I går var det morsdag. Jeg fikk fantastiske gaver: Et nydelig kort med hyggelig påskrift. Jeg leste og gråt.
Jeg er ordentlig sippete.
En plakat som rørte meg. Det var limt inn sjokolade på passende steder for å fullføre setningene. Kreativt.
Og en ny pysjbukse.
Og nå, dagen etter, sitter jeg her og er sentimental og savner den koselige tiden da barna var små.
Den gangen opplevde jeg det ikke slik. Jeg satt fast i tidsklemma og skulle rekke over barnehage og SFO, fritidsaktiviteter og tilstelninger, foreldremøter og barnemaskerade. Jeg husker da minstemann var knappe 6 måneder og vi skulle på barnemaskerade. Jeg slepte vogna med den lille babyen opp i 2. etasje i et samfunnshus uten heis, og satt der og rugget vogna. Babyen sov mens 90 utkledde barn løp hylende rundt og enmannsorkesteret på scenen spilte Fugledansen.
Tralalalala, trallalalala, la-la-la, la-la-la.
Den limer seg fast i hjernen, den sangen.
Men nå, nå har de to eldste flyttet ut. Jeg har et barn hjemme, og han er så stor at han for lengst er ferdig i barnehagen og på SFO. Tidsklemma eksisterer ikke lenger. Og jeg tenker ofte tilbake på den koselige tiden da barna var små.
