Disse britene snakket høyt om hvordan de i hvert fall skulle sikre seg sitteplass på bussen, og da den kom brøytet de seg forbi oss og tråkket min lille sønn på foten. I min verden blir du ikke høflig av å brøyte deg fram, tråkke på barn og slenge ut et “Sorry!” altså.
Jeg er høflig på norsk. Jeg står hvor lenge som helst i kø i butikken, og jeg blir ikke sur på de som jobber der. Jeg har jobbet i butikk selv, og jeg vet at de ikke akkurat synes det er sånn voldsomt fantastisk å ha en kjempekø med kunder. Når det er min tur, smiler jeg til den ansatte og jeg ønsker henne eller ham en god dag når jeg har betalt.
Jeg lar folk være i fred, og jeg presser meg ikke innpå fremmede for å snakke om helt tilfeldige ting, bare fordi vi tilfeldigvis sitter på samme buss noen minutter.
Jeg er høflig på norsk.
