Litt overfladisk og materialistisk, kanskje, men så praktisk. Her er min ønskeliste:
Nye brodder.
Strykebrett.
Sengesett.
Ny dyne, en varm en.
Sjokolade.
Ullsokker. Sånne tynne, ikke raggsokker.
Raggsokker.
Nøstemaskin ( https://projo.no/knit-pro-nostemaskin )
Utebukse, med tynt for. Gjerne Fjellräven eller Bergans.
Kasserolle, 2 liter, må passe til induksjonsovn.
Smykker. Et pent halskjede, helst. Kule øredobber.
Jeg fyller på etter hvert.
Natt til i dag var det -28,6 grader i sentrum. Ved den målestasjonen som står der. En eller annen hadde den glimrende ideen i sin tid å sette den på det kaldeste stedet, derfor ender vi stadig opp med å være kaldest i fylket, eller til og med kaldest i landet.
Når jeg tenker meg godt og lenge om, så innser jeg jo at det sannsynligvis hadde vært akkurat like kaldt her uten den målestasjonen. Jeg tror ikke at den på noen måte endrer klimaet.
Dermed er den eneste effekten at vi får litt PR. Og det er jo ikke å forakte.
Utover dagen i dag steg temperaturen litt og det begynte å snø. Og blåse. Så da jeg dro hjem fra jobb i dag føyka det skikkelig. Det gjør det fortsatt, forresten. Og det liker jeg.
I morgen skal temperaturen stige ytterligere. Opp til +3 grader, i følge yr.no. Det er en forskjell på 31,6 grader fra i natt det.
Mannen min klaget på at det er kaldt på jobben. Nå har han endelig fått ventilasjon på kontoret, og i dag var det -24 grader ute så jeg skjønner at de ikke klarte å holde det gamle huset varmt. Ikke hjelper det å fyre med kubbelys heller, nå som han har fått ventilasjon.
“Jeg skulle hatt pulsvarmere,” sa han. “Sånne som bare er rundt håndleddet, ikke sånne som nesten er hansker.”
“Det fikser jeg,” sa jeg. Dette er nemlig mitt felt: Å lage klær som holder familie og venner varme, bare med garn og strikkepinner. Så jeg gikk i garnhylla og plukket ut mitt nyeste innkjøp: Et nøste i blågrått garn. Blåne fra Hillesvåg. Relativt tykt garn av pelsull. Så tykt, faktisk, at det skal strikkes på pinne nr 6.
Så jeg la opp 24 masker og strikket vrangbord rundt i 10 cm. Felte av og gjentok. Det tok vel halvannen time, tror jeg. Nå er mannen min glad og varm på fingrene. Han tok dem nemlig på med en gang jeg hadde festet trådene og sa han holdt seg så god og varm på fingrene.
Jeg lot være å si det jeg tenkte, nemlig at hvis man synes det er litt kjølig kan man ta en genser utenpå t-skjorta. Men jeg er glad han likte pulsvarmerne.
Som noen kanskje har fått med seg, driver jeg med videreutdanning for tiden. Jeg tar matematikk, nettbasert.
I morgen, fredag 10. november kl 14.00 er fristen for å levere min første eksamensoppgave. Egentlig er det to oppgaver, et mindre arbeidskrav og et større arbeidskrav.
Det store har naturligvis krevd mest jobbing og tatt mest fokus. Men i går var jeg ferdig. Så ferdig som jeg kunne bli, tenker jeg. Så jeg gikk inn på universitetets side og lastet opp besvarelsen. Deretter trykket jeg på “send”.
Etterpå fikk jeg åndenød og vondt i magen. En kollega trøstet meg. Han tok matte for et par år siden og han sa: “De stryker deg jo ikke! Det er skikkelig dyrt å stryke deg, så alle står!”
Takk for oppmuntringen.
Det hjalp faktisk. Det gjorde det.
Jeg har fått høre at det forrige innlegget om algebra sluttet litt brått og at folk trodde det skulle komme en oppfølger. Det gjør ikke det. Det er i grunnen ikke mer å si.
Her om dagen skulle jeg bake brød. Jeg hadde unnet meg å kjøpe nye brødformer, for de gamle var stygge og bulkete og slitte. Jeg er helt klar over at de faktisk likevel kan brukes, og det har jeg da også gjort i mange år, men nå kjøpte jeg nye.
På min lille Joker nærbutikk har de alt mulig, hvis man vet hvor man skal lete. Eller spør en av de ansatte. Jeg visste hvor jeg skulle lete.
Brødformene var fine. Glatte, svarte og nye. Skinnende blanke.
I bunnen lå det en etikett, et stykke papir med merke og størrelse og slikt. Den var limt fast. Jeg skulle ta den av, naturligvis, for jeg skulle bake brød og jeg hadde ikke lyst på hjemmebakt brød med etikett.
Jeg tok tak og dro. Etiketten var festet med to limklumper. Og det limet var så solid så det ble sittende igjen i bunnen av formen. Sammen med litt av papiret.
Jeg ga ikke opp. Full av pågangsmot tappet jeg varmt vann oppi formene. Det pleier å løsne etiketter fra syltetøyglass, så jeg tenkte at det sikkert ville virke her også. Jeg lot det stå en god stund.
Limet satt like fast.
Neste trinn var å forsøke å pirke limet løs med fingrene. Fingrene mine ble fulle av lim og nokså klebrige, men fortsatt satt det lim i formene.
Nå var jeg så frustrert at jeg tydde til mitt ultimate våpen: Komfyrskrapen. På etiketten sto det klart og tydelig: Ikke bruk skarpe gjenstander eller metall mot non-stick-belegget.
