Jeg har laget disse hjørnebokmerkene sammen med Astrid. De er virkelig enkle å lage, og morsomme og dekorative.
Malen til disse fant jeg her:
http://tallystreasury.com/patterns/
Gå inn på nr 3, page corner bookmark monsters. Du kan også se en video som viser hvordan du lager dem.
Bokmerkene brukes ved at du trer dem inn på hjørnet på boksiden.
David Bowie er død.
Jeg oppdaget denne fantastiske artisten på begynnelsen av 1980-talet, nærmere bestemt 1983. Da ga han ut albumet Let’s Dance, og jeg var hekta.
Albumet fungerer som popmusikk, men Bowies særegne stemme drar deg inn i et annet univers. Slev den lettbente poplåten China girl blir noe helt spesielt på grunn av hans stemme.
Jeg er ingen musikkritiker. Jeg er ikke spesielt musikalsk av meg, og jeg har ikke greie på stemmer, noter, harmonier og slikt.
Jeg er en helt vanlig dame, og hvis det finnes noe slikt som musikalsk dysleksi, så har jeg nok det. Men jeg liker å høre på musikk, i hvert fall noe musikk. Og for meg ble David Bowie inngangen til voksenmusikken. Dette var virkelig saker. Musikken var helt annerledes enn den tannløse popmusikken fra filmen Grease, for eksempel. Tekstene betød noe, og jeg følte at dette tok meget langt skritt videre i utviklingen fra barn til voksen.
Jeg kjempet hardt for å få reise på konsert etterpå, men jeg var fortsatt så ung at min mor nektet – og hun var i sin fulle rett. Bowie kom heller ikke til Norge, så det nærmeste var Nya Ullevi i Göteborg – eller var det Stockholm? Jeg er omtrent like god i geografi som i musikk…
Det er lenge siden jeg hadde veggene mine tapetsert med David Bowie-plakater, men fremdeles har jeg noen spesielle sanger jeg må høre på. For eksempel blir det ikke jul uten at jeg hører den fantastiske duetten med Bing Crosby. De synger hver sine sanger; vever to sanger sammen til ett og får det til å funke. The little drummer boy/Peace on Earth. Søk den opp på Youtube.
Bowies særegne stemme har fulgt meg siden 1983.
Før jul hadde vi et kurs på jobb. Det handlet om skriving, logisk nok egentlig, siden dette er vårt satsingsområde for tiden. Så fikk vi, som vi ofte får på kurs for lærere, en praktisk oppgave. Vi skulle skrive selv. Vi fikk utdelt en modelltekst, et avsnitt fra en bokanalyse. Boka modellteksten handlet om, heter Doppler og er skrevet av Erlend Loe. Så skulle vi tenke på en bok og skrive et avsnitt tilsvarende det vi hadde fått utdelt.
Og det var ekstremt frustrerende! Ikke fordi, som damen sa, “det er vanskelig å skrive”. Nei, jeg synes ikke det er vanskelig å skrive. Jeg skriver mye, også for å kose meg. Jeg har en minnepinne nesten full av diverse skriverier. Hvis jeg ikke finner akkurat den boken jeg vil lese,skriver jeg den sjøl. Så det er greit å skrive. Frustrasjonen handlet om at jeg ikke hadde boken tilgjengelig. Egentlig skulle vi henvise til sidetall og kapitler, og oppgi forfatter. Den andre delen av det handlet om tid. Vi får aldri nok tid til slike oppgaver på kurs. Vi rekker ikke å gjøre det godt nok. Det skal gå kjempefort.
Og jeg har ikke klart å komme over det. Derfor presenterer jeg nå mitt avsnitt, fra kurs i november. Først litt bakgrunnsopplysninger om boken. Jeg valgte Fredagsstrikkeklubben (ikke, som en kollega spørrende utbrøt, Fredagsstrippeklubben) av Kate Jacobs. (Nå vet jeg forfatterens navn, jeg har boka her og kan sjekke!)
