Der jeg jobber er det veldig mye som går etter prinsippet “slik har vi gjort det i alle år”, og det liker jeg. Jeg er et rutinemenneske og jeg liker gjentakelser. Det er kjent og det er trygt.
Nå nærmer det seg juleavslutning, og tradisjonen tro skal de voksne ha adventsstund med elevene som tilskuere. Dette følger alltid samme oppskrift: Vi starter planleggingen litt for sent, strever litt med å finne ut hva vi skal gjøre og får alltid for lite tid til øving. Så også i år.
En uke og to dager før vi skulle stå på scena satt vi og snakket om hva vi skulle gjøre, og meningene var delte. Vi er mange sterke personligheter og alle er vant til å bestemme ganske mye. Men vi landet det til slutt. Vi går for et egenskrevet skuespill, basert løselig på De tre bukkene Bruse.
I dag hadde vi første (og siste) øving. Manuset var nesten helt ferdig. Lydmannen vår hadde laget lydkulisser. Ca halvparten av skuespillerne vandret rundt og lette etter kulisser og rekvisitter. Omsider var alt klart og vi samlet oss på scena. Der ble vi egentlig stående mens noen diskuterte veiskiltene vi hadde funnet fram. Skulle vi klippe ut bokstaver og lime på, eller holdt det med å skrive på papirark og lime opp? Flertallet gikk for å bare skrive rett på arket, men hun med tusjen og papiret hadde også ei saks, skrev doble bokstaver og klippet ut.
Lydmannen sa: “Men nå leser vi bare gjennom, dere.” Jeg var litt utålmodig og sa meg umiddelbart enig. Og slik ble det. Nesten. Fortelleren var dessverre opptatt med å klippe ut bokstaver, og måtte ropes på hver gang hun skulle si noe. Den ene av de tre bukkene vandret av gårde for å lete etter en mikrofon.
En av sangerne i koret sa: “Hvis vi hadde vært en klasse så hadde lærer’n blitt skikkelig frustrert.”
Men til sist kom vi oss gjennom. Lydmannen viste seg å være en streng regissør også, og det trengte vi. Så kom han opp i diskusjon med skiltmakeren og fortelleren.
“Vi tar begge versene på denne siste sangen,” sa hun.
“Nei,” sa lydmannen. “Da må jeg lage en ny lydkulisse og dessuten mener jeg at less is more.”
“Jeg mener at more is more,” sa skiltmakeren/ fortelleren. “Dessuten trenger du ikke lage ny lydkulisse, du bare spiller den to ganger.”
Vi kjørte gjennom en gang til. Skiltmakeren/ fortelleren fikk viljen sin og vi sang begge versene. Denne gangen gikk det hakket bedre. Lydmannen skulle endre litt på lydkulissene, og lovet å skrive om manuset med det samme, sånn at det skulle stemme. Vi andre lovet å pugge replikker.
Det er to dager til vi skal opptre. Jeg har ikke et ferdig manus, og jeg skal lære replikkene utenat og finne meg kostyme. Vi lo oss halvt frynsete på øving, og tradisjonen tro tipper jeg at vi kommer til å ha det kjempegøy når vi opptrer også.
Og elevene? De er høflige og hyggelige og vil helt sikkert gi oss applaus. De kommer antagelig til å le også, men de kommer garantert ikke til å ha det like gøy som oss.