Jeg gikk til verks og fikk skrapt av hver minste lille limflekk.
Så vasket jeg formene og bakte brød. Det ble skikkelig godt. Det gjør alltid det.
Ordet algebra er en tidsmaskin. Når jeg hører det ordet er jeg plutselig 13 år igjen og tilbake på klasserommet på ungdomsskolen. Det var mye som var nytt på ungdomsskolen. Blant annet fikk vi ikke lov til å dekorere klasserommet ved å henge opp tegninger.
Det var et nokså nakent rom, med 1970-tallsskoleoransje gardiner, grønn tavle og 30 pulter fordelt på fem rekker. Jeg satt ved vinduet, og det hendte jeg drømte meg bort.
Jeg husker at mattelæreren sto ved tavla og skrev. Hvitt kritt på grønn tavle.
a+a=2a, skrev han. Når vi har flere like ledd kan vi legge dem sammen og skrive tallet, for å få det kortere og mer oversiktlig.
2a betyr 2 ganger a, sa han. Noter dette!
(Og det er litt rart, når alle mine tidligere lærere hadde lært meg at 2m slett ikke betyr 2 ganger m, eller m+m, men 2 meter.)
a+b kan ikke trekkes sammen noe mer, lærte vi. Ulike ledd kan vi ikke legge sammen.
Og vi satt der og noterte. Inni oss lurte vi: Ledd? I naturfag hadde vi lært om ledd. Knær og håndledd og albuer. Her var leddene bokstaver og jeg kunne ikke se noe tegn på at de kunne bøyes.
Trekke sammen? Hæ? Inni hodet mitt så jeg for meg alle vi i klassen, 30 elever, som halte og dro i det samme tauet. Vi skulle trekke noe. Sammen. Og hvis det var tungt, så klart det var lurere å trekke det sammen.
Men det var ikke det han mente.
Etter at vi hadde fått en haug med regler og framgangsmåter fikk vi oppgaver. Mange, like oppgaver. Vi skulle sitte og regne for å øve oss. Og vi regnet og vi øvde oss. Jeg ble faktisk riktig flink.
Men jeg forsto det aldri. Hva vi kunne bruke dette til. Alle bokstavene. Alle regnereglene. Formler og likninger, a, b og x.
I dag er det søndag 15.10. og i morgen er høstferien over. Vi skal tilbake til jobb og skole igjen.
Tradisjonen tro har vi vært i Kristiansand. Vi kom dit tirsdag ettermiddag. Nå har vi fått sett Anjas nye hybel, eller leilighet er det egentlig, og hilst på de jentene hun bor sammen med. De er fire jenter som deler en leilighet.
Tirsdag kveld dro vi først til Anja. Deretter dro vi til byen og sjekket inn på hotellet, før vi gikk ut for å spise. Vi valgte Hos naboen. God mat og hyggelige omgivelser.
På onsdag regnet det.Først var vi på Sørlandssenteret. Etterpå dro vi tilbake til byen. Ingar, Astrid og Eivind valgte å gå på badelandet Aquarama, mens Anja og jeg ruslet i byen på shopping. Ikke at det ble så voldsomt mye shopping, akkurat. Jeg kjøpte meg noe te og Anja kjøpte en pose kaffe til Ingar. Men det er hyggelig å rusle i bygatene og gå i butikker og se og prate.
På kvelden gikk vi på restauranten La Famiglia, der de serverte italiensk mat. En hyggelig kveld.
Torsdag ble det en tur til Grimstad. Vi spiste lunsj på Loren’s pannekakekafe, midt i blinken! Før vi ruslet i byen og kikket litt i butikker. Solen skinte, i hvert fall litt innimellom, og Grimstad er en veldig koselig liten by.
På ettermiddagen gikk vi på Egon og kjøpte oss middag før vi ble med på noe som heter Touchpoint. Det er en ungdommelig menighet med litt mer futt og fart enn den vanlige norske kirken.
Fredag var avreisedagen. Vi pakket ut i bilen og dro på Sørlandssenteret. Der gikk vi en time eller to, før vi kjørte videre. Begge jentene våre hoppet av i Tønsberg for de skulle besøke venner. Så da ble det bare tre av oss i bilen videre nordover.
Da vi satt og ladet bil på Nebbenes var klokka over seks, det var mørkt og det regnet, så da bestemte vi oss for å ta en liten pause. Vi stoppet i Vang og overnattet hos mormor og morfar. Så den siste etappen hjem ble tatt lørdag.
Artige ting jeg har opplevd og lært i denne høstferien:
Hvis du strikker i bil (ikke når du er sjåfør men når du sitter på!) så vil aktivitetsarmbåndet registrere det som skritt.
Hvis du kjøper testvinneren fra TV2 Hjelper deg sin test av termokopper så får du VARM kaffe. (Sitat to og en halv time etter at kaffen var kjøpt: “Åh! Den er jo livsfarlig varm!”)
Det går veldig fint å kjøre elbil på langtur, men kroa på Nebbenes har ikke veldig inspirerende mat. Beklager, men det er sannheten.
På Dagsrevyen i dag fikk jeg høre at Tom Petty er død. 66 år gammel.
Jeg har ikke en jobb der jeg kan høre på radioen eller lese nyheter på nett innimellom, så dette kom litt brått på. Flere av de store stjernene fra min ungdom har dødd de siste par årene. Jeg nevner i fleng Prince, Michael Jackson, David Bowie. Og nå, Tom Petty.
Jeg oppdaget Tom Petty gjennom hitlåten Free Fallin’. Den kom ut i 1989.