Kremt, kremt.
Georgia fremstår som en sympatisk hovedperson. Leserne liker henne på grunn av måten hun er beskrevet på. Jeg er kanskje ikke helt enig i alle avgjørelser hun tar, men jeg forstår hvorfor hun handler som hun gjør. Og det er ingen tvil om at Georgia prøver å gjøre så godt hun kan for datteren. Innvendingene jeg har, handler mest om hvordan hun takler James’ hjemkomst. Likevel forstår jeg dette også. Han behandlet henne dårlig og oppførte seg som en skikkelig drittsekk da hun var gravid. Georgia fremstår ellers som en person som er opptatt av å ta seg av andre og være inkluderende. Se bare på hvordan hun tar imot Darwin. Det er i all hovedsak Georgias fortjeneste at Darwin blir inkludert og får et sosialt liv, komplett med ekte vennskap.
Det var altfor denne gangen. Jeg har skrevet avsnittet mitt, og er fornøyd med det.
Ønsker alle et riktig godt nyttår!
På oppfordring legger jeg ut ønskeliste.
Veske (Ingar, spør Anja hvis du ikke skjønner hva jeg mener).
Ulldyne, eller dundyne.
Pysj, Moods of Norway.
Sjokolade.
Ullsokker.
Lue. Tynn, lett skilue, som sitter godt over ørene.
Votter, gjerne Hestra. Med fast for.
Det var dette jeg kom på i dag. Fortsettelse følger. Kanskje…
Jeg er mørkredd. Har vært det siden barndommen.
En annen sak (som henger litt sammen med det å være mørkredd) er at jeg liker å se på litt, hva skal man kalle det? Rare tv-programmer. Kanaler som TLC (romantikk og pene kjoler) funker fint. Det skremmer meg ikke. Men H2 som jeg også ser på… H’en står for History, og den første gangen jeg zappet meg innom kanaler tenkte jeg at jeg skulle få se programmer om gamle dager, vikinger og mayaindianere og ruiner og slikt.
Nå er det ikke helt sånn på den kanalen. De sender ut mye rart, og kanskje det rareste (men bare kanskje) er et program som heter Ancient Aliens. Det handler om en teori om at jorden i gamle dager fikk besøk av vesener fra verdensrommet. I tillegg til å legge fram rare teorier og “beviser” for dette, hevdet de også i programmet at disse romvesenene hadde paret seg med mennesker.
Resultatet av disse seksuelle forholdene var barn, selvsagt. De snakket om to typer barn: Stjernebarna, med en høyt utviklet intelligens og en enorm godhet og kjærlighet. Disse skal redde jorden.
Så var det den andre typen: Svartøyde barn. Disse barna var ikke snille og skal ikke redde jorden. De banker på døra di og spør om å få et glass vann eller låne telefonen. Slipper du dem inn, stjeler de sjelen din. De ser ut som vanlige barn, med ett unntak: De har helt svarte øyne. Pupillen, iris og det hvite i øynene var helt svart. De viste selvsagt film av dette.
Og jeg blir redd. Jeg gikk tur med bikkja. Det er november og mørkt. Så med refleksvest og hodelykt tusla vi i veg. Oppi bakkene her så jeg et glimt av refleks. Så jeg ropte (litt svakt og skjelvende): Hallo? Men jeg fikk ikke svar. Og vedkommende med refleks sto helt stille, og jeg hadde ikke briller på så jeg så ikke så godt.
Jeg tok bikkja og løp. Jeg er ikke modig. Jeg er temmelig mørkredd. Vi løp hjemover. Eller, det er nå en sannhet med modifikasjoner. Jeg er den stolte eier av en hanhund, og hver gang jeg ser et tre eller en busk eller en stolpe så ser han en do. Så det stoppes og tisses. Igjen og igjen.
