Inspirert av et kurs jeg har vært på. Mine barn vokser opp i en helt annen mediehverdag enn jeg gjør. Og det er egentlig litt merkelig, for jeg er da ikke SÅ gammel og det er da ikke SÅ lenge siden jeg var et barn. Eller en ungdom. Men min mediehverdag vsr en helt annen en mine barns.
Da jeg var barn hadde vi en tv. En skikkelig tjukkas-tv. Den hadde hedersplass i stua, og rommet var møblert slik at alle, uansett hvor man satt, hadde god utsikt til den. Den var forresten svart-hvitt. Dersom det finnes noen yngre lesere av denne bloggen: Det at tv’en var svart-hvitt betyr at den ikke viste fargebilder. Alt var i gråtoner.
Programmene begynte kl 17.55 om ettermiddagen. Da var det nyheter. Fem minutter, før barne-tv. Barne-tv var gjerne noe veldig pedagogisk korrekte greier, med superhyggelige “tanter” som laget dorullnisser og forklarte forskjellen på firkantet og rund. Men så! En eller annen gang på 1970-tallet kom det noen og ville lage protest-barne-tv. De protesterte mot det pedagogisk korrekte og satset på surrealisme. Resultatet? Pompel og Pilt!
Pompel og Pilt var en mørk serie om de to reparatørene Pompel og Pilt. Egentlig skjer det ingen verdens ting i den serien, men den skremte vettet av meg. Sikkert derfor jeg har blitt sånn som jeg er. Og det føles som den fylte hele barndommen min, men egentlig var det vel omtrent fem episoder. På et kvarter hver.
Jeg har søkt opp,serien på YouTube. Sønnen min lo av meg. “Synes du det der er skummelt, mor?” Nei, jeg synes ikke det. Ikke nå lenger. Det er bare… rart. Men det VAR skummelt. Ufattelig skummelt. Selv om det var hånddukker. Og fremdeles kan jeg kjenne den lille kriblingen i magen når jeg tenker på dem…
