Jeg har fundert litt på om jeg skulle finne meg et nytt bloggnavn, for eksempel “bondekone” (men det er visst opptatt) eller kanskje “ingeniørfrue”, og så lage bloggen temmelig rosa, utlevere ungene mine og interiøret mitt og tjene en formue. Men så innser jeg at jeg ikke er en spesielt aktiv blogger, jeg er ikke god på utlevering heller. For jeg tenker alt for mye på hva ungene vil mene og føle hvis jeg tar bilder av dem når de er lei seg eller syke, og legger det ut på nett for all verden til å se.
Når det gjelder interiør er jeg temmelig håpløs. Hos oss er det litt arvet og mye Ikea. Pynteputene i sofaen matcher ikke ungenes og mitt antrekk, nei, de matcher ikke engang hverandre. En av putene er arv fra mannens bestemor. En annen har et av barna sydd til meg på skolen, omhyggelig håndsydd lappeteknikk med sekskanter. Resten sydde jeg selv i min “sy puter”-periode for, tja, femten, tjue år siden.
Et annet hinder er at jeg blander virkelighet og løgn når jeg skriver. Jeg har god fantasi, og brått kommer alle tankene ut gjennom fingrene og rett ned på tastaturet. Innimellom blir det jo litt morsomt, for jeg synes selv at jeg har god humor.
Dette innlegget skulle handle om bilkjøring. Jeg har hatt en uke bak rattet, og jeg kjenner at jeg er lykkelig over at jeg ikke jobber som yrkessjåfør. Her er en kort oversikt:
Fredag. Dalholen – Hamar, ca 23 mil
Lørdag: Hamar – Gardermoen – Hamar, ca 20 mil. (10 mil en vei, sa GPSen):
Søndag: Hamar – Dalholen, ca 23 mil.
Mandag: Dalholen – Trondheim – Dalholen, ca 40 mil.
Tirsdag: Dalholen – Hamar, samt litt kjøring til og fra byen, ca 27 mil.
Onsdag: Hamar – Dalholen, ca 23 mil.
Når jeg legger sammen dette får jeg ca 156mil. På 6 dager. Og jeg har en veldig god bil, men likevel er jeg glad jeg ikke er yrkessjåfør.