Hjem kom vi. Nakkehårene strittet og jeg fantaserte om svartøyde barn som skulle stjele sjelen min.Ja, jeg vet. Jeg synes også det høres tåpelig ut. Men det er fordi jeg sitter inne i stua mi og skriver dette. Med lyset på.
Noen dager senere kjørte jeg samme vei i dagslys. Nå vet jeg hva jeg så. En hytteeier har satt opp en stolpe med husnummerskilt på…
Jeg har visst så vidt nevnt det før her på bloggen: Jeg er lærer. Jeg jobber på småtrinnet, altså med de minste elevene i skolen. De som går i 1. til 4. klasse. De er bare seks år når de begynner på skolen. Noen er faktisk bare fem og et halvt. Og det er klart at etter noen år i denne bransjen blir jeg litt preget.
Det er helt naturlig for meg å hjelpe til med å knyte sko og stenge glidelåser. Vanligvis er jeg flink til å skille mellom jobb og fritid, men dersom du besøker meg skal du ikke se helt bort fra at jeg, men du kler på deg for å gå igjen, har fått alle klærne på barnet ditt. Inkludert glidelås på jakka, skolisser og vottene dratt godt over jakkeermet.
Spør du om å få låne toalettet kan det hende det glipper ut av meg: “Ja, selvsagt. Bortest i gangen. Husk å vaske hendene da.” Jeg mener ikke noe vondt med det.
Når vi snakker sammen, synes du kanskje jeg er overtydelig. Jeg er vant til å tenke nøye gjennom alt jeg sier, og formulere meg slik at 15-20 barn i alderen seks til ni år skal forstå poenget. Med en gang. Derfor tar jeg det grundig med en gang. Erfaringen har lært meg at dersom det på noen mulig måte kan misforstås, blir det misforstått. Og det så til de grader.
Men når vi ser litt forbi dette, hva skal jeg kalle det? Miljøskader? Så er jeg en snill og hyggelig dame. Joda, gjeterhundinstinktet er på plass det. Går vi på tur sammen, passer jeg på at jeg alltid er bakerst for å holde oversikt. Jeg kan gå ved siden av deg, altså, men aldri foran. Beklager dette.
Noen sier at klær skaper folk. Det stemmer ikke. Jobb skaper folk. I hvert fall personlighetstyper.
Jeg leste en artikkel på klikk.no som fikk meg til å tenke litt, men jeg tenkte kanskje litt annerledes på dette enn journalisten ville ha meg til å gjøre.
Hun skrev om at dagens barn er blitt så passive og tilbringer masse tid foran en skjerm. Fritiden er ikke lenger synonymt med frileik med naboungene, men SFO og organiserte aktiviteter. Unger kjøres og hentes, og foreldrene står på sidelinjen og heier selv på en helt vanlig fotballtrening en helt vanlig, grå mandag i oktober.
Da jeg var barn, for en evighet siden, syklet vi til trening og fritidsaktiviteter. Hadde det dukket opp en mamma eller en pappa på sidelinjen hadde vi trodd det hadde klikka for vedkommende.
I dag må du, som forelder, stille opp på alt slikt, ellers er du en dårlig mor eller far.
Jeg sporer av. Må prøve å dra meg tilbake på sporet. Skal vi se, jo, det handlet om Halloween. Klikk-journalisten skrev at hun syntes det var fint at barna planla utkledning og la vekk skjermene sine en stund, og det er jeg enig i.
På Klikk og også andre nettsteder, har jeg lest gjentatte oppfordringer fra voksne om å ta godt i mot barna, vær hyggelig, del ut godterier. Jo da, men hvorfor skal ikke ungene få oppleve en sur voksen som slenger igjen døra rett foran nesen på dem? Er ikke det også en del av det å vokse opp? Å lære at ikke alle voksne står klar med godteskåla på ditt minste vink. Å få erfare at det du synes er morsomt, faktisk ikke er det for alle. Å lære at du ikke er universets midtpunkt.
I min barndom fantes ikke Halloween. Jeg husker jeg leste om det i en Donald-historie en gang, men jeg greide ikke helt å relatere meg til disse merkelige greiene. I stedet gikk vi julebukk. Og ganske riktig, noen steder ble vi bedt inn og fikk godterier. Vanligvis julekaker eller en mandarin. En sjelden gang en sjokoladebit fra en allerede åpnet konfekteske. Andre ganger ble vi blankt avvist på trappa. De som så at det sto julebukker på trappa, smelte døra igjen rett for nesen på oss og vi kunne høre at de vred nøkkelen om i låsen. Da var det å gå videre til neste hus, mens vi småfniste litt av de rare folka i nummer fjorten som var redde! for julebukker. Det var jo bare oss, og vi visste godt at vi ikke var farlige. Med årene lærte vi hvilke hus vi kunne gå til og bli tatt godt imot, og hvilke hus vi like gjerne kunne hoppe over.
Dagens barn skal for all del ikke oppleve noe slikt. Får de døra smelt igjen foran seg på Halloween kan de få livslange traumer, virker det som. Det skrives både her og der om kjipe voksne som ikke unner barn å ha det gøy, og ta for all del godt imot MITT barn da, ellers blir han/hun så lei seg.
Bare sånn for å ha sagt det: Jeg liker Halloween. Jeg baker kaker, kjøper godteri og inviterer hele klassen til ungene mine til Halloweenfest. Kommer det noen på døra, så får de godteri. Men det kommer ingen på døra, for vi bor oppe i en bakke og langt unna naboer. Likevel tenker jeg at ungene også må lære seg at de i nummer fjorten smeller igjen døra rett for nesen på utkledde monstre, og at det faktisk ikke er verken farlig eller traumatiserende.
Vi oppdrar en generasjon som forventer applaus og jubel og full støtte fra omgivelsene for omtrent alt de gjør. Jeg tror ikke det er bra. Jeg tror unger også trenger litt motstand. De trenger å erfare at det finnes kjipe voksne. De trenger å erfare at ikke alt de gjør er overveldende fullstendig fantastisk hele tiden. For hvordan skal de greie å tåle litt motstand senere i livet, når curlingforeldrene gjennom hele deres oppvekst koster unna hvert minste lille hinder på deres bane, slik at de skal kunne gli uhindret gjennom livet?
Da jeg var 7 år, begynte jeg på skolen. Vi fikk lekser fra første dag, og det var ofte å tegne noe eller lage border. Jeg husker godt en lekse. Vi skulle tegne en blomst, og den skulle selvsagt fargelegges. Jeg tegnet en blomst som sto i en potte, komplett med blomsterpotte altså, og var strålende fornøyd med meg selv. Og så skjedde det jeg aldri har glemt: Min mor hevdet at denne blomsten skulle ha BRUN stilk. For sånne blomster hadde ikke grønne stilker, nemlig!
Meget motvillig farget jeg stilken brun, i stedet for grønn. Og jeg fikk ros av læreren, og et lite klistremerke i boka. Men jeg var liksom ikke helt fornøyd. Jeg ville så gjerne farge den stilken grønn!
Moren min jobbet i blomsterbutikk, så hun visste helt sikkert hva hun snakket om.
i voksen alder har jeg tatt opp en ny hobby: Fargelegging for voksne. Jepp, det finnes faktisk egen bøker, fargeleggingsbøker for voksne. Jeg har kjøpt en bok, og tusjer. Jeg var litt streng mot meg selv, og i stedet for å bare begynne på det bildet jeg likte best, bestemte jeg at jeg skulle begynne på side 1 og jobbe meg side for side utover i boka. Og nå har jeg kommet til side 7, og der var det et mylder av sommerfugler og blomster arrangert i en sirkel.
Gjett hva jeg begynte med? Jeg farget ALLE stilkene grønne!
